Klassekampen.no
Tirsdag 25. april 2017
Innblandingen: 1814-feiringen hadde som problematisk politisk premiss at Grunnloven var demokratisk, skriver Knut Kjeldstadli. Her poserer statsminister Erna Solberg foran Eidsvollsbygningen under jubileet i 2014.Foto: Berit Roald, NTB scanpix
Forskere går sammen for å motarbeide politisk misbruk av historiefaget.
Historie under press

Historikerne er så mange. Republikaneren Newt Gingrich er historiker, med en avhandling om belgisk utdanningspolitikk i Kongo fra 1945 til 1960. Adolphe Thiers, mannen som knuste Pariskommunen i 1871, var historiker, og spesialist på den franske revolusjon. Det samme var Jean Jaurès, sosialistlederen som ble myrdet ved starten av første verdenskrig. Og Edward P. Thompson, med framifrå verk bygd på en «kulturell marxisme», og samtidig helt sentral i CND, den britiske kampanjen mot atomvåpen.

Slik finnes det ingen samlet historikeropinion. Men bortenfor uenighet og splittelser har det i hovedsak eksistert enighet om en faglig etos: Det er legalt og legitimt å hevde ulike synsmåter. Det er sjelden mulig å si at én versjon er den eneste riktige. Men det finnes versjoner som motsies av data, og dermed kan tilbakevises. Det finnes også feilaktige eller grovt skeive framstillinger som ikke kan aksepteres. Å akseptere glatt at vi lever i en «post-faktuell tid» er å kapitulere og åpne for makthavere som vil diktere sin versjon.

Men hvordan skal en avgjøre om en framstilling faller utenfor? Det er som kjent lettere å se splinten i andres øyne enn bjelken i sine egne. Det jeg holder som riktig, kan andre se som misbruk. Ved etterkrigskonferansen i 1919 argumenterte Romania med at den omstridte provinsen Transylvania burde gis til dem fordi de var etterkommere etter romerske legionærer, mens deres ungarske konkurrenter først meldte seg i det niende hundreåret etter Kristus. Den norske historieprofessoren Oscar Albert Johnsen skreiv «Finnmarkens politiske historie» (1923), bestilt og betalt av Utenriksdepartementet for å underbygge norske territoriale krav i nord, rettet særlig mot Finland. Når slike uenigheter foreligger, hva kan en da gjøre?

Første tiltak er å sikre alle full adgang til kilder og håpe at mer empiri legger noen felles rammer. Om det er ett sted oppheving av privat eiendomsrett har noe for seg, er det her. Et annet tiltak er å se ulike versjoner i forhold til hverandre. Slike bestrebelser ble gjort mellom de nordiske land før andre verdenskrig, med utgivelser av tre bøker om «Omstridte spørsmål i Nordens historie», blant dem vikingtogene og unionene. Her strebet historikere etter å lage tekster en kunne enes om. En annen tilnærming kan være – mer beskjedent – å bringe historikere sammen, ikke for at de nødvendigvis skal bli enige, men for å kjenne og forstå den annen parts synspunkter.

Debattene om hva som er gyldig historieskrivning, har i hovedsak foregått innafor en faglig ramme. Men dette skifter karakter dersom makter utafor faget griper inn. Nå kan inngrepenes alvor ses som en slags skala. Den offisielle norske 1814-feiringen i 2014 hadde som premiss, blant annet for tildeling av midler, at Grunnloven var demokratisk. Men det var rom for å si at 1814 mer innebar et liberalt styre enn et demokrati.

Atskillig mer kontant var den nye russiske instruksjonsboka for historielærere i 2007. Den formidlet én statlig bestemt tolking. Et liknende klima rår i Ungarn. Andre, som tyrkiske historikere, har opplevd å miste arbeidet. I USA er det organisert en Campus Watch, som blant annet overvåker og rapporterer om forelesere om Midtøsten, særlig dem som har ytret seg kritisk om Israel.

For å møte ulike former for eksternt politisk press ble Historians without Borders stiftet i mai 2016 i Helsinki. Målene er å øke kunnskap og forståelse av historie, å sikre adgang til arkiver, å oppmuntre til dialog mellom ulike syn, å påvise når historie brukes til å skape og opprettholde konflikter, å bidra til konfliktløsninger, å fremme slik undervisning og spesielt betone kvinners bidrag i konfliktløsning.

Initiativtaker og leder er den finske historikeren, sosialdemokraten og tidligere utenriksminister Erkki Tuomija. I styret sitter to andre historikere, Sergei Zhuraviev og den canadisk-britiske Margaret MacMillan, forfatter av blant annet «The Uses and Abuses of History» (2009). Så er det tre freds- og konfliktforskere, fra Tyskland, Sør-Afrika og Canada og den tidligere svenske stats- og utenriksminister Carl Bildt fra Högern. Finansiering har kommet fra en finsk stiftelse. Kontakter er etablert i mange land.

knut.kjeldstadli@iakh.uio.no

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klassekampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 10. mai 2017 kl. 13.21

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk