Mandag 8. mai 2017
Fysisk format: Sam Records og Saga Jazz har samarbeidet om utgivelsen, der fotografier fra selve innspillingen pryder både omslag og booklet. Foto: Courtesy of Arnaud Boubet/Private collection
Nå endelig tilgjengelig: Filmmusikken Monk spilte inn i 1959.
Forløsende forbindelser
En begivenhet: Den ferske utgivelsen av tidligere uutgitt Thelonious Monk-materiale, som også kaster nytt lys over en omveltende periode i hans liv.

Retrojazz

Thelonious Monk

«Les Liaisons Dangereuses 1960»

Sam Records/Saga Jazz/Border

I år er det 100 år siden Thelonious Monk ble født. Stor selv blant de store, Monk var enn sann original hvis gedigne avtrykk merkes. Elsket av både avantgardister og tradisjonalister fordi hans musikk er så rikholdig og kan angripes fra så mange ulike vinkler. At det nå kommer tidligere uutgitt materiale er ikke mindre enn en begivenhet, som attpåtil kan kaste nytt lys over en omveltende periode i hans liv. For siste halvdel av 1950-tallet var en periode med store svingninger for pianist- og komponistgeniet.

Han var allerede et kjent navn i kraft av å ha vært sentral ved unnfangelsen av be-bop, stilskiftet som dro jazzen over i en ny og moderne æra, men som han selv ikke lot seg definere av. Til det var av hans pianospill for idiosynkratisk, hans melodiske- og rytmiske sans for unik. Karrieren fikk likevel et byks i 1957 med mottakelsen av «Brilliant Corners», den stjernespekkede kvintettinnspillingen som den dag i dag står som Monks kanskje mest ikoniske album. Dette skjedde parallelt med viktige opptredener ved New Yorks beste jazzklubber og på Newport Jazz Festival, for ikke å glemme samarbeidet med en da relativt ung John Coltrane og den originale, briljante og plagede kontrabassisten Wilbur Ware, begge sentrale på «Monk’s Music» (også 1957), den andre store Monk-utgivelsen fra denne perioden.

Men disse oppturene ble dempet av lammende nedturer. Et uheldig og rystende møte med Jim Crow-lovenes spøkelse og et voldelig politi i 1958 endte med arrestasjon, juling og bøteleggelse, og i neste instans suspensjon av kabaretkortet som var påkrevd for å kunne opptre i New York. Den lunkne kritikken av den ambisiøse Town Hall-konserten tidlig i 1959 – rett nok en publikumssuksess og den resulterende innspillingen er i dag en verdsatt del av Monks diskografi – førte til at en planlagt turné gikk i vasken. Som var ytterligere et skudd for baugen til en allerede vaklende økonomi og ditto psyke, hans periodiske depresjoner gikk etter hvert over i mer permanente mentale helseproblemer.

I denne perioden var det at Monks manager, Harry Colomby, prøvde å skaffe ham nye inntektskilder, og fikk på plass en avtale med den kjente regissøren Roger Vadim. Ved å lage filmmusikken til franskmannens kommende film «Les Liaisons Dangereuses» ville Monk sitte igjen med både inntekter og en mulighet til å nå et større publikum.

En idé som viste seg vanskelig å sette ut i livet, da Monk enten var travel med spillejobber, deprimert, eller på andre måter utilgjengelig til å utføre oppdraget. Back-up og alternativer ble hyret inn, og først etter et feilslått forsøk på å få i stand en innspilling i Paris, fikk de endelig Monk i studio 27. juli 1959.

Til innspillingen i New York tok Monk med seg kontrabassisten Sam Jones og trommeslageren Art Taylor, som han nylig hadde begynt å jobbe med blant annet under Town Hall-konserten. Monks nye saksofonistpartner Charlie Rouse og den franske saksofonisten Barney Wilen dannet en for Monk unik dobbel tenorsax-seksjon. Bandet var således i boks.

Men hva angikk selve musikken hadde ikke Monk brydd seg mye om retningslinjer eller forespørsler fra filmskaperne, og droppet selv en avtalt forhåndsvisning av filmen. I stedet spilte kvintetten inn nye versjoner fra Monks etablerte repertoar, samt en tolkning av gospelhymnen «We’ll Understand It Better, By and By». Musikken fikk likevel plass i filmen, i noe redigert form, men har aldri tidligere vært tilgjengelig som selvstendig utgivelse. Før nå, først som eksklusiv dobbel vinyl under Record Store Day før en dobbel cd-utgave blir tilgjengelig 19. mai.

Den trøblete opptakten til tross: Ut fra friskheten i denne innspillingen å dømme, er det fristende å tenke at frihetene Monk tok seg ble forløsende, som om han reiste seg og børstet av seg støvet etter en tur ut i grøfta. Rytmeseksjonen, som egentlig ble en kortvarig en for Monk, er spenstig og skinner særlig på en sprudlende og luftig versjon av «Rhythm-A-Ning». Rouse, her i et tidlig stadium av det som skulle bli et tiår langt samarbeid med Monk, viser smidighet der han fletter seg inn i, men setter også sitt myke preg på og finner nye sider ved Monks komposisjoner. Ja, selv Wilen later til å ha funnet sin plass blant Monks musikalske særegenheter uten store problemer.

Og hovedpersonen selv? Enten Monk leder an eller legger seg i bakgrunnen og kommer med sine små, nesten ertende stikk og aksentuerende akkorder, låter også han særdeles livlig, særlig i åpningen. Mer tilbakelent, men ikke noe mindre effektfull er versjonen av «Crepuscule with Nellie», mens Monk tar «Blues Improvisation» som ensom solist. «Well, You Needn’t» får en uvanlig og frekk vri der saksofonen bryter vekk fra hovedtema og ut i solo allerede etter at Monk har statuert melodien, og finner tilbake til tema først lenger ut i låten. Så følger tre versjoner av «Pannonica», to for solopiano – den første lett-på-tå, den neste mer melankolsk – og deretter en versjon for kvartett.

De øvrige låtene, en solid gjennomføring av «Ba-Lue Bolivar Ba-lues Are», en lett eksperimentell, stakkatopreget og perkusiv versjon av «Light Blue», og den flotte og taktfulle avsluttende gospelhymnen «By and By», overbeviser med samme friske utføring som første del. Noe av geniet hos Monk ligger i hvordan de markante melodiene hans likevel åpner for betydelige og distinkte tolkninger. Disse versjonene er intet unntak. Bandet og tolkningene er noe streitere enn på enkelte av Monks mer markante innspillinger, men vinner med sin livaktighet og klarhet.

Her må det også legges til at lyden på innspillingen er meget god, en klar og luftig produksjon som gir rom til alle i ensemblet og passer temperaturen i tolkningen ypperlig.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. mai 2017 kl. 10.51
Mandag 16. oktober 2017
Historien om rockebandet X Japan er en fascinerende fortelling om sorg og skygger, kameratskap og kreativitet.
Mandag 9. oktober 2017
I samtaleboka «Tårer fra en stein» trer Pål Waaktaar Savoy omsider ordentlig fram i lyset.
Mandag 9. oktober 2017
Med gullpennen i handa og nytt album under arma, vil Cezinando utfordre dagens menn. Og rapsjangeren.
Mandag 9. oktober 2017
«Takin Ova» er forbilledlig opptatt av form og estetikk, unngår overdrevet gubbepreik og får fram det unikt mangfoldige uttrykket i norsk rap av i dag.
Mandag 2. oktober 2017
Lenge var de to av popmusikkens mest eksentriske karakterer, men nå vil både Miley Cyrus og Lady Gaga normalisere sine outrerte artistpersonligheter.
Mandag 25. september 2017
Sandra Kolstads «San Silva» kan gjerne leses som et kjærlighetsalbum, men også som et album om enkeltmennesker i møte med det moderne samfunnet. Eventuelt handler det bare om dansing.
Mandag 18. september 2017
«Grant & I» er den subtile åttitalls-popens svar på Patti Smiths «Just Kids».
Mandag 11. september 2017
En utgivelse og en opphavsmann det mildt sagt er problematisk å forholde seg til, men der både musikk og gjennomslagskraft er oppsiktsvekkende.
Mandag 4. september 2017
Oslo-aktuelle Ryuichi Sakamotos karriere viser hvordan musikken kan bygge bro over store oseaner. Med litt hjelp fra ingeniørkunsten.
Mandag 28. august 2017
Et tap for norsk indiebransje: Salget av den digitale drivkraften Phonofile til Sony-eide The Orchard er enda et tilfelle av at mer musikk havner på færre hender.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk