Klassekampen.no
Fredag 5. mai 2017
Det store bildet: Satellittene som går rundt jorda har utvidet vår kunnskap om verden enormt, skriver Frans-Jan Parmentier. Her et satellittbilde av Svalbard. Foto: Jacques Descloitres, MODIS Land Science Team, Nasa/GSFC
Hvorfor trosse en snøstorm når en kan forske fra sitt eget varme kontor?
Støvler på bakken

Mens flyet er i gang med å lande, ser jeg ut av vinduet og ned på Svalbards snødekte fjelltopper. Ute er det lyst, selv om det er midt på natta. Sola kommer først til å gå under i midten av august. Midt i dette opplyste snølandskapet, på toppen av et fjellplatå ved Longyearbyen, ser jeg en rekke store, hvite kuler: antenner som er i kontakt med satellitter som sender store mengder data til denne stasjonen hver gang de flyr over.

Det er en grunn til at antennene står nettopp her, på en frossen øygruppe med kanskje like mange isbjørn som mennesker. Det er fordi vi befinner oss under 1500 kilometer fra Nordpolen. Mange av satellittene som måler jordas overflate går rundt jorda i en bane fra nord til sør, og antennene på Svalbard er de eneste på den nordlige halvkulen som ser dem hver gang de tar en omdreining. En lynrask internettforbindelse gjennom en sjøkabel til Nord-Norge gjør at dataene når fram til serverne til blant andre Nasa, Esa og NOAA (National Oceanic and Atmospheric Administration).

Denne infrastrukturen gjør det mulig for forskere verden rundt å forske på jordkloden fra sitt eget behagelige kontor. De trenger ikke å fly gjennom en orkan for å pønske ut hvordan den utvikler seg over verdenshavet, de slipper å bestige et fjell for å se hvor mye den ene isbreen har smeltet de siste årene, eller å ta seg fram i Ishavet med en isbryter for å kartlegge omfanget av havisen. Satellitter har de siste tiårene gitt oss en skatt av informasjon om jordkloden vår, som har blitt umistelig.

Til tross for at jeg jevnlig laster ned satellittdata til pc-en min for å analysere den, er jeg denne gangen på Svalbard for å samle inn lignende data selv. Med snøscooter kjører jeg og to kollegaer fra Universitetet i Tromsø og Norsk institutt for naturforskning (Nina) ut i felt for å installere måleinstrumenter som fra et par meter over bakken måler det samme som satellittene som flyr over hodet på oss i flere hundre kilometers høyde. Men hvis det er tilfellet, hvorfor trosser jeg da en snøstorm og bitende kulde når jeg bare kan laste ned det samme hjemme?

Grunnen er ganske enkel. I forskningsprosjektet SnoEco ved Universitetet i Tromsø prøver vi å måle hvordan planter reagerer på endringer i snødekke i arktiske områder. Men planter er små i forhold til den store avstanden satellittene måler fra. Bare prøv å ta et bilde av en busk, uten zoom, fra et par hundre meter avstand. Det blir bare noen grønne piksler. Det samme skjer på satellittbildene. Vi vet fortsatt hvor grønne plantene er, men det er vanskelig å se hvilke arter det gjelder. Den informasjonen trenger vi for å finne fram til de underliggende årsakene som avgjør hvordan planter reagerer på klimaendringer og et snødekke som endrer seg.

Målingene våre har en annen fordel: Vi har ingen problemer med skyer. Svalbard er et ganske overskyet sted på sommeren, og satellittene får kanskje bare til å ta noen få gode bilder hver sommer. Måleinstrumentene våre kan samle inn data natt og dag, og med det få mye mer informasjon om plantenes vekst og øyeblikket de igjen begynner å forberede seg på vinteren. Denne detaljerte informasjonen kombinerer vi med satellittdata, som i sin tur har den fordelen at de gir informasjon om hele Arktis, ikke bare én dal på Svalbard.

Det er med andre ord grenser for den utvidelsen av kunnskap om verden som satellitter har gjort mulig. Selvfølgelig blir satellittene stadig bedre, med høyere resolusjoner, men for en ordentlig forståelse av verden vår må vi fortsatt ut i naturen og plante støvlene våre i snøen eller gjørma.

Dessverre er feltarbeid ikke billig. Når du søker om penger til et forskningsprosjekt er det ofte ikke rom for det, mens satellittdataene ofte gis ut gratis av de ulike romorganisasjonene. Derfor finnes det forskningsprosjekter hvor en modellør eller en ekspert på satellittdata forsker på arktiske områder, uten noen gang å ha vært nord for Trondheim. Det er synd. For hvis det du forsker på alltid forblir noe abstrakt, er det også vanskelig å holde på begeistringen.

Mitt råd: Ikke bare send de som skal ut og gjøre feltarbeid, ut i felt. Send også forskerne som tilbringer hele livet sitt på et kontor. Utvekslingsprosjekter som europeiske «Interact» gjør dette mulig for hele Arktis. Et par ekstra hender ute i felten er alltid velkomne, særlig om de hendene dermed blir bedre til å grave i spørsmål om vår komplekse planet.

frans-jan@thissideofthearctic.org

Øystein Heggdal, Marit Simonsen, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.

Oversatt av Carline Tromp.

Artikkelen er oppdatert: 16. mai 2017 kl. 12.34

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk