Klassekampen.no
Mandag 8. mai 2017
Hoffets (kles)koder: Folk som befant seg i kongens nærhet måtte passe på å følge reglene for bekledning, oppførsel og stil. Her en avbildning av kong Alfonso X av Spania, der ikke alle ser ut til å ha oppfattet kleskoden. Illustrasjon fra Libro Des Juegos, 1283
Hva skulle man ha på seg foran kongen, og hva skulle man si? Kongespeilet ga praktiske råd til unge menn.
Kast kappen!
Undersak

Forfatter: Ukjent

middelalder

Vi kjenner ikke til forfatteren av Kongespeilet. Det er ikke uvanlig for forfatterne av den norrøne litteraturen å være anonyme, tvert imot, sagalitteraturen er nettopp særmerket ved sin tilsynelatende objektivitet, der historien som fortelles, synes å stå over forfatterens autoritet. De som skrev fortellingen ned, framstår snarere som de siste formerne av et stykke historie som finnes der fra før.

Ta boken, ikke mannen

Forfatteren av Kongespeilet skiller seg likevel ut fra andre sagaskrivere ved å fortelle hvorfor han ikke røper sitt navn. Verdien av verkets innhold skal ikke trekkes ned av nedvurdering av forfatteren: «Om noen ønsker eller er nysgjerrig etter å høre eller lese denne boken, da er det ikke nødvendig å spørre etter navn eller stand til den som lot skrive den. Det skal ikke gå slik at noen forkaster det nyttige som måtte finnes i den, enten av hån eller misunnelse eller noeslags fiendskap mot den som skrev boken.»

I forskningen rundt Kongespeilet var man lenge opptatt av å finne mannen bak verket. En het kandidat var i mange år erkebiskopen av Nidaros, Einar Smjorbak. Det har imidlertid blitt påpekt at det ville vært merkelig om erkebiskopen var så positiv til kongens opphøyde rolle også i forhold til kirken.

En lærd hirdmann

Likevel gir teksten noen hint om forfatterens bakgrunn og miljø. For det første sier han selv at han har vært en del av hirden som ung mann. Dette gjør ham ikke nødvendigvis til kriger, siden kongen også trengte utdannede folk ved hirden. Forfatteren har utdannelse, i det minste studier ved en katedralskole, og trolig også utenlandsstudier. Samtidig er han lite opptatt av askese og sølibat, langt mindre enn forfatterne av fyrstespeil­litteratur på kontinentet.

En kandidat kan være biskop Håkon av Oslo. Han hadde vært leder av katedralskolen i Oslo, og ble senere brukt av kong Håkon som diplomat og sendebud. Mest berømt er han for å ha overtalt den danske prinsessen Ingeborg til å forlate et kloster i Danmark for å gifte seg med Magnus, sønn av kong Håkon.

Argumentene var at i Norge var man mer høviske enn andre steder. Biskop Håkon var dessuten ikke spesielt opptatt av sølibatet – han fikk selv en sønn, Tore, som senere ble en viktig aktør ved kongens administrasjon på slutten av 1200-tallet. Om ikke det var biskop Håkon, så kan han være et eksempel på hvordan lærde ble involvert ved kong Håkon Håkonssons hird på 1200-tallet.

Uten kappe: Den unge kong Magnus Erlingsson tar imot lend­mennene. illustrasjon: Erik Werenskiold, 1899
Hoffets uutgrunnelige skikker gjorde det lett for kongen å skille mellom tåper og verdige hirdmenn.

middelalder

Kongespeilet er et av de mest originale verkene fra norsk middelalder. Det er skrevet i kong Håkon Håkonssons glansdager på 1250-tallet, og tar for seg kongens makt, naturlære og teologi. Samtidig er det et svært praktisk verk, som gir håndfaste og nokså detaljerte råd for hvordan kjøpmenn og hirdmenn bør føre seg, tale og kle seg.

Det er skrevet i en lærd stil, men samtidig er det pedagogisk lagt opp som en samtale mellom far og sønn. Sønnen er den uvitende som ber om råd, mens faren tålmodig svarer ut fra sin visdom og erfaring. Den inneholder moralske råd, men vitner ikke om tung, indre moralitet, men legger oftere vekt på ytre handlinger som kan læres opp. Det handler ikke så mye om hvordan man tenker og føler, men hvordan man ter seg.

Fakta:

Kongespeilet til Tønsberg

UTSTILLING: I slutten av mai blir hovedmanuskriptet av Kongespeilet mulig å se i Norge, etter over 400 år i utlendighet. Manuskriptet ble til i Bergen rundt år 1275, men har i mange år vært i Den Arnamagnæanske Samling i København. Før samlingens grunnlegger Árni Magnússon fikk tak i manuskriptet på slutten av 1600-tallet, hadde det vært i eie hos en rekke danske adelsmenn. Derfor er det en aldri så liten begivenhet at det nå stilles ut på Slottsfjellsmuseet i Tønsberg, i forbindelse med en utstilling som markerer at det er 700 år siden Håkon Håkonsson ble konge. I slutten av september sendes det tilbake til København, og det kan bli lenge til neste gang det er mulig å se det i Norge.

Et velstelt skjegg

Samtidig kan man nesten kjenne nervøsiteten i den uerfarne «Sønnen» i verket, som undrer hvordan han skal te seg foran kongen. Hvordan skal han kle seg, hvordan skal han se ut? Hva skal han si – og ikke minst: Hvordan skal han si det? Håret er viktig, på hodet skal en god hirdmann være godt kjemmet og skjegget skal være trimmet og velstelt. Talen skal være tydelig, men ikke brautende. Det å vite når en skal svare med en god formulering og når en skal tie, er også en kunst.

Kongespeilet er ikke så opptatt av de religiøse skillelinjene mellom mennesker, hvem som er god troende og ikke tror nok. Skillet går snarere mellom de som kan de sosiale kodene ved kongens hird, og de som ikke kan det.

Avkledd foran kongen

Et godt eksempel er bruken av kappen ved hirden. Alle som skal til kongens hird, må ha på seg sine beste klær, sier Faren, men i møtet med kongen skal han ta av kappen. Sønnen reagerer sterkt, og påpeker at det å gå uten kappe er et tegn på lav status. Faren svarer at i møtet med kongen skal man likevel ta den av, og om man har den på, viser man sin virkelige tåpelighet ved å ikke vite at man skal gå kappeløs for kongen.

På den ene siden markerer skikken med å ta av seg kappen foran kongen at alle er like foran kongen. Man står avkledd foran kongen, og viser at kongen er opphøyd i forhold til resten av befolkningen, også innen hirden. På den andre siden er kappeløsheten en ulogisk skikk, som skaper et skille mellom dem som kjenner til dette og dem som ikke gjør det. De siste er tåper som raskt viser deres dårlige kunnskap om hird og høviske skikker. Kløkt og kunnskap kan slik oppfattes å være viktigere enn askese og sjelegransking.

Utroskapskappen

Kappen står også sentralt i en fransk fortelling som ble oversatt til norrønt i Håkon Håkonssons tid. Sagaen om kappen handler om en fest ved kong Arthurs hoff, der en magisk kappe blir holdt fram. Den er ikke beregnet på mennene, men på kvinnene. Kappen avslører de kvinnene ved hoffet som har vært utro mot sine kjærester. Én etter én prøver kappen, og det viser seg at kun én av kvinnene består kappeprøven. Til og med Arthurs dronning feiler.

Leseren forlyster seg på kvinnenes – og riddernes – bekostning. Kappen avslører at ikke alt er så høvisk og dannet som det ser ut til ved første øyekast. Kvinnene ved hoffet er ikke mer avholdende enn kvinner ellers. Samtidig tilsløres det som avsløres; det får ikke konsekvenser for noen av dem og fungerer mest som et underholdende innslag. Livet ved hoffet går videre, der det igjen er kjennskapen til kodene ved hoffet, ikke deres moralske eller asketiske karakter, som skiller de som er innenfor kongens krets og de utenfor.

Sex er ikke det viktigste

Kongespeilet er heller ikke spesielt opptatt av seksualitet. Riktignok råder forfatteren hirdmenn til å unngå prostituerte, men det er på linje med råd om å avstå fra å henge på vertshus og drive med spill. Mest avslørende er likevel passasjen om syndefallet, historien om Adam og Eva som spiser frukten fra visdommens tre, som av middelalderens teologer ble forbundet med seksuell synd og kvinnens hovmod. Siden den ledende teologen Augustin i senantikken hadde teologer vektlagt det seksuelle aspektet ved eplespisingen. Det var jo da de oppdaget at de var nakne, ifølge Bibelen. Augustin mente at før syndefallet fantes ikke seksuelt begjær; reproduksjon ville ha foregått på samme måte som etter fallet, men unnfangelsen ville ha skjedd uten begjær og fødselen uten smerte.

Forfatteren av Kongespeilet skylder imidlertid på både mannens og kvinnes hovmod. Episoden er først og fremst med for å vise en rettferdig dom over ulydighet og et eksempel på hva som kan skje når det gode hierarkiet (Gud – mennesket – dyr) snus på hodet (slangen gir råd til mennesket, som trosser Gud), snarere enn å gi kvinnen skylda for syndefallet. Det er høyst sannsynlig at forfatteren forbandt sex med synd, men det er påfallende at dette ikke var grunnlag for etikken i Kongespeilet.

Ridderen uten begjær

På den andre siden overensstemmer dette synet med mye av den høviske litteraturen som ble oversatt i kong Håkon Håkonssons tid. I samlingen av høviske fortellinger kalt Strengleikar, er en av hovedpersonene, ridderen Guigemar, helt uten begjær. Det fantes ingen kvinne så vakker og skjønn at han var villig til å få kjærlighet til henne. Dette blir framstilt som en feil, en lyte som burde rettes opp, på samme måte som at andre som glemte sine forpliktelser og sin lojalitet overfor kongen på grunn av overstadig kjærlighet, også var et problem. Som i Kongespeilet er det måtehold, lojalitet og høvisk fremtreden som vektlegges ved det norske hoffet, ikke streng askese og vekt på synden.

bjorn.bandlien@usn.no

Artikkelen er oppdatert: 4. juli 2017 kl. 14.29

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk