Klassekampen.no
Fredag 19. mai 2017
Kortreiste barn: Vi må bo tettere og planlegge smartere, skriver Marit Simonsen. Her er samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen og fysiker og programleder Andreas Wahl på besøk i en barnehage for å diskutere kø og tidsklemma. 8foto: Vidar Ruud, NTB Scanpix
Småbarnsforeldrenes barnehagekvaler viser at all politikk er klimapolitikk.
Kampen om plassen

På 17. mai denne uken tok de fleste borgere beina fatt. Med lange tog gjennom gatene de fleste tettsteder var det gunstig å la bilen stå. Det er åpenbart at transportvalgene våre påvirkes av hva det er lagt til rette for.

Stadig flere europeiske byer legger nå i økende grad til rette for syklister. Litt mer lokalt skjer det samme her i Norge. Spesielt i Oslo er det storstilte omlegginger på gang som prioriterer syklister og fotgjengere, og til en viss grad prioriteres også kollektivtrafikken over bilistene. Mange støtter tiltakene, men forsvarer like fullt egen bilbruk. Det er greit nok: Å utradere privatbilismen helt er det få som har som mål. Men det er likevel interessant å høre hvilke tiltak som treffer og hvilke som ikke gjør det.

I min aldersgruppe har alle sine forklaringer på hvorfor de bruker bilen i det hele tatt. De begrenser seg så mye de kan. De gjør storhandel en gang i uka, mange bruker tjenester som kolonial.no som har profesjonalisert logistikk og kan levere til flere samtidig, heller enn at hver og en må kjøre til butikken. De tok bussen, ikke bilen, til turområdet i helgen. Den forelderen som ikke leverer i barnehagen, kjører kollektivt til jobben. Men den som skal innom barnehagen, åh, stakkars menneske! Der går grensen.

Det er et ekte problem her – dette er ikke bare en barnløs kvinnes harselering med «Hvor vanskelig kan det være?». Gang på gang opplever venner og kjente å ikke få barnehageplass der de bor. Spesielt de som har flyttet i løpet av siste året, blir ofte fanget i langtransport på vei til jobb via barnehage. Hvis man jobber litt utenfor sentrum der kontorbyggene vokser for tiden, ungen har barnehage i sentrum der man bodde mens man var kul babyforelder, og man nå har flyttet til rekkehus i Utkant-Oslo, sier det seg selv at man må ha bil for å få logistikken til å gå opp. Enkelte venter i over et år på plass i nærheten av hjemmet. Det blir mange bilturer som ene og alene skyldes barnehagepolitikken. Det store budskapet fra denne lokale utfordringen er at all politikk er klimapolitikk.

Befolkningen vokser. Mer enn halvparten av verdens befolkning bor nå i byer, og flere skal det bli. I et klimaperspektiv er det bra. Med mindre man går inn for folkemord vil vi faktisk bli rundt ti milliarder på kloden. Befolkningsveksten skyldes nemlig ikke lenger økning i barnekullene, men at flere av de som allerede er født vil vokse opp og leve lenger enn man gjorde før.

Så det blir trangt om plassen her i verden, og hvis vi alle skal ha mulighet til å leve rike liv med familiesamvær og tilgang til natur, må vi legge til rette for effektiv logistikk på helt grunnleggende plan. Vi må organisere samfunnet bedre, og gjerne også bo litt tettere.

Det er faktisk mer miljøeffektivt å bo i by enn på landet, selv om det kan føles sotete og tett iblant. De oppvarmede boligene i byen er mindre, varelogistikken er mer effektiv og avstandene er kortere. Kostbar infrastruktur tjener flere. Bor vi tettere, blir det også kortere til skogen for hver enkelt.

Desentraliseringen av landet har gitt Norge en særegen styrke og nasjonal stolthetsfølelse. Vi har mange strenger å spille på, mange særegne steder, storslått natur, en landbrukspolitikk som gir oss mattrygghet og fremdeles mye villmark. Mang en småbruker har nok kortere vei til åkeren enn jeg har til arbeidsplassen. Men det er ikke til å komme fra at det er mer miljøeffektivt å bo i by, og det er også et faktum at de fleste av Norges innbyggere bor i byer og tettsteder. Denne utviklingen kommer til å fortsette, og det er derfor viktig å lage en god politikk for byene også når man samtidig ønsker å holde liv i distriktene.

Storsamfunnet må legge til rette for mange måter å leve livet på. Et par dager etter 17. mai gleder jeg meg fremdeles over frihetene og mangfoldet av levesett vi har rom for her til lands. Men like viktig er det at ikke treghet i politikken fører til unødige miljøkostnader.

Derfor må alle politiske tiltak føres i et klimabudsjett, så vi kan veie kostnader opp mot fordeler. Kanskje blir klima- og nærmiljøeffekten av færre bilpendlende foreldre nok til å tippe vektskålen for en ny type barnehageopptak i Oslo.

Og alle som jobber med lokalpolitikk må lære seg å tenke klimakonsekvenser i absolutt alt man gjør, for alt har klimakonsekvenser. Vi må lære oss å tenke slik for å kunne få på plass barnehageplassen og å redde kloden for poden.

marit.simonsen@gmail.com

Øystein Heggdal, Marit Simonsen, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.

Artikkelen er oppdatert: 13. juni 2017 kl. 15.14

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk