Klassekampen.no
Tirsdag 9. mai 2017
Arbeidslivet: Kan repareres. foto: Paul S. Amundsen
Hva er det nøyaktig vi må ut av EØS for å kunne gjøre?
Et veiskille

For ti år siden begynte jeg å jobbe i Oslo Bygningsarbeiderforening. Kort tid før hadde de baltiske landene, Polen og seks andre land blitt med i EU, og på byggeplassene var det plutselig fullt av folk som snakka polsk, russisk og litauisk. Mens EU før hadde blitt kalt en rikmannsklubb, var det nå blitt en samling av veldig ulike land, mange av dem svært fattige. I de samme årtiene som vi hadde bygd opp en velferdsstat gjennom fagforeninger, sosial kamp og klassekompromisser, hadde befolkningen i de tidligere kommunistiske landene verken hatt frie fagforeninger eller grunnleggende sivile rettigheter. Og etter at de hadde kastet kommuniståket av seg, hadde de hatt et råkjør i motsatt grøftekant, med nyliberal hestekur, privatiseringer og en ny, bærende ideologi der enhver er sin egen lykkes smed.

Å håndtere stor arbeidsinnvandring fra land med lave lønninger og svake fagforeninger, har ikke vært lett. Østutvidelsen satt både lønns- og arbeidsvilkår og fagbevegelsen i de gamle EU/EØS-statene under sterkt press. I blant annet Storbritannia, der fagbevegelsen lå nede etter årevis med høyrepolitikk, bidro arbeidsinnvandringen til at det på kort tid oppsto en stor, permanent gruppe av arbeidende fattige. Lærdommen var klar: Et samfunn der arbeidsmarkedet er uregulert og fagbevegelsen er knust, tåler ikke høy innvandring.

I Norge har vi klart å forhindre fremveksten av arbeidende fattige gjennom en kombinasjon av fagorganisering og politikk. Ikke i form av ett tiltak eller én handlingsplan, men ved å hele tiden fylle på med nye tiltak. Men det har på langt nær vært nok. Etter snart fire år uten ett eneste nytt tiltak mot sosial dumping, og med en høyrepolitikk for mer midlertidighet og mindre trepartssamarbeid, står vi nå ved et veiskille. Skal vi styrke og utvikle den norske arbeidslivsmodellen – eller skal vi avvikle den?

Noen hevder at vi uansett gjør det siste, så lenge vi forblir medlemmer av EØS. Men hva er det nøyaktig vi må ut av EØS for å gjøre, som vi ikke kan gjøre gjennom praktisk politikk her og nå?

Kan vi stille krav ved offentlige anbud om lærlinger, fagarbeidere og faste ansatte fremfor innleie? Ja. Mange kommuner er allerede i gang.

Kan det være noen av dem får en smekk over fingeren for å ha gått for langt? Det kan selvsagt ikke utelukkes. Da vil det være avgjørende hvem som styrer: Er det politikere som legger seg på rygg og er servile, eller er det noen som står opp for den norske modellen?

Kan vi forbedre allmenngjøringsloven, utvide solidaransvar, begrense eller forby bemanningsbransjen, og slå ned på løsarbeiderkontraktene de har innrettet seg med? Ja.

Kan vi styrke tilsynsmyndighetene, slå hardere ned på arbeidslivskriminaliteten og gjøre mer for å øke organisasjonsgraden i norsk arbeidsliv? Ja.

Kan vi bruke de neste ukene og månedene på å fortelle velgerne hvordan Høyre og Frp er imot alt dette, og på å diskutere hvilke tiltak vi trenger etter et eventuelt regjeringsskifte? Ja.

Men det finnes også et alternativ: Vi kan bruke tida på å diskutere EØS-avtalen, og etterlate et inntrykk av at ingenting egentlig betyr noe så lenge den står ved lag.

jonasbals@gmail.com

«Skal vi styrke den norske modellen, eller skal vi avvikle den?»

Artikkelen er oppdatert: 4. juli 2017 kl. 14.44

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk