Klassekampen.no
Tirsdag 2. mai 2017
Sitt ned! Streikevestene burde tas i bruk oftere.
Vi må oppmuntre hverandre til å våge å være de slitsomme typene.
Streik nytter!

11. april stilte vi oss utenfor butikkdørene. Vi tok på oss refleksvestene og delte ut flygeblader der det sto at vi er i streik. Kundenes reaksjoner overrasket oss. «Er dere i streik? Kjempebra!». «Lykke til!». «Hvordan kan vi støtte dere?». I løpet av de fire dagene vi sto utenfor butikken, fikk vi oppleve hundrevis av oppmuntrende samtaler. Det merkelige var at påfallende mange oppmuntret aksjonen vår allerede før de fikk vite hvorfor vi streiket.

Under streiken hørte jeg på et foredrag av kriminologen Magnus Hörnqvist, som har gitt ut en bok om klassebegrepet. Han fortalte at svenskenes syn på klasse har endret seg i takt med at vilkårene for arbeiderklassen har blitt tøffere. I dag, til forskjell fra for ti år siden, mener en majoritet av befolkningen at vi lever i et klassesamfunn. De fleste kan også plassere seg selv i klasse­systemet i samsvar med de vanlige akademiske definisjonene. Jeg har vært faglig aktivist i mange år og stått på gater og torg i hundrevis av aksjoner, men jeg har aldri tidligere møtt en tilsvarende støtte. Man kunne nesten kalle det for streikelengsel, som da jeg og mine kolleger la ned arbeidet i denne påska. Det henger kanskje sammen med den økte klassebevissthet?

Det råder ingen tvil om at vilkårene for den svenske arbeiderklassen har blitt drastisk forverret, samtidig som Sveriges økonomi er sterk. Likevel ser vi like få faglige konflikter som tidligere. I fjor var det bare seks (6!) streiker på svenske arbeidsplasser. Hvorfor er det slik? Er det fordi det mangler et trykk nedenfra, for at selve bevegelsen i arbeiderbevegelsen ikke riktig vil seg? Når så få protesterer på jobben, når det ikke finnes noen større fare for protester og ville streiker, hva har da fagbevegelsens ansatte og de politiske partiene å forhandle med? LO og sosialdemokratene tilbyr arbeidsfred. Hvorfor skulle næringslivet betale for det (med økte personalkostnader) hvis stillheten vil råde på arbeidsplassene uansett?

I dag er det 2. mai, dagen etter 1. mai. Vi kan fortsette å oppmuntre hverandre til å våge å være de der slitsomme typene som «ødelegger den gode stemningen» ved å snakke om dårlig lønn, absurde tilgjengelighetskrav og utrygge kontrakter. På min jobb har vår lille klubb sørget for bedre lønn og stillinger, vi har fått bedriften til å ha fast ansatte vaskere i stedet for firmaer, vi har påvirket de etiske innkjøpskravene og fått ledelsen til å bruke millioner på sikkerhet. Vi er ikke jurister, ikke ombudsmenn, bare noen arbeidskolleger som står i kassa. Vi er ikke ledelsens favoritter, men hva gjør vel det? Våre kolleger heier på oss, ingen har blitt tvunget til å slutte, og i år fyller klubben ti år. Poeten Jenny Wrangborg pleier å holde tale på 1. mai. Hun skriver følgende i et dikt om arbeidermakt:

var vi ti, ble vi sterke som hundre

var vi hundre, ble vi sterke som to tusen

sånn fungerte solidariteten

det fantes ingen formler for den

men da den vokste

vokste vi

ukontrollerbart.

emil.boss@sac.se

«I fjor var det bare seks streiker på svenske arbeidsplasser»

Artikkelen er oppdatert: 12. mai 2017 kl. 13.13

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk