Lørdag 27. mai 2017
SANNHET I SIKTE? Fra ergometersykkelen på kontoret sitt ved Sintef Digital har medieforsker Petter Bae Brandtzæg god utsikt over Oslo. Men han er bekymret for falsk og tvilsom forskning som stikker kjepper i hjulene til den etablerte vitenskapen.
En underskog av røvertidsskrift, «grå» forskningslitteratur og ideologisk drevet pseudovitenskap vokser fram:
Hva kan vi tro på i 2017?
Undersak

– Politikken klarer ikke alltid henge med

– Er «fake science» noe Kunnskapsdepartementet kjenner til og forholder seg til?

– Svaret på det første spørsmålet er definitivt «ja». Svaret på det andre er «delvis». Dette er en stor problemstilling som har blitt mye diskutert de siste årene. Men vi jobber med det som regnes som reell forskning og hvordan integriteten til vitenskap kan beskyttes, sier kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H).

– Så Norge har ikke en klar politikk på hvordan man skal kontre «fake science»?

– Vi har en politikk på hvordan vi skal kontre dårlig forskning i norsk akademia, men har ikke utarbeidet noen politikk på hvordan vi skal hindre «grå» eller tvilsom forskning fra å bli spredt, i alle fall ikke direkte. Bortsett fra at det finnes klare begrensninger på hva man kan få offentlig forskningsstøtte til.

– Open Access muliggjør publisering, spredning og profesjonalisering av falske tidsskrift og pseudoforskning. Open Access er også en politisk satsing. Bør man ikke da også ha en politikk mot «fake science»?

– Jeg er ikke enig i at det er Open Access som tilrettelegger for falsk forskning, det er selve informasjonsteknologien som muliggjør det. Informasjon er utrolig mye lettere tilgjengelig nå enn før. I Cristin (nasjonalt organ for forskningsdokumentasjon, journ.anm.) er Open Access-tidsskrifter underlagt de samme kvalitetskravene som abonnementstidsskrifter.

– Er du bekymret over framveksten av falsk og tvilsom forskning?

– Ja, det er selvfølgelig en bekymring. Men jeg er i grunn enda mer bekymret for kritikken mot den etablerte forskningen. Det er for eksempel lite prestisje i å reprodusere forskning og dobbeltsjekke om funn er holdbare. Vi ser heller en dragning mot nye og oppsiktsvekkende funn. Dette har vi svart på med å utarbeide den nye forskningsetikkloven.

– Har politikerne kommet for seint på banen i debatten om «fake science»?

– Det er nok rett at utviklingen og spredningen av falsk forskning går så raskt at politikken ikke alltid klarer å henge helt med. Og dette er vel et problemkompleks som bare kommer til å vokse, så det kan godt hende vi vil måtte forholde oss til det mer systematisk fra politisk hold og ta større ansvar. Samtidig er det ikke alle utfordringer som har en åpenbar norsk løsning. Open Access kan nok være en viktig del av løsningen ved å legge ut åpne data slik at forskning lettere kan etterprøves.

REVENGE OF THE NERDS: Lørdag 22. april tok forskere til gatene verden over for å verne om vitenskap og blant annet demonstrere mot Donald Trumps forskningsfiendtlige utspill. I Norge ble «March of Science» avholdt i Bergen, Bodø, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim, samt Longyearbyen og Ny Ålesund på Svalbard.FOTO: Scott Eisen, GETTY IMAGES/AFP/NTB SCANPIX
Gry Ane Vikanes Lavik
For ett år siden var det ikke mange som snakket om «fake news». Nå går varsellampene for «fake science».

Akademia

«Pling.»

E-post-tjenesten til Magnus Hatlebakk, seniorforsker ved Christian Michelsens Institutt i Bergen, forteller at han har fått nok et gullkantet tilbud om å gi ut en forskningsartikkel i International Journal of Multidisiplinary Research eller et annet tidsskrift med fancy navn.

– De spør om du vil publisere, roser deg som forsker og viser gjerne til ting du har skrevet tidligere, forteller økonomen passe oppgitt.

Hatlebakk er langt fra alene. Flere forskere Klassekampen har snakket med mottar slike e-poster daglig og er godt kjent med juksetidsskrift som utgir seg for å være anerkjente journaler. Målet er å få forskerne på kroken og dra inn penger gjennom dyre publiseringsgebyr.

Fakta

«Fake science»:

• Samlebegrep for alternativ «forskning» som ikke er kvalitetssikret eller etterprøvd.

• «Røvertidsskrift» eller «rovtidsskrift» (predatory journals) er falske Open Access-tidsskrift som utgir seg for å være vitenskapelige journaler, med mål om å tjene penger på publiseringsgebyret som forskere eller forsknings­institusjonene betaler.

• Open Access er åpen tilgang på vitenskapelig publisering. Innen 2020 skal all forskning være basert på Open Access, både i EU og i Norge.

• Ifølge det anerkjente tidsskriftet Nature var mer enn en halv million vitenskapelige artikler publisert i røvertidsskrift ved utgangen av 2016.

• I tillegg regnes forskning med fabrikkerte data og pseudo-forskning på siden av akademia som er politisk eller ideologisk motivert, som «fake science».

Eksplosjon siste fem år

Fusk i forskningen er ikke noe nytt. Men «røvertidsskrift» har de siste årene blitt det som den anerkjente journalen Nature beskriver som en stor, organisert industri. Den har vokst fram parallelt med den internasjonale satsingen på Open Access, eller åpen vitenskapelig publisering.

Ifølge Nature var mer en halv million artikler publisert i juksejournaler ved utgangen av fjoråret.

Mens man i 2011 hadde identifisert 18 slike svindelutgivere, har antallet nå bikket 1000. Til sammen utgir de 10.000 ulike røvertidsskrift – et betydelig tall om man tar i betraktning at det på verdensbasis finnes 28.100 aktive, seriøse og fagfellevurderte vitenskapelige journaler, ifølge International Association of Scientific, Technical, and Medical Publishers (2014).

Peker ut to spor

– Utviklingen har gått ekstremt fort. Ingen snakket om «fake news» for et år siden, og så slo det plutselig ned som en bombe under den amerikanske valgkampen, sier Petter B. Brandtzæg, medieforsker ved Sintef.

Han bombarderes også med e-poster fra tvilsomme tidsskrift og forlokkende forskningskonferanser.

Tidligere denne måneden gikk han og to andre ut i VGs debattspalter og advarte mot «fake science». Men hva inneholder egentlig dette begrepet?

Det er litt diffust, akkurat som sin navnebror «fake news», vedgår seniorforskeren. «Fake science» innebefatter nemlig flere typer falsk og tvilsom forskning, som drives av ulike mekanismer.

Fra kontoret sitt i fjerde etasje på Sintef ved Gaustad i Oslo, peker Brandtzæg ut to spor forskningsverdenen har sett de siste årene: Framveksten av de økonomisk motiverte røvertidsskriftene og framveksten av alternativ «vitenskap» som produseres og spres av folk med en ideologisk agenda. På hver sin måte bidrar de til å undergrave integriteten til både Open Access-modellen og den etablerte, fagfellevurderte forskningen.

«Dr. S. Vindel»

Felles for røvertidsskriftene er at de har en ikke-eksisterende eller dårlig fagfellevurdering, som er vitenskapens dugnadsbaserte kvalitetssikring der eksterne forskere faktasjekker artikler før publisering. I tillegg er redaksjonene ofte tynne og består enten av oppdiktede personer eller forskere som har blitt fristet til å takke ja til en redaktørtittel.

At nåløyet for å bli redaktør i et røvertidsskrift ikke er særlig smalt, ble nettopp demonstrert av en gruppe forskere ved universitetet i Wroclaw i Polen. De sendte CV-en til den oppdiktede «forskeren» Dr. Anna O. Szust til 360 vitenskapelige journaler, hvorav en tredel var ansett som useriøse. At det polske navnet Dr. O. Szust tilsvarer noe à la Dr. S. Vindel på norsk, var det flere av røvertidsskriftene som overså. Ei heller brydde de seg om at alt på CV-en hennes utelukkende var oppspinn.

Mens ingen av de anerkjente journalene godtok søknaden, utnevnte 48 røvertidsskrift den fiktive forskeren til redaksjonsmedlem. En av dem oppnevnte Dr. S. Vindel sågar til ansvarlig redaktør.

Hodebry

Gry Ane Vikanes Lavik kjenner godt til historien. På et kontor i Bergen sitter seniorrådgiveren og holder i «tellekantsystemet», oversikten over vitenskapelige tidsskrift som gir uttelling i finansieringssystemet for forskning her til lands. Norsk senter for forskningsdata (NSD) har ansvar for arkivering og formidling av data, og Lavik vedlikeholder det norske registeret over godkjente, vitenskapelige publiseringskanaler. På denne «hvitelisten» står i dag rundt 24.000 internasjonale tidsskrift.

– Framveksten av røvertidsskrift gir oss rett og slett en god del hodebry, sier Lavik.

Vedlikeholdet av tellekant-lista er nemlig i stor grad tuftet på dugnad. Norske forskere sender stadig inn forslag til journaler de mener bør tas inn i varmen. Hver gang et tidsskrift foreslås, må Lavik fram med lupe. Virker nettsidene til tidsskriftet troverdige? Er artiklene fagfellevurdert? Består den vitenskapelige redaksjonen av ekte akademikere? Flere av journalene norske forskere foreslår, viser seg å være falske eller tvilsomme.

– De synes gjerne tidsskriftet er relevant fordi de har publisert der eller har planer om det, forklarer Lavik.

Mens de fleste forskere er godt kjente med disse vitenskapelige «nigeriabrevene», finnes det også dem som er rimelig naive, vedgår Lavik.

Samtidig er det ikke helt umulig å forstå den smigrende følelsen av å bli kontaktet av en redaktør som roser deg og forskningen din, mener hun.

Innen akademia er nemlig uttrykket «publish or perish», «publiser eller forsvinn», et velkjent begrep som henspiller på det økende publiseringsjaget. Én av flere mekanismer som tilrettelegger for falsk eller tvilsom forskning.

– Jeg ble nettopp kontaktet av en forsker som hadde fått e-post fra et tidsskrift. Redaktøren sa han hadde lest artiklene hennes, mente hun var en ekspert og spurte om hun ville publisere. Da forskeren lurte på hvorfor journalen ikke var oppført i registeret vårt, måtte jeg forklare at forespørselen hun hadde fått rett og slett var for god til å være sann, sier Lavik.

Ideologisk «forskning»

Én ting er eksplosjonen av røvertidsskriftene som gir NSD hodebry og fyller opp innboksene til forskere verden over. Noe annet er pseudovitenskap som opererer på siden av akademia. Denne alternative forskningen gis ut for egen maskin av tenketanker eller selverklærte «forskere».

– Røvertidsskriftene er foreløpig et større problem, i alle fall innenfor akademia. Men for verden for øvrig er kanskje den ideologisk motiverte liksom-forskningen skumlere. Den kommer med et slags propagandaapparat, sier Brandtzæg.

Utbredelsen er vanskelig å kartlegge, men Brandtzæg tror pseudoforskningen vil vokse raskt. Han trekker fram den danske Emil Kirkegaard som et eksempel.

Ifølge Brandtzæg masserer Kirkegaard talldata til de «beviser» at hvite, etniske europeere er smartere og vennligere enn innvandrere og muslimer.

Funnene publiserer han i hurtig tempo i sine egne opprettede tidsskrifter. Så går «forskningen» sin seiersgang i islam- og innvandringsfiendtlige miljøer.

I tillegg har han gitt ut artikler i Mankind Quarterly, et kontroversielt tidsskrift beskyldt for vitenskapelig rasisme. Men det står oppført i NSDs tellekant-liste. Den ble stemplet som godkjent i 2004 da registeret ble opprettet, opplyser Lavik i NSD.

– Vi går ikke manuelt gjennom hele lista, det blir som å lete etter en nål i en høystakk. Vi er avhengig av at forskere sender inn bekymringsmelding om et spesifikt tidsskrift, sier hun og understreker at ingen norske forskere har publisert i Mankind Quarterly per dags dato.

–Tillitsgap i verden

Pseudovitenskapen til Kirkegaard motiveres av en økende mistillit til den etablerte forskningen, mener Brandtzæg.

Det må ses i den større sammenhengen av en økt polarisering der oppfatninger om at mediene lyver og at «all forskning er noe dritt», vinner terreng i deler av samfunnet.

– En av grunnene til at «fake science» blomstrer opp nå, er fordi vi ser et voksende tillitsgap i verden generelt. Det er en reaksjon på hele den etablerte offentligheten.

Underskogen av skeptikere har eksistert lenge, men er nå blitt mer profesjonalisert.

– Kan vi risikere å få «parallellsamfunn» innad i vitenskapen?

– Ja, det er jo en slags polarisering, og da kan man risikere å få to parallelle forskningsverdener.

Men det finnes også etablert forskning og forskere som preges av sin ideologiske bakgrunn, presiserer Brandtzæg.

– «Fake news» har jo virket skjerpende på mediene. En debatt om «fake science» kan kanskje være en betimelig vekker for den etablerte forskningen, sier han.

Penisen, en konstruksjon

Ja, for hvordan står det egentlig til med den etablerte forskningen? I jungelen av tvilsom forskning må vi vel regne med at det som publiseres i anerkjente, fagfellevurderte tidsskrift er «real science»?

Hadde det vært så enkelt. Men historien er full av eksempler på at heller ikke den etablerte forskningen er fri for fusk og rusk. Seinest denne måneden testet de to filosofene Peter Boghossian og James Lindsey om fagfellevurderingen i det tilsynelatende seriøse humanioratidsskriftet Cogent Social Sciences holdt vann.

Artikkelen deres «Den konseptuelle penisen som sosial konstruksjon» ble godtatt og publisert, selv om den inneholdt utelukkende svada.

«I og med at ingen av oss skjønte hva artikkelen faktisk handlet om, anså vi den som en suksess», skriver filosofene i sin forklaring i Skeptic Magazine. Det er lett å bli pessimistisk på den etablerte forskningens vegne når man leser redaktøren i anerkjente The Lancet sin diagnostisering av tingenes tilstand:

«Mye av den vitenskapelige litteraturen, muligens halvparten, kan rett og slett være usann. Rammet av studier med små utvalg, små effekter, ugyldige forklaringsanalyser og åpenbare interessekonflikter, i tillegg til besettelsen av å forfølge trender som egentlig ikke er særlig betydningsfulle, har forskningen gjort en dreining mot mørket», skrev Richard Horton på lederplass for to år siden.

Det er nå elleve år siden redaktøren måtte trekke en falsk studie fra The Lancet. I 2006 ble Jon Sudbø, den gang overlege ved Radiumhospitalet i Oslo, tatt for omfattende juks. 500 oppdiktede pasienter og fabrikkerte data gjorde Sudbø-saken til «den største forskningssvindelen verden har sett», ifølge Horton.

– Sudbø var en svindler. Og forskning er jo i bunn og grunn basert på tillit, sier Petter Bae Brandtzæg ved Sintef.

Tror på gjennomsiktighet

– Hva skal vi gjøre når seriøs forskning blandes sammen med tvilsomme og falske funn og undergraver vitenskapens troverdighet?

– Jeg tror Open Access paradoksalt nok er løsningen. Vi må frigi den forskningen som fremdeles er bak lukkede dører. Når alle leter fram sine egne fakta, er det viktig at den etablerte og seriøse forskningen også er åpen og tilgjengelig for folk flest.

Brandtzæg har troen på prinsippet om åpen forskning, der alle dataene som ligger bak forskningsresultatene, gjøres tilgjengelig. Det er planen i EUs rammeprogram Horisont 2020.

I tillegg har tidsskriftgigantene Science og Nature nylig skrevet under retningslinjene Transparency Openness Promotion, der gjennomsiktighet i datagrunnlaget skal gjøre det mulig å etterprøve forskningsfunn. Slik skal svindlere tas. Håper man.

– Det er juksemakere i alle bransjer, så man skal være kritisk til forskning som alt annet. Men det er viktig å huske på at forskning er helt avgjørende for å få verden framover og få samfunnet til å gå rundt, sier Brandtzæg.

yngvildt@klassekampen.no

Mandag 11. desember 2017
Norsk-amerikansk litteraturfestival har betalt opptil 50.000 kroner i honorar til utenlandske deltakere. – Det må bli slutt på dugnadsånden i Festival-Norge, mener arrangør Frode Saugestad.
Lørdag 9. desember 2017
John Leirvaag i Norsk Tjenestemannslag mener Kulturdepartementet bør stole mer på egne byråkrater framfor å øke ­bruken av private konsulenter.
Fredag 8. desember 2017
Konsulentbruken har skutt i været siden Høyre overtok Kulturdepartementet. Arbeiderpartiet etterlyser økt politisk handle­kraft framfor flere utredninger.
Torsdag 7. desember 2017
Full mobilisering fra teaterfeltet ga uttelling for teatervitenskap i Bergen. I stedet mister historie en stilling.
Onsdag 6. desember 2017
Foreningen for statsstipendiater protesterer mot at Høyres kulturminister Helleland (H) ikke vil utnevne nye statsstipender i år. Den ber Stortinget sørge for at regjeringen snur.
Tirsdag 5. desember 2017
Norske medie­bedrifter anklager Altibox og andre tv-distributører for å innkassere flere hundre millioner kroner i moms­fritak som de ikke skulle hatt. Men Finansdepartementet ønsker ikke engang å utrede saken.
Mandag 4. desember 2017
SAK-satsingen skulle hindre fragmentering av fagfelt på universitets- og høyskolenivå. Men for noen fag førte samarbeid til nedbygging. – Jeg kan ikke detaljstyre universtitetene, svarer kunnskapsministeren.
Lørdag 2. desember 2017
Menn som trakasserer kvinner, er gjerne­ autoritære og har machiavelliske trekk, viser forskning. Er det på tide å ta #metoo til divanen?
Fredag 1. desember 2017
Norske elever lærer om samhold og rosetog når 22. juli er tema. Lise Granlund mener skolen også må undervise i Anders Behring Breiviks radikalisering.
Torsdag 30. november 2017
Kulturinstitusjoner som har kommuner eller fylker som eiere, er mer utsatt for kunstnerisk innblanding og usikker finansiering, viser ny rapport. Tidligere teatersjef Catrine Telle kjenner seg igjen.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk