Klassekampen.no
Tirsdag 2. mai 2017
Fjortenåringens svar – replikk til Sterri

moral­- filosofi

Aksel Braanen Sterri (Klassekampen 26. april) avviser sammenligningen mellom dagens fostersortering og nasjonalsosialistenes eutanasi på Schloss Sonnenstein. Han tror at vår bekymring er et skråplansargument som ender med at vi tar «livet av tusenvis av funksjonshemmede personer». Det er et urealistisk scenario. Alle er enige i at gassingen av psykisk utviklingshemmede var heslig. Poenget er imidlertid at det heslige og umenneskelige ikke kommer inn med nazistøvler. Det kommer inn gjennom et stuerent språk hvor det umenneskelige blir menneskeliggjort.

Spørsmålet er: Hva er det egentlig vi driver med i vårt samfunn når 90 prosent av fostre med påvist Downs syndrom, avlives?

Sterri hevder at det bare handler om kvinners selvbestemmelse. Det er derfor ikke et kollektivt program, men kvinners frihet, som angripes hvis man er kritisk til sorteringspraksisen.

Hvis vi zoomer litt ut, kan vi si at denne friheten ikke er annet en vår tids løsning på et problem som er like gammelt som menneskehetens historie: Hva gjør vi med avkom som avviker fra normalen? I tidligere tider ble uønskede og misdannede spedbarn «satt ut» eller druknet. Eugenikk var en løsning lenge før nazistene kom på banen, men deres program gav metoden «bad reputation», for å bruke Ole Martin Moens ord. Svake individers eksistensberettigelse har aldri vært selvsagt i noen kultur. Henvisning til kvinnens selvbestemmelse er å legge lokk på viktige diskusjoner om hva et menneske er, og hva som er menneskets verdi.

Vår bekymring angår den dehumaniseringen av mennesker med funksjonshemninger som Sterris tankegang innebærer. Reaksjonene på hans utspill viser at vi identifiserer oss med ufødte eksemplarer av vår egen art, uavhengig av moralfilosofenes abstrakte definisjoner.

For litt siden snakket en av oss med en gruppe ungdommer på fjorten–femten år om abort og sorteringsproblematikk. De var ganske klare på abort var å ta liv. Da spørsmålet om abort på grunn av påvist Downs syndrom kom opp, kunne derimot andre premisser legges til grunn. «Men de er jo ikke ordentlige mennesker», var argumentet. Og det gjaldt ikke fostre, men fødte eksemplarer.

Klasselederen forsøkte seg med menneskets iboende verdighet, uavhengig av prestasjon eller intelligens. Men som den smarte fjortenåringen svarte: «Men hvordan kan du si at menneskets verdi ikke er avhengig av prestasjon, når resten av livet slik vi lever det, handler om å prestere?»

Det er et godt spørsmål, som treffer langt flere enn Aksel Braanen Sterri. Humanismens grunnlag, det som bærer vår sivilisasjon, handler om at mennesket har en iboende verdi.

Denne verdien er i ferd med å glippe. Skjønner vi konsekvensene av det?

Artikkelen er oppdatert: 16. mai 2017 kl. 10.20

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk