Lørdag 29. april 2017
Ideologi: Michel Houellebecq innkretser det økonomiske ubehaget som fortærer vårt samfunn. foto: MARTIN BUREAU, afp/SCANPIX
Markedets jernhæl
Underkastelse: Økonomien er en presis, ondsinnet og skadelig ideologi, hevder Bernard Maris, som leser Michel Houellebecq politisk.

anmeldelse

Michel Houellebecq er muligens det beste nålevende eksempelet på at den gode politiske litteraturen gjerne både er litterært bedre og politisk sterkere enn forfatteren selv. Mens hans gjentatte forsøk på å fremstå som a man with a plan kun delvis lykkes («Muligheten av en øy», «Underkastelse»), viser hans mest vellykkede bøker lysende innsikter i kompliserte politiske spørsmål, med debutromanen «Utvidelse av kampsonen» som det aller fremste eksempelet på akkurat dét.

Hvorfor innlede med en slik bemerkning i en tekst om en bok som handler om Houellebecq som økonom? Fordi boka slett ikke handler om Houellebecq som ­økonom, men om hvordan man best kan lese hans forfatterskap politisk. Og ikke minst handler den om økonomi-utdannede Bernard Maris’ egen kjepphest, som vi snart skal komme tilbake til.

Michel Houellebecq er en forfatter som gjerne assosieres med høyresiden. Det er ikke først og fremst takket være bøkene hans – et i beste fall enkelt kvinnesyn avføder ikke automatisk en konservativ eller reaksjonær ideologi. Heller kan man gjette at forfatterens blandede entusiasme for det franske skattevesenet, eller vennskapet med filosofen med det flotte håret, Bernard-Henri Lévy, bidrar til at han ofte blir plassert et stykke til høyre for midten av den politiske skalaen.

I den sammenheng er det verdt å nevne at «Økonomen Houellebecq» kom ut i Frankrike i 2014, og således er ikke Houellebecqs seneste utgivelse, den debattskapende «Underkastelse», tatt med i dette essayet. Og det er et ikke ubetydelig, men desto mørkere faktum at forfatteren Bernard Maris, som var skribent i Charlie Hebdo, ble drept i terrorangrepet på redaksjonen nettopp den dagen «Underkastelse» ble gitt ut – en dag avisa som vi husker hadde en tegning av nettopp Houellebecq på forsiden.

Man skal ikke lese mange sidene i «Økonomen Houellebecq» før man forstår at lesningen av den kjederøykende misantropen mest av alt er en anledning for Maris til å ri sine egne kjepphester. Å faktisk gjøre Houellebecq selv til økonom ville være omtrent like intelligent som å beskrive Honoré de Balzac som en slags atferdspsykolog, mener Maris, som rett og slett bare har latt seg fascinere av hvordan Houellebecq evner å «indkredse det økonomiske ubehag, der fortærer vores samfund». Her finner han inspirasjon til å harselere med begrensningene og kvasi-rasjonaliteten som råder innen faget. Faktisk er det enda verre: «Økonomien er ikke en vag ideologi, men en præcis, ondsindet, skadelig ideologi, der er verre, end religionerne var», skriver han.

Skal man tro denne boka, består økonomifaget – med et hederlig unntak for Keynes – av en endeløs rekke av selvhøytidelige, ignorante tullinger som av en eller annen obskur grunn har klart å karre til seg ufattelig mye makt, og det til tross for at de knapt er i stand til å ytre noe dypere eller mer interessant enn det du får høre i bardisken på fotballpuben en lørdag klokka fire.

Den rådende ideologien i dag tilhører verken høyre- eller venstresiden, sier Maris, den tilhører økonomien, innforstått: økonomisk liberalisme. Og Houellebecq hater liberalismen, skriver han, hater denne ideologien for frie individer, hvor alle kjemper mot alle og det ikke finnes noe samfunn, noe fellesskap. Ingen kjærlighet, ingen godhet.

Man kan selvsagt peke på at det er noe selvmotsigende i at dette skal være samfunnssynet til en som kniver med Gérard Depardieu om tittelen som landets mest celebre skatteflyktning. Men Houellebecq er ikke redd for paradokser, og derfor kan han samtidig hate sosialdemokratiet, og dets understøttelse av de fattige, som kun fører til at de kan fortsette å være fattige.

For en noenlunde oppmerksom Houellebecq-­leser vil ikke denne boka bringe de helt store aha-opplevelsene. Men Maris har utvilsomt en fornøyelig penn – og hvem har vel ikke lyst til å på nytt la seg synke hen i utlegninger om supermarkedets fortreffelighet som botemiddel mot eksistensiell angst?

Maris’ sleivete stil er morsom å lese, og jeg humrer meg lett gjennom de knappe 150 luftige sidene. Men når den innledende tanken knapt får anledning til å utvikle seg, men bare gjentas i forskjellige former kapittel for kapittel, er det heller ikke så veldig mye som får anledning til å feste seg og jobbe videre.

Etter endt lesning er det umulig å la være å tenke på hvor synd det er at Maris i sitt altfor korte liv brukte såpass mye tid på økonomi, i stedet for å vie seg til litteraturen, som han etter alt å dømme hadde mye større tiltro til. Og det er umulig å ikke sende en bekymret tanke til Frankrike, som etter alt å dømme får en bankmann til å styre seg de kommende fem årene. For «Der findes ikke nogen økonomisk videnskab; det, der findes, er lidelsen, som skjules bak udbuddet og efterspørgselen, med andre ord den poesi og den ­medfølelse, der konstant nedtrampes af markedets jernhæl.»

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 18. november 2017
Inne i Niels Fredrik Dahls nye roman om en mor finnes noen antydninger om en ganske annen roman, den om far: små glimt av en spektakulær historie, en eventyrlig oppvekst i utlandet, en eksotisk farfar, familieoppløsning og ensomhet. Kanskje er...
Lørdag 11. november 2017
Månedens poetOle HorvliHver måned kårer diktkammeret.no en månedens poet som blir intervjuet og trykket i Bokmagasinet. Horvli er molekylærbiolog og Diktkammeret-poet.
Lørdag 11. november 2017
Uredd: Asli Erdogan fornyer reportasjesjangeren når hun skildrer dagens Tyrkia med mot, redsel, sorg og raseri.
Lørdag 4. november 2017
Frysninger: Øyvind Rimbereid dikter om en mann som leter etter sin kjæreste – i en tid hvor ingenting ligger fast.
Lørdag 28. oktober 2017
Nabobesøk: Erika Fatland har begitt seg ut på en ambisiøs og innholdsrik reise, men noen ambisjoner har blitt borte på den lange veien.
Lørdag 21. oktober 2017
Koker: Erlend O. Nødtvedts første roman legger ut på en vill ferd langs fjordene for å finne en tapt landsdel.
Lørdag 14. oktober 2017
På talerstol: Noen historier handler om å overleve, denne handler om å leve.
Lørdag 7. oktober 2017
Nærgående: Monica Flatabø har laget gode kvinneportretter, men boka holder ikke mål som dokumentar.
Lørdag 30. september 2017
Utopi eller dystopi: Ville verden vært et bedre sted hvis kvinner hadde makten?
Lørdag 23. september 2017
Dynamisk: Kaja Schjerven Mollerin imponerer med eit portrettintervju av Vigdis Hjorth – forfattaren som ikkje let seg målbinde.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk