Mandag 15. mai 2017
GODE GJERNINGER: Kulturhistoriker Kristin Aavitsland minner om at den kristne kulturarven gir oss en oppskrift på å bli bedre mennesker.
Kulturhistoriker Kristin Aavitsland ber oss se til den kristne kulturarven for å bli bedre mennesker:
Tro, håp og kjærlighet
En fordel med kristendommens drøm om paradis er at man erkjenner at det er et uoppnåelig ideal, mener Kristin Aavitsland.

det nye mennesket

«Gud skapte mennesket i sitt bilde,» heter det i skapelsesberetningen i Det gamle testamente. «Gud velsignet dem og sa til dem: ‘Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!’»

Legge jorden under oss, ja. Det må vi vel si at menneskeheten har gjort. Noen drømmer også om at teknologien skal legge menneskets egenskaper under vår egen kontroll. Da kan det fort bli en rift i Guds bilde. Eller skal vi kalle det en runde i Photo­shop?

I en serie ser Klassekampen nærmere på den såkalte transhumanismens vyer om å forbedre mennesket ved hjelp av ny teknologi. Hva vil det bety for menneskeheten som art? Kanskje kan religiøse perspektiver gi oss noen svar.

Fakta

Det nye mennesket:

• I en serie ser Klassekampen nærmere på tanken om at ny teknologi kan forbedre menneskenes kår.

• Dette tankegodset blir også kalt for transhumanisme.

• Tilhengere av transhumanisme støtter gjerne genmodifikasjon av mennesker, og kloning av både mennesker og dyr. Mange vil også være positivt innstilt til kryoteknikk, som blant annet kan innebære langvarig nedfrysing av mennesker med tanke på gjenopplivning en gang i framtida.

• På fredag: Filosof Arne Johan Vetlesen.

• I dag: Kulturhistoriker Kristin B. Aavitsland.

Bare å begynne

Kristin Bliksrud Aavitsland er professor i middelalder­kultur ved Det teologiske menighetsfakultet i Oslo og arbeider med den kristne kulturhistorien.

Hun syns det er påfallende hvor like transhumanismens målsettinger om å gjøre oss snillere og gladere, slik filosof og transhumanist Ole Martin Moen formulerte det i et intervju sist torsdag, sammenfaller med kristendommens målsettinger. Med en vesentlig forskjell: midlene for å nå målet.

– Der transhumanismen setter sin lit til teknologi og psykofarmaka, er kristendommens midler tro, håp og kjærlighet. I praksis innebærer det gode gjerninger, bønn, kontemplasjon og å fire på kravene til materiell velstand.

Hun vedgår at dette er strategier som har hatt vekslende hell.

– Det er ikke alltid at dette har skapt gode samfunn og lykkelige liv, men det er lett å se i historien at disse midlene faktisk har gjort mennesker snillere og gladere.

Som et eksempel viser hun til klosterbevegelsen i middelalderen som drev sykehus og tok seg av fattige.

– Hvis målsettingen er å skape et bedre samfunn, så finnes det en kristen arv i vår egen kultur som vi har skjøvet ut på sidelinjen, og som det kanskje er verdt å ta opp til vurdering igjen.

Hun påpeker at teknologien transhumanistene drømmer om, vil være kostbar og forbeholdt de få. Gode gjerninger trenger vi imidlertid ikke å vente på.

– Det er bare å begynne, og det er fullstendig demokratisk.

– Paradis er et håp

Da Klassekampen snakket med Moen og hans kollega Aksel Braanen Sterri, uttrykte de et håp om en framtid uten lidelse. Aavitsland ser paralleller til den kristne tradisjonens ideal om paradis.

– Vi har prøvd å unngå sorg og smerte i tusenvis av år. Det har aldri vært vellykket. Det er overmodig å tro at bare fordi vi får ny teknologi, så skal vi kunne nå dette målet med menneskenes frihet intakt, sier hun.

– Men er det noe galt i å strekke seg etter paradis?

– Det går en grense mellom å ville helbrede sykdommer, og å manipulere friske mennesker. Da overskrider du det som er gitt. Da er man nødt til å koble inn en autoritet som skal bestemme hvordan denne endringen skal skje og hvilken hensikt den skal ha. Hvem skal det være? Er det en stat? Eller er det et marked?

Holder på menneskeverdet

Aavitsland mener at en styrke med den kristne tradisjonen, som plasserer paradistilstanden utenfor dette livet, er at man erkjenner at det er et uoppnåelig ideal.

– Paradiset er et håp, ikke en politisk målsetting. Fordelen med å plassere paradiset utenfor tida er at det ikke er noen menneskelig instans som kan tilrane seg autoriteten til å bestemme hvem som skal ha adgang, sier hun.

Denne våren har Sterri tatt til orde for at det bør være legitimt å abortere fostre med Downs syndrom. Aavitsland har også deltatt i debatten. Hun har et restriktivt syn på reproduksjonsteknologi.

– Vi er i ferd med å definere mennesker på en radikalt annen måte enn før. Bare det å gå inn på en tankegang om hvilke liv som er verdt å leve, er å akseptere at det er mulig å gradere menneskeliv. Da er det vel ingen som strengt tatt er gode nok, sier hun.

Kulturhistorikeren mener debatten om Downs syndrom går til kjernen av spørsmålet om menneskeverd. I motsetning til Moen, som ikke er opptatt av å bevare identiteten som menneske, ønsker hun å holde fast ved begrepet om menneskeverd.

– Hvis man skal ha et samfunn som tar hensyn til svake individer, og ikke forsøker å eliminere dem, så er menneskeverdet en helt nødvendig størrelse, sier hun.

Men Aavitsland ser også noe positivt ved debatten Sterri har reist.

– Sterri viser til at 90 prosent av alle fostre med Downs allerede aborteres i dag. Han tar konsekvensene av en praksis som allerede finnes. Debatten bidrar til å stille spørsmål ved noen av premissene vi bygger kulturen på. Kanskje man skal tenke dem om igjen, sier hun og etterlyser en samfunnsdimensjon i transhumanistenes visjoner.

– De snakker lite om hva som er grunnlaget for samfunn. All forskning viser at en viktig indikator for lykke er samvær med andre mennesker.

– Bevar helheten

Framfor å diskutere grensene for hvilke teknologier vi kan godta for å for eksempel redusere forekomsten av psykisk sykdom, vil Aavitsland oppfordre oss til å starte i den andre enden.

– Vi må begynne med vår oppgave som medmennesker, ikke med å manipulere de fysiske egenskapene. Det er kjempeviktig for oss som samfunn å bevare helheten for øyet, og ikke isolere genetikken og de bioteknologiske mulighetene fra en tenkning om hva samfunn og fellesskap er.

ingridga@klassekampen.no

Fredag 19. januar 2018
VED VEIS ENDE
Fredag 19. januar 2018
Regjeringen vil bevare Nasjonalgalleriet. Nå mener kunsteksperter at Nasjonalmuseet må gjenoppta dialogen med Stein Erik Hagen om Canica-samlingen.
Torsdag 18. januar 2018
Aftenposten og VG viet i går forsidene til en sak basert på rykter om Venstre-leder Trine Skei Grande. – Noe nytt, mener medieviter Gunn Enli.
Onsdag 17. januar 2018
Tore Renberg har aldri deltatt på møter i Forfatter­foreningen. Poet Endre Ruset meldte seg ut i protest. Debatten om medlemskriteriene i forfatternes organisasjon fortsetter.
Tirsdag 16. januar 2018
Regjeringen vil bevare Nasjonal­galleriet som visningssted for kunst. Arkitekt Fredrik Torp mener bygget bør vies til eldre kunst.
Mandag 15. januar 2018
Kunsthøgskolen i Oslo er preget av fryktkultur og usunne maktforhold, sier tidligere student Inés Belli. Hun mener yrkesetikk må inn i alle kunstfagene.
Lørdag 13. januar 2018
I dag er det stiftelsesmøte for den nye forfatterforeningen Norske forfattere. Initiativtaker Jan Ove Ekeberg varsler at de vil kreve en del av vederlagsmidlene fra bibliotekutlån.
Fredag 12. januar 2018
Kjønnsperspektiver er nesten fraværende på jusstudiet i Oslo, viser en ny rapport. Vold mot kvinner er blant temaene som ikke står på pensum.
Torsdag 11. januar 2018
Flere aktører i kulturlivet håper Venstre-leder Trine Skei Grande blir ny kulturminister. Også opposisjonen tror at en Venstre-statsråd vil gi bedre kår for kulturlivet.
Onsdag 10. januar 2018
Språkrådet frykter at manglende norskkrav til nyansatte ved Høgskolen i Oslo og Akershus vil gjøre det vanskelig å sikre norsk fagspråk.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk