Klassekampen.no
Lørdag 6. mai 2017
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Det mest representative med Skam-Sana er reaksjonene.
Så lenge Sana gjøres til et politisk prosjekt, kan hun ikke bli fri

I et intervju med den amerikanske nettavisen Slate beskriver den britiske forfatteren Zadie Smith hvordan begrepet «multikulturalisme» blir brukt på to ulike måter. På den ene siden uttrykker begrepet et ideologisk prinsipp, blant annet ideen om at etnisk og kulturelt mangfold har en positiv effekt på samfunnsutviklingen. Samtidig er «multikulturalisme», ifølge Smith, et deskriptivt begrep og et faktum: I et moderne samfunn deler mange forskjellige mennesker det samme rommet.

Disse to innfallsvinklene til «multikulturalismen» dikterer i høyeste grad hvordan vi forholder oss til mennesker med annerledes etnisk, kulturell eller religiøs bakgrunn. De blant oss som feirer «multikulturalismen» anser minoriteter som berikelser, mens de som føler seg truet av denne ideologien vil oppleve minoriteters religiøse og kulturelle uttrykk som trusler mot nasjonens egenart.

Det å forstå «multikulturalisme» som en nøktern beskrivelse av uunngåelige befolkningsendringer derimot, gjør at vi kanskje møter minoriteter med likegyldighet. I alle fall en likegyldighet som sier: Du som er annerledes, er verken bedre eller dårligere enn meg.

Karakteren Sana Bakkoush i dramaserien Skam har havnet midt i debatten om «multikulturalisme». I seriens univers er hun en karakter som er lojal overfor sine venner, viljesterk i motstrøm og sarkastisk i møte med uvitenhet. Alle disse personlighetstrekkene rommer hun, iført et hodeplagg.

Men selv om Sana i serien insisterer på individualisme ved å stritte imot forventninger og fordommer fra familie, klassekamerater og venner, blir hun møtt som den muslimske medeleven, den muslimske venninnen og den muslimske datteren. Jevnaldrende spør om hun som er muslim aktivt kan delta i russefeiringen, venninnen sukker at hun som er muslim slipper unna kjærlighetskvaler, og moren poengterer hvor viktig det er å forelske seg i en muslimsk gutt.

Utenfor dette universet, i radioprogrammene og podkastene som kommenterer serien, i avisspaltene som anmelder episodene, i intervjuene med og kronikkene av samfunnsdebattantene – er Sana symbolet på den moderne, norske muslimen. Hun blir fremstilt som et viktig korreks mot gryende fremmedfrykt og innvandringsmotstand, og ikke minst et forbilde for unge kvinner med samme trosbakgrunn.

Tidligere i vinter møtte jeg en profilert dansk feminist som spurte meg om Sana er representativ for unge muslimske kvinner i Norge. Spørsmålet om representasjon borer inn i kjernen av den pågående debatten om «multikulturalisme». Hvis Sana er representativ, innebærer det også at de unge muslimene som fyller det norske landskapet er et positivt tilskudd til samfunnet.

Hvis Sana, som russebussjef og forelsket tenåring, speiler tusener av ungdom med tilsvarende bakgrunn, har vi virkelig intet å frykte.

Dersom Sana er representativ, er dette er et skudd for baugen hos alle dem som mener at «multikulturalismen» er en trussel. Men de lar seg nødig rikke. Det gjør i hvert fall ikke Hans Rustad, som på document.no hevder at den norske rikskringkastingen, ved å plassere en religiøs muslimsk karakter på de tusen hjems tv-skjermer, har gjort seg selv til et springbrett for islamsk misjonering. Ikke nok med det: Ved å introdusere Sana mener Rustad at NRK, i lag med de sosiale arkitektene blant norske journalister og politikere, «nedvurderer vår egen ungdom og våre egne verdier».

Det er ikke bare de ytterliggående, muslimfiendtlige krokene av internettet som finner Sana lite plausibel. I et intervju med Morgenbladet forteller den muslimske samfunnsdebattanten Morad Joradi at Sana ikke er representativ for muslimsk ungdom nettopp av de samme grunnene til at hun feires. Skam, sier han «gir en forventning om at selv om du går med hijab og er praktiserende muslim, så er det forventet av deg å gå på fest.» Det, mener Joradi, skaper et sosialt press mot unge muslimer fra storsamfunnet: Hvis Sana kan, kan du.

Sanas forsøk på individualisme møter motstand både i skolegården, klasserommene og de elegante leilighetene som danner bakteppet for dramaet. Men den største motstanden møter hun fra støttespillere og kritikere i norsk offentlighet, som bevisst eller ubevisst gjør henne til et politisk prosjekt. Det er likevel ingen overraskelse. Reaksjonene, foran og bak kameraet, er mer representative for den unge muslimske kvinnens hverdag enn Sana Bakkoush sitt svarte sjal og mørke leppestift.

Å være muslim, brun og kvinne innebærer å akseptere politisering: dine plagg, din personlighet, din seksualitet og dine valg blir stort sett tolket i lys av evige debatter om Vestens møte med Østen. Det er dette journalisten Morten Hegseth Riiber ikke forstår når han denne uken, i en podkast om dramaserien, erklærte at det som kan røske i serien og imponere er om Sana lar hijaben falle og har sex. Da innbiller Riiber seg at han får se hele Sana, altså underforstått at hun blir fri fra sin selvpålagte kontroll.

Men Sana blir aldri fri så lenge hun holdes gissel av andres diskurs om «multikulturalisme». Hun blir aldri sett så lenge hun ikke blir akseptert som en konsekvens av uunngåelig befolkningsendring. Ikke mer, ikke mindre.

warsan.ismail@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 13. juni 2017 kl. 16.27

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk