Klassekampen.no
Lørdag 29. april 2017
8Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Det er ingen grunn til å tro at det franske valget er avgjort.
Nasjonal front har tatt venstre­sidas ideer og gjort dem til sine

Det var umulig å skjule sjokket. Da David Pujadas, nyhetsankeret på den største statlige TV-kanalen France 2, skulle annonsere at Jean-Marie Le Pen hadde tatt seg til andre runde i presidentvalget i 2002, sto vantroen å lese i ansiktet hans, og det var med nød og neppe at han klarte å beholde sin stødige journaliststemme mens han leste opp de første resultatene. Utover kvelden og natten fortsatte debatten i TV-studioene, mens folk tok til gatene for å protestere mot høyreekstremismens fremvekst.

15 år etter har noe forandret seg. Valgkampen har forandret seg. Alle de franske flaggene som vaier under de politiske møtene, ville være utenkelige for bare noen år siden – bortsett fra i lokalene til et visst parti. Og da Marine Le Pen skulle annonseres som andrekvinne i presidentvalgets andre runde, hadde ikke lenger Pujadas noen vansker med å holde masken. I gatene er protestene spede og spredte.

Mellom de to valgomgangene i 2002 var det bare en ting som gjaldt: å demme opp for høyreekstremismen. Den ene etter den andre på venstresida erklærte at de ville «holde seg for nesa og stemme Chirac», og aktivister delte ut plasthansker og neseklyper. Resultatet kjenner vi: Jacques Chirac, mistenkt for å ha misbrukt offentlige midler i sin tid som ordfører i Paris, ble valgt til sin andre presidentperiode med mer enn 80 prosent av stemmene.

Så langt tyder anslagene i meningsmålingene på at Emmanuel Macron vil vinne klart foran Marine Le Pen i år. Men avstanden har krympet til tall man ikke trodde var mulig for bare få år siden: Nasjonal fronts kandidat kan få mer enn 35 prosent av stemmene.

Hvordan kan dette skje? Mange peker på Jean-Luc Mélenchon, lederen for La France Insoumise, som gjorde et historisk godt valgresultat og kom inn som fjerdemann med 19,6 prosent av stemmene. For 15 år siden var han en av dem som tok til gatene for å protestere mot Le Pen senior, men denne gangen var han ikke engang villig til å anbefale sine egne velgere å stemme på den ene kandidaten fremfor den andre.

Det har han blitt massivt kritisert for, men grunnen hans er ikke så vanskelig å forstå. Misnøyen Nasjonal front bygger sin suksess på, er i stor grad den samme som har ført til økt oppslutning om La France Insoumise. Og ikke minst har Mélenchon forstått at Le Pens velgere, som han slåss for å trekke til seg, er altfor vant til å høre at alt kan tolereres i det politiske livet – bare ikke dem selv.

5,53 millioner franskmenn stemte på Jean-Marie Le Pen i andre runde av valget i 2002. I år fikk Marine Le Pen 7,66 millioner stemmer i første runde, et tall som åpenbart vil bli høyere i andre runde. Når denne fremveksten skal forklares, viser man gjerne til den såkalte «avdjevlingen» partiet har gjennomgått etter at Marine tok over partiet, blant annet ved å ta avstand fra de mest åpenlyse antisemittiske utsagnene Jean-Marie har fremmet i årenes løp. Men det er ikke utenkelig at kursendringen i den økonomiske politikken også har spilt en viss rolle.

En uke før valget publiserte det konservative ukemagasinet Le Point en artikkel hvor de presenterte Mélenchon og Le Pen som «konkurskandidatene» med påfallende like økonomiske programmer. Det er ikke Mélenchon som er blitt høyrevridd – det er Le Pen som har tatt venstre­sidas idéer og gjort dem til sine. Le Point viser til en undersøkelse gjennomført av forskeren Gilles Ivaldi, som viser at 82 prosent av de økonomiske tiltakene foreslått av Nasjonal front i 1986 kunne karakteriseres som «høyreorienterte». I 2012 kunne derimot 68 prosent av dem karakteriseres som «venstreorienterte».

Hvis vi legger til at det har blitt én million flere fattige i Frankrike de siste ti årene, er det ikke utenkelig at dette er grunnen til at hele 17 prosent av Jean-Luc Mélenchons velgere nå sier at de planlegger å stemme på Marine Le Pen 7. mai (33 prosent vil sitte hjemme eller stemme blankt, mens 50 prosent vil stemme Macron).

Derfor er utfallet av valgets andre runde på ingen måte gitt. På den andre sida av det politiske spekteret, er det nemlig enda flere som vil støtte Nasjonal fronts kandidat, om enn av andre årsaker: en av tre av dem som stemte på François Fillon i første valgomgang, vil nå stemme på Le Pen.

Emmanuel Macron har hatt en glimrende valgkampanje. Med utdannelse fra eliteskolen ENA (École nationale d’administration), og med bakgrunn som rådgiver ved Élysée-palasset og to år i ministerpost, har han klart det smått utrolige kunststykket å fremstille seg selv som «et friskt pust» i fransk politikk.

Jobben hans nå er å overbevise velgerne om at han er rett mann for å demme opp for høyreekstremismen – ikke bare 7. mai, men gjennom de neste fem årene. I så måte var ikke talen hans 23. april tillitvekkende. «Jeg vil være patriotenes president, i front mot trusselen fra nasjonalistene», uttalte han da.

Hva som er en «patriot» og hva som er en «nasjonalist» er sikkert en interessant diskusjon – og kanskje også en nødvendig begrepsavklaring, hva vet jeg – men neppe egnet til å engasjere de som er mest opptatt av å sikre ungene sine mat på bordet.

sandra.lillebo@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 9. mai 2017 kl. 18.39

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk