Klassekampen.no
Torsdag 4. mai 2017
Kritikkverdig: Gutteomskjæring er vanlig innenfor islam og jødedom. Det krenker barns rettigheter, skriver Mina Bai. Her fra et omskjæringsritual i Manastirica, Kosovo i fjor. Foto: Armend Nimani, AFP/NTB scanpix
Å kalle kritiske røster for islamofobe befester fanatikernes verdensbilde.
Hat og hersketeknikk

Det skjer ofte i debatter at motparten blir anklaget for «generalisering». Mener man noe om muslimer eller nordmenn, får man vite at ikke alle er sånn. Samtidig stempler en del prominente samfunnsdebattanter sine motparter med generaliserende uttrykk som «islamofob». Uttrykket er vagt og intetsigende, og dessverre brukes det i hytt og vær for å nøytralisere motparten. Det er en hersketeknikk som ikke treffer dem som skal treffes, nemlig muslimhaterne, og som ekskluderer dem som ufortjent blir truffet, nemlig folk med reelle innvendinger mot udemokratiske praksiser innen islam.

Islam har, som andre abrahamittiske religioner, positive og negative sider. Bare ortodokse muslimer mener at alt ved islam er godt. Ved å stemple «islamofob» i pannen på dem som våger å kritisere en eller annen side ved islam, opererer man med en absoluttisme som er uegnet for alle andre enn religiøse fanatikere. I et sekulært, demokratisk samfunn, der likestilling, likeverd og individuell frihet settes over religiøse dogmer og tilfredsstillelse av Gud, støter man før eller senere på elementer ved de abrahamittiske religionene som kolliderer med grunnleggende samfunnsverdier.

Gutteomskjæring er for eksempel en eldgammel praksis i jødedommen og i islam. For å tilfredsstille Gud skjærer man i et friskt barns kjønnsorgan. Dette kolliderer både med barnekonvensjonen og med respekten for barnets kropp. Allikevel aksepteres ritualet både innen islam og jødedom. De som protesterer blir ofte beskyldt for å være islamofob. Medisinere og forskere har innvendinger mot denne praksisen på kunnskapsbasert grunnlag. Er man islamofob om man setter barnas rettigheter over foreldrenes trosforestillinger?

Et annet eksempel er nikab. Ultrareligiøse organisasjoner à la Islam Net hevder gjerne at man er islamofob om man kritiserer bruken av dette plagget. Nikab er arabisk og betyr «maske». Er man islamofob når man protesterer mot maskering av kvinner i det offentlige rom av dydighetsårsaker?

Et tredje eksempel er barnehijab. Meningen med hijab er å gjøre modne kvinner ikke-attraktive og dermed mindre «syndige». Problemet begynner når barn ikles hijab. Når foreldrene på grunnlag av en religiøs overbevisning søker å avseksualisere småjenter, har man i et demokratisk samfunn rett til å vise til barnas rettigheter. Å ikle førpubertale småjenter hijab for å avseksualisere dem, er å definere dem som seksualobjekter når de ikke bruker hijab. Er det islamofobi å peke på slike problemer?

I mange muslimske debattmiljøer bes det om immunitet mot kritikk av all religiøs praksis, og deres vestlige støttespillere har gitt dem uttrykket «islamofobi» som presang.

Uautorisert muslimsk slakt forekommer ofte i mitt hjemland, Iran. For et par år siden postet jeg et bilde av en kamel som langsomt og brutalt blir pint til døde under en religiøs seremoni. I teksten vektla jeg viktigheten av dyrs rettigheter. En muslimsk mann reagerte kraftig og kalte meg «islamofob».

Men å arbeide for barns, kvinners og dyrs rettigheter i møte med religiøse dogmer er ikke islamofobi. Slikt viser hvor lite fruktbart og misvisende uttrykket er, spesielt i munnen på religiøse fanatikere og kretsen rundt dem.

Ordet islamofob er i utgangspunktet ment å skulle beskytte muslimer der de er i minoritet. Men det gjør alt annet enn dette. Jeg har som debattant og blogger støtt på folk som jeg virkelig mener hater muslimer. Disse er ikke i stand til å skille mellom islam og muslimer, og mellom ideer og medmennesker. De er mer opptatt av konspirasjonsteorier og fiendebilder.

Noen er ganske fanatiske hatspredere. Disse bør konfronteres med hva de er og kalles det de er, nemlig muslimhatere. Mens andre bør få lov å være skeptisk til religioner og ideer som ble utviklet i primitive sivilisasjoner der de verken kjente til vitenskap, menneskerettigheter eller kvinnerettigheter. Noe annet ville være destruktiv selvsensur i et opplyst samfunn.

Poenget er ikke å bagatellisere muslimhatet, men kalle det ved dets rette navn.

mina_bai@hotmail.com

Lars Gule, Bjørn Olav Utvik, Eivor Oftestad, Mina Bai og Anne Kalvig skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 16. mai 2017 kl. 11.15

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk