Klassekampen.no
Tirsdag 16. mai 2017
For seint? Brexit vil antakeligvis ikke gi britiske arbeidere bedre levekår, for landet er ødelagt av EU, skriver Ottar Brox. Her et veggmaleri av Banksy i Dover. Foto: Gareth Fuller, AP / NTB scanpix
Når ulven og byttedyret gjøres til partifeller, stopper alt opp.
Nye skillelinjer

Ord kan bety hva som helst, og blir derfor effektive redskaper for folk som vil redusere meningsinnholdet i politisk debatt – og våre motiver for å delta i den. Et slikt ord er «populisme». Det gjør milliardæren Trump og dem som hans klasse gjør arbeidslause ved å eksportere jobbene deres, til samme sort politisk skapning: «populisten». Ulven og byttedyret gjøres til naturlige partifeller. Da finnes det ingen politiske veier fram til et bedre samfunn. Da sitter milliardærene – som middelalderens riddere – trygt i sine tårn.

Her i landet lager kommentariatet stadig lister over «populister», kategorier som identifiserer motstandere av norsk EU-medlemskap med «eks»-nazistene i Skåne, rasister i alle land – og ofrene for at kapitalismen ikke lenger skaper gode jobber i USA. De som i 1972 og 1994 forutså risikoen for nasjonal økonomisk avmakt i Norge, forsøkes gjort til det samme som Trump og le Pen. Det som skrives om brexit i de verste avisene, er gode eksempler på at politisk debatt blir meningsløs, ufruktbar og fordummende. Det ble flertall for å forlate EU – heter det – «fordi enkle sjeler ble forført av demagoger». Men mange nok arbeidere i de gamle britiske industribyene opplevde EU-medlemskapet som forverring av deres livsvilkår. Det var ikke minst fordi EU-lovene gjorde det mulig å erstatte mange av dem med billigere arbeidere fra andre land, noe «næringslivets» trofaste klakører fikk solgt som «godhet» eller «solidaritet med kamerater i andre land».

I Aftenposten 7. mai heter det at den «tradisjonelle høyre/venstre-aksen» er i ferd med å bli erstattet av ei ny skillelinje: «Populistene» prioriterer velstand og framgang for lokale og nasjonale fellesskap, mens de gode og rettferdige «globalistene» gjør det samme for hele verden. Av det følger vel at folk i fattige land skal bli rike ved fri innvandring til rike land, noe som også gir «globalistene» mer overskudd, som de kan gjøre gode gjerninger med?

Kommentariatet har sjølsagt rett i at brexit sannsynligvis ikke vil gi briter «på golvet» bedre livsvilkår – fordi noen år i EU sannsynligvis kan påføre et land ubotelig skade. Det er ikke bare det at bedriftene over tid tilpasser seg det lønnsnivået som er tilstrekkelig til å være godt nok for arbeidere fra fattige land. Men de fremmedfiendtlige tendensene blir stadig verre i Europa, og det er vanskelig å finne noen som har bidratt mer til dette enn EUs krav om «fri flyt».

I den uunngåelige diskusjonen om Norges forhold til EØS, er det viktig å huske på at unionen er planlagt og utbygd nettopp for å svekke den europeiske arbeiderklassen. Det var demokratiet som på 1900-tallet gjorde det mulig å få til sosialdemokratiske reformer. Og som for eksempel Hobsbawm og Fløgstad har prøvd å få oss til å forstå: Det var overklassens kranke skjebne i Sovjet i mellomkrigstida som skremte vatnet av den vesteuropeiske overklassen, og motiverte den til de klassekompromissene som vi i sterk grad har hatt glede av i vårt land – og som vi klarte å ta vare på i -72 og -94.

Vår viktigste kilde til forståelse av dette var den britiske statsministerens første samtale med fåmannsveldet i Brussel: Der fikk ho ettertrykkelig vite at britene ikke måtte innbille seg at de skulle kunne få lov til å selge produktene sine i EUs indre marked – om de ville vanskeliggjøre den lønnspressende arbeidskraftimporten som «næringslivet» ville ha – for om mulig å få arbeidslønna i Vest-Europa ned på bulgarsk nivå. Ellers kunne de få lov til nesten hva som helst.

I denne spalta har jeg prøvd å etterlyse forklaring på hvorfor Europaunionens «Fri-flyt-prinsipp» ikke fører til at kapital flyter fra land med mangel på arbeidskraft til land med overskott på denne produksjonsfaktoren. Kanskje er det slik at arbeidere som ikke kan språket på arbeidsplassen, som vantrives uten familie – flere på hvert rom i brannfarlige boliger – må være svært svake motparter for arbeidsgivere. Sammenlikn med bedrifter der arbeiderne kan være slektninger, naboer, klubbkamerater eller partifeller – og oppdratt og blitt voksne i den samme nasjonale kulturen. Det må være effektive faglige motparter som den europeiske arbeidsgiverklassen – med sin felleskultur fra handelshøyskolene sine – gjerne vil unngå.

ottar.brox@gmail.com

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klassekampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 13. juni 2017 kl. 14.16

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk