Klassekampen.no
Egenmelding:

Siste kulturopplevelse: «Cabaret» på Oslo Nye Teater. Fantastisk!

Leser daglig: Aftenposten og Klasse­kampen.

Ditt lydspor: Stillhet.

Forbilde: Enhver som klarer å «stå han av» når livet raser som verst.

Tror på: Klar tale og sannferdighet.

Politisk enkeltsak: Eldreomsorg og pasienttrygghet.

Det verste du vet: Terrorisme og løgn.

Hva folk ikke vet om deg: At mine barnebarn er min lykke i livet.

Når jeg har vært igjennom dette, kan jeg gå igjennom alt.

Unni Wikan snakker ikke om nazi-anklagene som ble rettet mot henne fra forsker­kolleger da det sto på som verst i integreringsdebatten. Nei, hun snakker om at hun i løpet av ett år og to måneder har begravd de to personene som sto henne aller nærmest: ektemannen Fredrik Barth og sin mor Bibbi Wikan. De siste månedene har hun pendlet fra Oslo til Harstad for å være med moren den siste tida. Hun har sittet i det store barndomshjemmet med havutsikt og sett hvordan lys og farger forandrer seg kontinuerlig. Hun har betraktet morens vakre blomster:

– Vet du at en syrin nordpå har helt andre farger enn en syrin sørpå? Det er lyset som gjør det.

Og hun har studert de kunstferdige steinmurene den sterke, vevre kvinnen bygget.

– Hun sto på alltid. Jeg hørte henne aldri si at hun var sliten.

Moren ble 94 år gammel. Ekte­mannen, den 16 år eldre verdens­kjente sosialantropologen Fredrik Barth, ble 87. Da han døde brått 24. januar i fjor, mistet Unni Wikan all selvtilliten i en periode.

– Det var rart. Jeg som alltid har vært selvstendig og gått mine egne veier. Det var som om det gikk et jordskjelv. Midt i det var jeg, og ingen så meg.

– Da Fredrik døde, mistet jeg mitt resonanskammer og min klagemur.

Fakta:
Unni Wikan

Alder: 72 år.

Sivil status: Enke etter sosialantropologen Fredrik Barth. En sønn.

Bakgrunn: Professor emerita i sosial­antropologi

Aktuell med: Alltid aktuell i integreringsdebatten.

– Han fikk et langt liv. 87 år er en høy alder.

– Jo, men han hadde sagt at han skulle leve evig. Og jeg tok ham på ordet, sier Wikan og ler.

Leiligheten over to plan på Frogner i Oslo er altfor stor for Wikan og hennes buskete katt. Den er sparsommelig møblert. Det som er av stoler og bord, står igjen etter de siste leietakerne som flyttet til Argentina. Professor­paret i sosialantropologi kjøpte leiligheten på 1990-tallet, før det ble dyrt. Den har stort sett vært utleid, fordi Barth ikke ønsket å flytte fra huset de bodde i ved Nordmarka. Men Wikan vil ikke bli gammel i det kalde huset. For tida rydder hun i leilig­heten etter et langt og innholdsrikt samliv. Til sammen har antropolog­paret opparbeidet seg mengder av persiske tepper, egyptiske smykker og hodeplagg fra gamle høvdinger.

Gjennom 44 års samliv og yrkesliv har hun og Barth reist verden rundt. Sønnen var med på feltarbeid helt fram til ungdomsskolen. Foreldrene kunne alt om tradisjoner i fremmede kulturer, men de var helt blanke når det kom til hvordan å feire norsk jul. Et år forsøkte de seg med julepynt på en daddelpalme. Det begeistret ikke sønnen.

– Du kan se på bildene at han syntes det var bånn i bøtta. Etter det sendte vi ham hjem til mormor i Harstad hver jul, forteller Wikan.

Hun vil ikke at vi skal se alt rotet hennes i leiligheten. Med litt over­talelse får vi likevel bli med opp i andre etasje hvor bilder, bøker og kartonger ligger i stabler, og hun har utgang til en vakker takterrasse. Her viderefører hun blomsterarven fra moren. Et bougainvillea-tre venter innenfor verandadøra. Det skal ut så snart det blir varmt nok. Hennes gode venn Finn Schjøll spesialbestilte det fra Nederland som scenedekor da hun mottok Fritt Ords pris i 2004. Dermed er bougainvilleaen også et symbol på det frie ord.

– Se, det kommer blomster rett ut fra stammen. Er det ikke fantastisk? sier Wikan. Hun tar begge hendene ned i jorda rundt treets røtter for å kjenne at det har nok fukt.

– Det er fordi jeg gjør det her, at jeg alltid er svart under neglene, sier Wikan.

Hun er ikke redd for å bli skitten på fingrene. Som ung student gjorde hun feltarbeid i Kairos slumkvarter. Hun bodde med en familie og måtte dele seng med to av døtrene. Hver natt i to måneder lå hun uten å kunne røre seg mens loppene hoppet rundt, og det var 40 grader. Måltidene ble inntatt på jordgulv, og maten delte de med duer og kaniner.

Da hun var gravid, reiste hun sammen med ektemannen til Kairo­slummen igjen, i tillegg til India og Iran. Hun rakk også et feltarbeid i Oman og var hjemme to uker før fødselen.

– Jeg hadde én svangerskaps­kontroll.

Tørsten etter kunnskap har vært en sterk drivkraft hos Unni Wikan. Hun mener den tas for lett på i vår tid. Fortsatt foreleser hun for studenter og overraskes stadig av at noen uten skam forteller at de ikke har lest pensum.

– Kanskje kunnskap er blitt mindre verdt i vår tid? Kanskje jakten på informasjon gjør at kunnskapen lider? Det er for enkelt å slå opp søkeord på nettet og tro at du har fått svarene, sier hun.

Å skaffe seg kunnskap har kostet Unni Wikan. I norrøn mytologi ofret Odin det ene øyet for å få kunnskap. En morgen våknet Wikan og kunne ikke se på det ene øyet. Det skjedde etter at hun ga ut boka «Mot en ny norsk underklasse» i 1995.

Her kom hun med et tidlig, banebrytende bidrag til integreringsdebatten: «Mye av norsk innvandringspolitikk er velferds­kolonialisering i stor stil (...) det handler ikke om frihet men trelldom for livet», skreiv Wikan i forordet. Hun mente innvandrere ble klienti­fisert og utsatt for kulturell rasisme: Mens nordmenn ble sett på som selvstendig tenkende mennesker, ble innvandrere sett på som produkt av sin kultur. Ved å vise til «deres kultur» ble overgrep mot blant annet barn og kvinner rettferdiggjort.

I dag er det stuereine meninger, men den gangen ble det et rabalder uten like. Wikan ble stemplet som rasist. «Norsk fundamentalisme i vitskapsfrakk», skreiv blant annet Klassekampens Roald Helgheim. Hun ble tillagt meninger som at alle skulle bli nordmenn. «Helt supert, hvis dere mener nordlendinger», svarte Wikan.

– Det var en så dum idé. Hvem er nordmenn? spør Wikan retorisk.

Det ble en tøff høst etter at boka kom ut. En morgen i februar neste år, våknet hun og var blind på det ene øyet. Netthinnen hadde løsnet fra støttevevet. Legene visste ikke hvorfor.

– Jeg har forklaringen. Jeg var helt kjørt, totalt kjørt. Det måtte sette seg et sted. Hos meg satte det seg på øyet.

Rasiststempelet satte seg også. Anklagene kom jevnlig i løpet av flere år. Da boka hennes «Generous Betrayal» ble gitt ut i USA i 2002, ble hun av forskerkolleger i Norge sammenliknet med Hitler-Tysklands antropologer.

– Jeg var forberedt på at det kunne bli bråk om standpunkt og analyse, men jeg var ikke forberedt på å bli fordømt som menneske, sier Wikan.

Året etter fikk hun Fritt Ords pris. Siden har både hun og bougain­villeaen blomstret fritt.

Fra et vitrineskap fullt av smykker finner hun fram et særegent vakkert halssmykke av grønn rav. Hun holder det opp mot lyset, og vi ser at en firkløver er fanget i den grønne steinen. Wikan fikk smykket som 19-åring av en egyptisk mann som egentlig skulle ha gitt det til sin datter. Mannen ville ha vært 110 år i dag. Smykket skal ha tilhørt hans kurdiske oldemor.

– Han var en venn av min grand­onkel. Han var skilt. Datteren hans var på min alder og bodde i Frankrike, og han visste at han ikke ville få se henne igjen. Dermed bestemte han seg for å lære meg alt om Egypt som han ville ha lært henne, sier Wikan.

I ettertid har hun tenkt at møtet med denne mannen har vært av avgjørende betydning for hennes forskningsarbeid.

– Han lærte meg både å sette pris på historisk kunnskap, og han lærte meg å være interessert i livet til vanlige mennesker. Han viste meg Rosetta-steinen og gamle moskeer i Kairo du ikke kommer til som turist. Han tok meg med på landsbygda og i slumkvarterene og viste meg hvordan folk levde livene sine, forteller Wikan.

– Hvordan kom du til Egypt som 19-åring?

– Helt siden jeg var et lite barn, ville jeg bare reise ut og se verden, begynner Wikan.

– Jeg tenkte på å bli flyvertinne, sier Wikan og forteller hvordan faren hennes, disponenten, sa til henne, forsiktig for ikke å vekke trassen: «Unni, æ trur kanskje ikkje du bli fornøyd med å være flyvertinne i det lange løp.»

Wikan hadde klisterhjerne og ble preseterist i artium, altså fikk «særdeles tilfredsstillende karakterer» Hun ville bruke de gode karakterene til å gå på handelshøyskolen og kanskje bli noe innen diplomatiet. Det hun hadde glemt, var at hennes grandonkel som jobbet i FN hadde sagt da hun var barn at dersom hun ble preseterist i artium, så skulle han invitere henne hvorhen han måtte befinne seg.

– Så kom det en telefon fra Egypt: «Har du lyst til å være et år i Alexandria?»

Wikan reiste aleine med tog til Venezia, kjørte med MS Syria ned langs den italienske kysten til Aten og så over til Alexandria. Gang på gang har hun vendt tilbake til Egypt og fattigkvarterene i Kairo. Hun satte seg på flyet etter at folket gjorde opprør på Tahrirplassen. Men hun serverte ikke den fortellingen mediene gjerne fortalte. Hun sa at flere fattigfolk i Egypt ønsket at Hosni Mubarak skulle bli sittende. At Wikan forsvarte Mubarak, ble en verdens­nyhet.

– Jeg var på besøk hos min amerikanske forlegger i Chicago. Han hadde hatt det travelt med å forsvare meg.

I ettertid har Wikan fått rett i at etterfølgeren Mohammed Mursi og Det muslimske brorskap ikke representerte den frelsen vanlige folk hadde håpet på.

– Har du aldri tvilt på dine standpunkter?

– Det spørsmålet har jeg aldri fått før. Svaret må bli nei. Hvis man skal handle i verden, så må man ta standpunkt. Det er kanskje fordi jeg også har jobbet med å løse praktiske problemer for å bedre kvinnehelse i utviklingsland. Jeg kan noe om dette å gjøre vurderinger, ta standpunkt og stå på det. Hva gjaldt integrering i Norge, så mente jeg at noe måtte gjøres. Derfor måtte jeg ta standpunkt, sier Wikan.

– Men hvordan kunne du være så sikker?

– Jeg hadde full oppbacking på hjemmebane. Det hjalp. Som jeg sa: Fredrik var mitt resonanskammer og min klagemur.

Fredrik Barth sa i et portrettintervju med Morgenbladet tre måneder før han døde at han falt for Wikans kvinnelighet, livlighet, tempera­ment, intelligens og humor.

Barth var professor ved Universitetet i Bergen da Wikan var der som student. Det tok litt tid før de møttes. Han var ute på feltarbeid da hun gjorde sin grunnfagseksamen. Da han kom tilbake, hadde hun reist til Kairo for å ta støttefag i arabisk. Barth sendte henne et brev og oppfordret henne til å gjøre feltarbeid «når hun først var der».

– Han hadde hørt om meg som hadde tatt en ekstra god grunnfags­eksamen. Egentlig måtte man ha mellomfag før man kunne gjøre feltarbeid, forteller Wikan.

Men fordi professor Barth sendte dette brevet, satte hun i gang med det lange feltarbeidet hos familien i slumkvarteret. Først da hun kom tilbake til Bergen, møtte hun Barth.

– Hvordan ble dere et par?

– Det finnes mennesker som opplever kjærlighet ved første blikk. Det var ikke sånn for oss. Det kunne ikke bli kjærlighet ved første blikk. Han var gift og hadde fire barn. Jeg kom dit som student i 1967, og det var først våren 1971 at …

Wikan stopper opp.

– Jeg kan ikke forklare det. Året etterpå skilte han seg. Det var hans valg. Jeg tror ikke han opplevde at han hadde et valg. I ettertid så tenker jeg at på en eller annen måte sto det skrevet i stjernene.

– Ble det bråk?

– Om det ble. Psykologiprofessoren Anna Louise von der Lippe sa da jeg traff henne noen år etterpå: «Jeg har ikke opplevd siden Ingrid Bergman skilte seg fra Peter Lindstrøm, at det har vært slikt rabalder.» Det var helt skrekkelig. Skilsmisse er skrekkelig. Fordi jeg var så glad i ham, fordi han var mannen i mitt liv, så kan jeg tenke meg hvordan det har vært for den familien han forlot, sier Wikan.

– Du skriver i boka «Om ære» at mannen har æren og kvinnen har «skammen». Følte du at du satt med skammen?

– Jeg følte ikke noe skam. Men omverdenen redusert meg til slangen i paradiset. Helt siden jeg var liten, hadde jeg hatt en sterk opplevelse av at det var én ting som var bra med meg, og det var at jeg hadde et godt hode. Den gangen satt jeg for første og eneste gang med følelsen av at verden så på meg som et sexobjekt. Jeg liker ikke å bruke ordet «jævlig», for det er så stygt. Men det var virkelig «jævlig», sier Wikan.

«Døden tenker jeg ikke på så ofte. Den er ikke interessant. Ikke kan jeg vite noe om den, og ikke vil jeg vite noe», sa Fredrik Barth til Morgenbladet tre måneder før han døde. Han sa også om Unni Wikan: «Jeg lever for henne.»

– Jeg er dypt takknemlig over det jeg har hatt, sier Wikan.

Det siste året har forandret henne. Nå begynner en ny periode i livet. Hun skal rydde ferdig og pusse opp i andre etasje, slik at det kan bli en hybel når det eldste barnebarnet blir student. Og hun skal gjøre nye reiser til Egypt.

– Jeg vil ta med meg smykket med firkløveren og forsøke å komme i kontakt med familien til ham som ga meg det.

aseb@klassekampen.no

tomh@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 27. juni 2017 kl. 09.55

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk