Mandag 15. mai 2017
GODE GJERNINGER: Kulturhistoriker Kristin Aavitsland minner om at den kristne kulturarven gir oss en oppskrift på å bli bedre mennesker.
Kulturhistoriker Kristin Aavitsland ber oss se til den kristne kulturarven for å bli bedre mennesker:
Tro, håp og kjærlighet
En fordel med kristendommens drøm om paradis er at man erkjenner at det er et uoppnåelig ideal, mener Kristin Aavitsland.

det nye mennesket

«Gud skapte mennesket i sitt bilde,» heter det i skapelsesberetningen i Det gamle testamente. «Gud velsignet dem og sa til dem: ‘Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!’»

Legge jorden under oss, ja. Det må vi vel si at menneskeheten har gjort. Noen drømmer også om at teknologien skal legge menneskets egenskaper under vår egen kontroll. Da kan det fort bli en rift i Guds bilde. Eller skal vi kalle det en runde i Photo­shop?

I en serie ser Klassekampen nærmere på den såkalte transhumanismens vyer om å forbedre mennesket ved hjelp av ny teknologi. Hva vil det bety for menneskeheten som art? Kanskje kan religiøse perspektiver gi oss noen svar.

Fakta

Det nye mennesket:

• I en serie ser Klassekampen nærmere på tanken om at ny teknologi kan forbedre menneskenes kår.

• Dette tankegodset blir også kalt for transhumanisme.

• Tilhengere av transhumanisme støtter gjerne genmodifikasjon av mennesker, og kloning av både mennesker og dyr. Mange vil også være positivt innstilt til kryoteknikk, som blant annet kan innebære langvarig nedfrysing av mennesker med tanke på gjenopplivning en gang i framtida.

• På fredag: Filosof Arne Johan Vetlesen.

• I dag: Kulturhistoriker Kristin B. Aavitsland.

Bare å begynne

Kristin Bliksrud Aavitsland er professor i middelalder­kultur ved Det teologiske menighetsfakultet i Oslo og arbeider med den kristne kulturhistorien.

Hun syns det er påfallende hvor like transhumanismens målsettinger om å gjøre oss snillere og gladere, slik filosof og transhumanist Ole Martin Moen formulerte det i et intervju sist torsdag, sammenfaller med kristendommens målsettinger. Med en vesentlig forskjell: midlene for å nå målet.

– Der transhumanismen setter sin lit til teknologi og psykofarmaka, er kristendommens midler tro, håp og kjærlighet. I praksis innebærer det gode gjerninger, bønn, kontemplasjon og å fire på kravene til materiell velstand.

Hun vedgår at dette er strategier som har hatt vekslende hell.

– Det er ikke alltid at dette har skapt gode samfunn og lykkelige liv, men det er lett å se i historien at disse midlene faktisk har gjort mennesker snillere og gladere.

Som et eksempel viser hun til klosterbevegelsen i middelalderen som drev sykehus og tok seg av fattige.

– Hvis målsettingen er å skape et bedre samfunn, så finnes det en kristen arv i vår egen kultur som vi har skjøvet ut på sidelinjen, og som det kanskje er verdt å ta opp til vurdering igjen.

Hun påpeker at teknologien transhumanistene drømmer om, vil være kostbar og forbeholdt de få. Gode gjerninger trenger vi imidlertid ikke å vente på.

– Det er bare å begynne, og det er fullstendig demokratisk.

– Paradis er et håp

Da Klassekampen snakket med Moen og hans kollega Aksel Braanen Sterri, uttrykte de et håp om en framtid uten lidelse. Aavitsland ser paralleller til den kristne tradisjonens ideal om paradis.

– Vi har prøvd å unngå sorg og smerte i tusenvis av år. Det har aldri vært vellykket. Det er overmodig å tro at bare fordi vi får ny teknologi, så skal vi kunne nå dette målet med menneskenes frihet intakt, sier hun.

– Men er det noe galt i å strekke seg etter paradis?

– Det går en grense mellom å ville helbrede sykdommer, og å manipulere friske mennesker. Da overskrider du det som er gitt. Da er man nødt til å koble inn en autoritet som skal bestemme hvordan denne endringen skal skje og hvilken hensikt den skal ha. Hvem skal det være? Er det en stat? Eller er det et marked?

Holder på menneskeverdet

Aavitsland mener at en styrke med den kristne tradisjonen, som plasserer paradistilstanden utenfor dette livet, er at man erkjenner at det er et uoppnåelig ideal.

– Paradiset er et håp, ikke en politisk målsetting. Fordelen med å plassere paradiset utenfor tida er at det ikke er noen menneskelig instans som kan tilrane seg autoriteten til å bestemme hvem som skal ha adgang, sier hun.

Denne våren har Sterri tatt til orde for at det bør være legitimt å abortere fostre med Downs syndrom. Aavitsland har også deltatt i debatten. Hun har et restriktivt syn på reproduksjonsteknologi.

– Vi er i ferd med å definere mennesker på en radikalt annen måte enn før. Bare det å gå inn på en tankegang om hvilke liv som er verdt å leve, er å akseptere at det er mulig å gradere menneskeliv. Da er det vel ingen som strengt tatt er gode nok, sier hun.

Kulturhistorikeren mener debatten om Downs syndrom går til kjernen av spørsmålet om menneskeverd. I motsetning til Moen, som ikke er opptatt av å bevare identiteten som menneske, ønsker hun å holde fast ved begrepet om menneskeverd.

– Hvis man skal ha et samfunn som tar hensyn til svake individer, og ikke forsøker å eliminere dem, så er menneskeverdet en helt nødvendig størrelse, sier hun.

Men Aavitsland ser også noe positivt ved debatten Sterri har reist.

– Sterri viser til at 90 prosent av alle fostre med Downs allerede aborteres i dag. Han tar konsekvensene av en praksis som allerede finnes. Debatten bidrar til å stille spørsmål ved noen av premissene vi bygger kulturen på. Kanskje man skal tenke dem om igjen, sier hun og etterlyser en samfunnsdimensjon i transhumanistenes visjoner.

– De snakker lite om hva som er grunnlaget for samfunn. All forskning viser at en viktig indikator for lykke er samvær med andre mennesker.

– Bevar helheten

Framfor å diskutere grensene for hvilke teknologier vi kan godta for å for eksempel redusere forekomsten av psykisk sykdom, vil Aavitsland oppfordre oss til å starte i den andre enden.

– Vi må begynne med vår oppgave som medmennesker, ikke med å manipulere de fysiske egenskapene. Det er kjempeviktig for oss som samfunn å bevare helheten for øyet, og ikke isolere genetikken og de bioteknologiske mulighetene fra en tenkning om hva samfunn og fellesskap er.

ingridga@klassekampen.no

Torsdag 26. april 2018
Et uavhengig byrå må telle publikum i kulturlivet etter etnisk tilhørighet, klasse og legning, mener kulturprodusent. Ledere ved norske museer og teatre er skeptiske.
Onsdag 25. april 2018
Departementet ba 300 kulturarbeidere si sin mening om 14 trender via mentometerknapper. Svarene kan forme framtidas kultur­politikk.
Tirsdag 24. april 2018
Sakprosaforfatternes leder langer ut mot Tanums inntog i Coop-­butikkene. – Bokhandelkjedenes ensretting blir småtteri sammenliknet med dette, sier Tore Slaatta.
Mandag 23. april 2018
Tre av fire bøker som promoteres i Coop-butikkene kommer nå fra Tanums eget eierforlag, Cappelen Damm. Av de ti mest solgte bøkene er det bare to ­bøker fra konkurrerende forlag.
Lørdag 21. april 2018
Mens Oslo bruker milliarder på nye museer, opplever kunstnere at høye leiepriser og mangel på atelierer presser dem ut av hovedstaden.
Fredag 20. april 2018
I Danmark har universitetene vært selvstyrte siden 2003. Det har vært en katastrofe for den akademiske friheten, mener professor Heine Andersen.
Torsdag 19. april 2018
Valgkomiteen vil kaste hele det sittende styret i Mentor Medier. Klokt, mener tidligere Vårt Land-direktør Magne Lerø.
Onsdag 18. april 2018
Mentor Medier-sjef Per Magne Tveiten får kritikk fra flere i sitt eget styre for håndteringen av Vårt Land-konflikten. ­– Vi ble ikke godt nok informert om konflikten i konsernet, sier Jens Barland.
Tirsdag 17. april 2018
Når etablerte media blir stengde eller kjøpte av statslojale eigarar, er digitale reportarnettverk eit svar.
Mandag 16. april 2018
Svein Tindberg makter å gjøre fire unge menneskers personlige livshistorier til objektivt og gripende teater.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk