Klassekampen.no
Mandag 15. mai 2017
Justiniansk prakt: Keiser Justinian satte spor, blant annet i form av praktfulle mosaikker i kirken San Vitale i Ravenna. Keiseren og keiserinnen (på bildet) fikk hvert sitt store mosaikk der de sto i sentrum for det hele. Alle foto: Wikimedia commons
Gjennom kirker, gravmæle og mosaikker forteller den italienske byen Ravenna historien om hva Europa kunne ha blitt, men ikke ble.
Ravenna: midtpunkt og blindgate
Kanskje så ikke keiser Justinian vitsen i å regjere over det vestlige Romerriket.

Ravenna ligger i dag avsides i Nord-Italia, langt fra hovedveiene og kysten. Men en gang for cirka 1500 år siden var byen scene for noen avgjørende øyeblikk i Europas historie. Ravenna forteller historien om hva Europa kunne ha blitt, men ikke ble.

«Romerrikets vekst og fall» har vært et kjent og yndet tema i vår sivilisasjon helt siden Edward Gibbons klassiker fra sent 1700-tall. Hvilken historie har vel større slagkraft enn en om et grandiost imperium som bukker under for barbariske krefter? I denne fortellingen er Ravenna den siste parentes, det siste brohodet der Roma holdt stand mot de barbariske horder. Ravenna var på 400-tallet hovedstad for Vest-Romerriket etter at Alaric og visigoterne i 410 hadde plyndret Roma så millionbyen i løpet av kort tid ble avfolket.

Gallas turbulente historie

Men Ravenna likner ikke på antikkens Roma, for byen er tvers gjennom kristen. Og der det kristne Roma er gjemt bort og nesten bare finnes i bruddstykker i mosaikker i apsiser i uanselige kirker, er Ravenna et smykke fra kristendommens første blomstring i vest. Men hva slags kristendom, og hvilke herskere?

Midt i Ravenna ligger Galla Placidias gravmæle (selv om det er tvilsomt om hun er gravlagt der). Her kan vi se sammensmeltningen av det germanske, romerske, kristne og bysantinske. Galla er en fascinerende skikkelse i en turbulent tid. Hun var datter av keiser Theodosius, som innførte kristendommen som eneste tillatte religion i Romerriket. Før hun nådde tenårene var hun farløs og forlovet med sønnen til vandalenes konge Stilicho. Da Stilicho ble myrdet, søkte Galla tilflukt i Roma mot hevnerne. Der befant hun seg da visigoterne plyndret byen i 410. Erobrerne tok keiserdatteren med seg som gissel, og Alarics etterfølger giftet seg med henne.

Fire år senere var Galla enke, og gjennom sin bror keiser Honorius ble hun gift med hans medkeiser Constantius III. Ekteskapet varte bare fire år før gemalen var død, men de hadde gjort det viktigste: ­avlet en sønn, Valerianus, som Galla Placidia var regent for fra 425 til 437. Da kom et nytt maktskifte som gjorde Gallas eksistens usikker, men hun rakk å dø ett år før Attila plyndret Italia grundigere enn noen før eller etter ham.

En romanisert germaner

Vi tenderer til å slå de germanske folkegruppene som invaderte Romerriket sammen til en stor og ensartet gruppe. Sannheten er at disse gruppene var høyst forskjellige, ikke minst ut fra hvilken setting de opererte i. Mens visigoterne ble Romas svøpe, dro de videre til Spania der de etablerte et kongedømme som vedvarte helt til den arabiske invasjonen i 711. Senere i spansk historie skulle det visigotiske kongedømmet framstå som et høydepunkt, og noe alle tronpretendenter forsøkte å føre sine aner tilbake til.

Noen tiår senere kom ostrogoterne til Italia og gjorde det av med den siste vestromerske keiser Odovaker, som var blitt avsatt i 476. Odovaker søkte tilflukt i Ravenna, men goterkongen Theodoricus beleiret byen og i 493 inntok han den og drepte ­Odovaker, angivelig med sine egne hender.

Theodoricus’ overtakelse av Ravenna markerte starten på en politisk og kulturell storhetstid, som dagens Ravenna bærer tallrike spor etter. Det mest imponerende er kirken Sant’Apollinare Nuovo. Her er hele laget av apostler og hellige menn og kvinner linet opp øverst i skipet. De er alle på vei, selvfølgelig, til Kristus fremst i apsisen, men i motsatt ende ser vi dem alle forlate den keiserlige hovedstad Ravenna og havnebyen Classe. Romerriket er ennå verdens mentale sentrum, og Ravenna dets midte.

Arianere og katolikker

«Problemet» med ostrogotene var ikke at de ikke var kristne, men at de ikke var tilhengere av den rette læren. Da kristendommen ble godkjent som religion i Romerriket av keiser Konstantin i 313 markerte det bare starten på nok en dragkamp, nå om hva slags kristendom som skulle være den rette lære. Katolisismen ble vedtatt som den enerådende retning ved kirkemøtet i Nikea i 325, men svært mange, inkludert de fleste germanske gruppene, var tilhengere av arianismen. Den skilte seg fra katolisismen ved at den ikke anerkjente Kristi guddommelige natur og dermed heller ikke Treenigheten. Vi ser spor etter dette i Sant’Apollinare, der Kristus til venstre er avbildet som en ung, skjeggløs mann, mens han til høyre er blitt gammel – som et menneske.

Få steder ser vi forskjellen mellom den arianske og katolske kristendommen så tydelig som i de to gravmælene som ble reist i Ravenna med få års mellomrom. I det katolske gravmælet ser vi Jesu dåp i Jordanelva som en skjeggete, voksen mann, nærmest en Zevs, slik vi kjenner ham fra utallige senere avbildninger.

Noen hundre meter i det arianske gravmælet ser vi en helt annen Kristus, en ungdom, uten skjegg, han ser tvilende og nokså hjelpeløs ut. De to avbildningene er nesten samtidige, men mentalt er det et osean som skiller dem. Den arianske Kristus ble visket ut av historiens store bok. Bare i Ravenna og noen få andre steder har han overlevd.

Forsto ikke byråkratiet

Ostrogoterne slet som de fleste germanske stammer med å etablere stabile styringsstrukturer som kunne overleve flere generasjoner. En barriere var arvefølgen, der alle sønner kunne kreve arv og det derfor ofte oppstod tronstridigheter. Mer grunnleggende hadde ikke de germanske gruppene noen tradisjon eller forståelse for de byråkratiske styringsformene som hadde gjort Romerriket så stabilt. Etter Theodoricus’ død forsøkte hans sønner å ta opp arven, men uten å lykkes.

En annen viktig årsak til at ostrogotenes tid nå var forbi er at det østromerske riket langt fra hadde gitt opp håpet om å vinne tilbake sine vestlige besittelser. Riktignok var sentrum forflyttet østover til Konstantinopel, men den vestlige delen var viktig for å beholde hegemoniet rundt Middelhavet. I 527 fikk Bysants, som vi nå kaller det, en dyktig keiser i Justinian.

Justinian setter sitt preg

Justinian klarte i løpet av noen få år å ta tilbake det meste av den italienske halvøya. I Ravenna satte han sine dype spor. I Sant’Apollinare fikk han slettet de verste sporene etter arianismen og omvigslet kirken til St. Martin av Tours – en av arianismens fremste bekjempere. En mosaikk av Theodoricus ble fjernet og erstattet med en av ham selv.

Dette er likevel for ingenting å regne mot hvordan Justinian satte sitt preg på kirken San Vitale. Her er han og hans keiserinne Theodora framstilt på hver sin side av apsisen flankert av hver sine støttespillere fra kirken, hoffet og hæren. Romerne hadde en tradisjon for å plassere kirkens grunnleggere i mosaikkene, men de sto vanligvis ytterst i tablået, bortenfor Kristus og helgenene, der de var fornøyd med å stå i forbindelse til det hellige. I San Vitale er keiseren og keiserinnen i sentrum for det hele. De utstråler romersk majestas og nimbus, midt i kirkerommet.

Skjebnesvanger pest

Justinian satte sine tydelige historiske avtrykk i øst, der han innførte den justinianske lovkoden Corpus Iuris, men i vest ble han en parentes. Vi vet ikke helt sikkert hvorfor, men samtidig med hans herredømme raste en stor pest­epidemi kalt den justinianske pesten. Trolig var den skjebnesvanger, slik senere pest­epidemier skulle bli. Kanskje tok den så mange liv at det ble umulig å opprettholde et så stort imperium.

Kanskje så ikke Justinian vitsen i å regjere over det vestlige riket. Det var fattig og vanskelig å styre. Det fantes også andre germanske grupper som var mindre «siviliserte» enn ostrogoterne. Noen tiår senere tok langobardene kontrollen over det meste av Nord-Italia. Mens Justinian i øst ble den store viderefører av romerske tradisjoner, var middelalderen begynt i vest – uten Romerriket.

h.j.orning@iakh.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 13. juni 2017 kl. 13.59

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk