Lørdag 20. mai 2017
Naturen: Innsjøen Walden, slik den så ut fra Thoreaus hytte. Illustrasjon: Wikimedia
Profeti og idioti
Kunsten å gå: Han ville få folk ut i naturen for å åpne sansene. Men hva fant egentlig Henry D. Thoreau?

Anmeldelse

Forutsetningene for å følge Thoreaus oppskrift, å oppholde seg i naturen, er gode i Norge. I sosiale medier deles mange bilder fra turer, både i fjellet og i svarte skauen, med entusiasme over lysets skiftninger og alt som kan vokse, fly, krype og gå i skyggen av trær.

Kanskje er det så enkelt at skauen for mange er nærmest, som den var for Henry D. Thoreau (1817–1862), ved hjemstedet Concord i Massachusetts. Med «Walden» eller «Livet i skogene», samt essays om vandringer og sivil ulydighet, har hans innflytelse økt de siste 150 årene.

Thoreau inspirerte ulike bevegelser, fra kampen for borgerrettigheter til naturromantiske forestillinger om ensomt å oppsøke naturen for å vinne erkjennelse. «Til naturen» hører til siste kategori. Selv om jeg vokste opp i tjukke skauen og stadig søker tilbake dit, er jeg grunnleggende skeptisk til Thoreaus måte å tenke på.

Min vurdering av hvilken nytte mennesket kan ha av alenegang, endret seg under rettssaken mot Anders Behring Breivik, et eksempel på hvordan det kan gå når man isolerer seg, i skogen i Østerdalen, der han forberedte terrorhandlingene i 2011, samt årene i forveien, da han satt i en annen «skog», det digitale villniset vi kaller internett og sosiale medier.

Fakta

Essay

Henry D. Thoreau

Til naturen

Oversatt av Erik Bystad

Illustrasjoner av Einar Sigstad

Etterord av Thure Erik Lund

Pax 2017, 98 sider

Thure Erik Lunds etterord i «Til naturen» dreier seg om hvordan vi kan miste kontrollen i møte med ny teknologi. Han ser for seg at menneskeheten er i ferd med vokse sammen med det digitale krattet vi selv har skapt. Om jeg ikke deler perspektiv i ett og alt med Lund, har han noen overbevisende, mørke poenger om hvordan vi innfiltres i – og beherskes av – teknologien.

Vår situasjon er annerledes enn Thoreau kunne forutse. Hva er fremdeles mulig å lære av ham? Bokas to essays, ‘Kunsten å gå’ og ‘En vintervandring’ skrev han etter å ha blitt kjent med forfatteren Ralph Waldo Emerson. Sammen står de som eksponenter for transcendentalismen, en filosofisk retning med stor tro på det gode i mennesket og i naturen, og på enkeltmenneskets evne til å erkjenne sannhet uavhengig av samfunnets tradisjoner og autoriteter.

Hvordan transcendentalismen skulle kunne føre til et bedre samfunn, beskyttet mot viltvoksende individualisme, er en gåte. Tvert imot, Henry D. Thoreaus lengsel etter autentiske naturopplevelser opptrer i vekselvirkning med en slags kapitalisme, med tilhørende frihetstrang, som tilsynelatende gjør det mulig å leve uten materielle bekymringer:

Jeg tror ikke jeg kan bevare helse og livsmot med mindre jeg tilbringer minst fire timer hver dag, og ofte mer enn det, med å streife gjennom skogene og over høydene og markene, fullstendig fri for alle verdslige gjøremål.

De neste setningene uttrykker en merkverdig forakt for arbeid. Thoreau skriver, muligens med en bisarr form for ironi, at håndverkere og kjøpmenn som sitter innendørs store deler av dagen «fortjener en smule respekt for ikke å tatt livet av seg for lengst.» Han nevner ikke at noen av dem vel også selger blyantene fra Thoreaus familiebedrift – og dermed bidrar til et overskudd som gjør det mulig for ham å vandre.

Man kan få inntrykk av at han går med hodet høyt hevet, vendt mot tretoppene, himmelen og mot skrivende eremitter i en esoterisk tradisjon han øser rikelig av – så høyt at han ikke er i stand til å være til stede i skogen. Senere kritikk av Thoreau framhever da også hans stiliserte ensomhet. I virkeligheten var han mer sosial, omgitt av venner og turkamerater, enn essayene gir inntrykk av.

Likevel inneholder boka viktig innsikt. Å gå i skogen, og å bevege seg ute om vinteren, gir mennesket erfaringer det ikke kan være foruten om det vil erfare livets mangfold. Åpenbart finnes en sammenheng mellom vår tids ufattelige, pågående artsutryddelse og en manglende erkjennelse av menneskets sårbarhet og avhengighet av omgivelsene. Vi er sammenvevd med andre livsformer, enten de finnes i skogen, på markene, i vannet.

Thoreau gjør (i likhet med Lund) narr av folk som trener og «svinger manualer» framfor å lete «etter livets kilder [… som] veller frem på fjerne enger». Sett fra vår tid, ender refleksjonene nær svermeri, noe Erik Bystads oversettelse gjengir godt. Essayene svinger fra ren arbeidsskyhet og forakt for det sosiale, til genuin innsikt i nødvendigheten av å åpne sansene for en verden utenfor det menneskelige:

På mine vandringer vil jeg gjerne vende tilbake til mine sanser. Hva har jeg i skogen å gjøre hvis jeg tenker på noe som er utenfor skogene?

Thoreau innser at ekspansjonen av privat eiendom vil føre til store endringer i naturens tilgjengelighet. Nærmest profetisk tenker han seg skogene stykket opp med gjerder (etter hvert med murer og piggtråd, kunne man tilføye), til hager og parkanlegg, med oppfinnelser av «menneskefeller» og andre innretninger, hvor det å vandre fritt blir omgjort til å bety å krysse en eller annens eiendom.

«La oss derfor bedre våre muligheter før de onde dagene kommer», skriver han. Hvem sine muligheter? I alle fall ikke indianernes, som Thoreau mener ble overvunnet med europeernes overlegne jordbruksredskaper, «plog og spade». Også her unngår han å nevne noen detaljer, for eksempel de europeiske etterkommernes våpen, som i vår tid ikke er mindre effektive, voktende Schengen-området eller en ny mur mot Mexico.

tom.egil.hverven@klassekampen.no

Lørdag 21. april 2018
Tospråkleg: Vigdis Hjorth sjanglar stødig mellom det personlege og det allmenne i fire essay om store mannlege forfattarar.
Lørdag 14. april 2018
Stillfaren: Cathrine Knudsen skriv eigenarta undersøkingar om vilkåra for liv i det tekno-kapitalistiske komplekset.
Lørdag 7. april 2018
Boligdrøm: Marit Eikemos romaner skildrer behovet for til­hørighet, et sted å bo med sine nærmeste, hvis man har noen.
Lørdag 24. mars 2018
Kraft: Hvordan former vold og frykt mennesker og samfunn?
Lørdag 17. mars 2018
Skurrar: Kaj Skagen skriv rikt og ofte råkande om norsk tru og tanke, men i samtidsdiagnosen brusar han med lånte fjør.
Lørdag 10. mars 2018
Poengtert: Mary Beard manar til medvit om makt.
Lørdag 3. mars 2018
Nøysemd: Svend Brinkmann vil gjere oss til sekulære protestantar.
Lørdag 24. februar 2018
Uro: Elena Ferrante tegner opp voldens historie i kvinneliv.
Lørdag 17. februar 2018
Lange linjer: Jürgen Kocka utfordrer dem som gjerne ser på ­kapitalisme som en naturtilstand.
Lørdag 10. februar 2018
Bæ: Anna Blix skriv om korleis våre ulne vennar byggjer landet.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk