Klassekampen.no
Torsdag 18. mai 2017
Underkastelse: Rollefiguren Sana i «Skam» er statskanalens demonstrasjon av religiøs identitet. Men vil det også gagne de kristne? spør Eivor Oftestad.Foto: NRK
Det er ikke likegyldig hvilke religiøse fortellinger ungdommen søker mot.
En rollemodell?

Jeg trodde nesten ikke mine egne ører da jeg hørte Lina Sandells «Bred dina vida vingar» sunget av et stramt gardekorps en vakker vårdag i mai. Jeg ble rørt dypt inn i sjelen. Enheten mellom nasjon og kristendom virket, ikke som et kaldt gufs, men som en mild bris, fra en svunnen tid. Den blandet seg med blomstrende frukttrær og varm sol. Men en mild bris varer som regel ikke lenge. Neste dag var det snø i lufta, og jeg så gjennom vårens sesong av «Skam».

Figuren Sana interesserer meg fordi hun er statskanalens demonstrasjon av religiøs identitet for den oppvoksende generasjon. Hun er modig og integrert og tar ledelsen i gjengen. Vårt Lands Åshild Mathisen mener at Sanas rolle baner vei for aksept av synligere religiøs identitet i den norske offentligheten. Og, at det paradoksalt nok er kristne, ikke muslimer, som nyter godt av det. Resonnementet er at det skal være enklere for kristne å stå synlig frem, når det aksepteres at tydelige muslimer som Sana gjør det. Jeg tror resonnementet er uhyggelig naivt.

I Norge har vi i en årrekke hatt en viktig og til dels vellykket religionsdialog. Det har formet debattklimaet positivt. Men det har samtidig bygget en oppfatning om at «religion er religion». Tilsynelatende tror man på Wergelands ord fremdeles: «Alle religioner har et hjerte av fred.» Hvis dette er ballasten for Skam-generasjonen, så ligger kristendommen tynt an. Når en passe sekularisert norsk ungdom kjenner et religiøst behov, så vil det fort være enklere å velge å henge med gutta i moskeen, enn å oppsøke de tomme benkeradene i kirken. Islam passer for mennesker av i dag som ønsker et direkte forhold til Gud, uten noen kirke som mellom­instans, og for mennesker som søker konkrete uttrykk for sin tro, som kristne bare kan drømme om å innarbeide. Og muslimene tror jo også på Jesus og kan feire jul. Alle religioner har samme verdier, har vi lært. Ja, hva er da problemet?

Er det ikke på tide å si hva som står på spill? Det er kanskje ikke lenger usannsynlig å tenke at islam nettopp fyller det hullet som tapet av kristendommen som kulturbetingelse lager. Mens Sana med stor troverdighet forteller om alle tings sammenheng under stjernene, er hennes norske venninner som tomme beholdere. De kan fylles med hva som helst. Transhumanisme og islam er bare to ideologier som banker på døra.

I Michel Houellebecqs roman «Underkastelse» er det en myk overgang til islam som skildres. Opprinnelig var forfatterens prosjekt at hovedpersonen skulle bli katolikk. Han kneler ned foran en Mariastatue i en liten landsbykirke, men statuen er taus. Den taler ikke lenger til ham. I skriveprosessen skjønte Houellebecq at denne veien var stengt. Kirkens tid var tilbakelagt. Kirken var mett av dage, og klar for å ta kvelden. Sekulariseringen har vendt ryggen til kristendommen, men beredt veien for islam.

Houellebecq lar scenen foran Maria-statuen være vendepunktet i romanen, og kaller det for nøkkelen i boka. Jomfru Marias identitet er Europas identitet, sier han, og jeg tror han har rett. Maria, en fattig jødisk kvinne fra Palestina, fikk føde Frelseren, og ble selv løftet opp til den himmelske tronen. Fortellingen handler om en forening mellom det menneskelige og det guddommelige. Er det ikke nettopp denne streben og lengsel som har formet Europas kristne kultur gjennom to tusen år?

I den kristne fortellingen kan avstanden mellom Gud og mennesket opphøre gjennom en gjensidig kjærlighetsrelasjon. Hvordan er det i islam? Houellebecq hadde egentlig tenkt å kalle sin roman «Omvendelse». Men etter scenen foran Maria ble tittelen «Underkastelse». Det er stikkordet for menneskets forhold til Gud i islams fortelling, hvor avstanden til det guddommelige alltid vil opprettholdes og markeres. Er ikke disse forskjellene mellom kristendom og islam fundamentale? Og handler det ikke om langt mer enn å synliggjøre hvilken som helst «religiøs identitet»? I møte med islam, og andre ideologier, er det sentrale spørsmålet hvilken fortelling de har om mennesket, og ikke hva slags verdier som kan destilleres ut.

Religion er ikke verdier, for gode og dårlige verdier kan destilleres ut av enhver religion. Religion er meningsskapende fortellinger. Gir ikke forskjellige fortellinger om mennesket forskjellige konsekvenser for intern dynamikk, politikk og kultur? Hvis kirken virkelig mener den har noe umistelig, en skatt, så bør den med andre ord hente den frem nå.

eivor.a.oftestad@mf.no

Lars Gule, Bjørn Olav Utvik, Eivor Oftestad, Mina Bai og Anne Kalvig skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 13. juni 2017 kl. 14.34

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk