Klassekampen.no
Mandag 24. april 2017
I ARENAEN: Keiser Commodus gjorde flere ting som provoserte folket. Blant annet begynte han å kjempe som gladiator på arenaen, noe som ikke ble ansett for å være en keiser verdig. Maleri: Edwin Howland Blashfield (1848–1936)
Romerne syntes noe var rart med den nye keiseren da han åpenlyst kysset en mann. Det var bare starten.
Den gale prins Commodus
Sønn av zeus: Commodus likte å iføre seg attributtene til halvguden Hercules i offentligheten: et løveskinn og en klubbe. Buste fra 192 e.Kr, Musei Capitolini
Romerriket hadde ikke sett maken til keiserens paranoia og megalomani siden Nero.

antikken

Dynastiske prinser, det vil si de som har arvet et kongelig eller keiserlig embete, har ofte vist seg å være paranoide og megalomane. Mange eneherskere, som har blitt født til sitt embete, har mistet kontakten med virkeligheten, i motsetning til mange herskere som har fått makt gjennom sin egen kompetanse, og som har hatt en mer ‘normal’ bakgrunn.

Det er flere eksempler på romerske arveprinser som har blitt mer eller mindre gale. Caligula, Nero, Domitian, Commodus og Caracalla er kanskje de verste og mest beryktede. Ofte avsluttet udugelige sønner og barnebarn dynastier som hadde blitt grunnlagt av kompetente fedre og bestefedre. I senere tid har vi også eksempler på det, slik som Karl XII, eller hvorfor ikke Syrias president Bashar al-Assad?

Ti år gammel i felttog

Dette kommer til å handle om Commodus, et av kroneksemplene på en gal, romersk dynastisk prins, sønnen til den såkalt «gode» keiseren Marcus Aurelius. For mange er Commodus kjent gjennom filmen «Gladiator.»

Commodus ble født i år 161 og drept i år 193. Omkring fem år gammel ble han gitt tittelen Caesar, som ble tilegnet alle kommende keisere. Ti år gammel deltok han i farens triumftog i Roma, etter krigene mot germanerne. Året etter, elleve år gammel, ble han medkeiser.

Han var ikke den første sønnen, men Marcus Aurelius’ barn nummer fjorten. Til tross for de skriftlige kildenes fremstilling av ham som et monster, så tyder det vi vet om hans oppvekst på at faren tidlig utså ham som sin etterfølger. Av den grunn kjempet han ved farens side i krigene langs Romerrikets nordlige grense, ved Donau, i årene 178-179, men da faren døde før felttoget i 180, som etter planen skulle ende krigen, trakk Commodus hærene tilbake til Roma og stiftet fred. Enkelte historikere mener at det var et klokt trekk, ettersom det ingenlunde var sikkert at romerne ville ha seiret.

Provokasjon mot folket

Etter felttoget mot Donau og Commodus’ hjemkomst, begynte alt å forandre seg ved hoffet. Det første tegnet på at noe var annerledes ved den nye keiseren, var i triumfprosesjonen etter krigene ved Donau. I den keiserlige vognen hadde Commodus en mann ved sin side, Saoterus, som da var ukjent for folket. Gjentatte ganger kysset Commodus Saoterus i løpet av triumftoget, og det var en av de første handlingene som provoserte folket.

Saoterus ble snart den som virkelig styrte riket, og tilrettela slik at Commodus kunne leve et liv i luksus. Commodus hadde ifølge kildene – som man alltid må lese kritisk – en umettelig seksuell appetitt, et harem med 300 konkubiner og like mange unge gutter. Orgiene ved hoffet var beryktet.

Flere mordforsøk

Commodus’ neglisjering av sin plikt som romernes fremste leder ledet til at han ble voldsomt upopulær, og for å redde dynastiet begynte hans nærmeste å reagere. Det første mordforsøket fant sted i år 182, da Commodus’ søster Lucilla og deres nevø Quintianus planla å drepe ham ved inngangen til Colosseum. Quintianus stormet frem med en dolk, men ble stanset av keiserens livgarde. Etter denne hendelsen isolerte Commodus seg i keiserpalasset, og utviklet en paranoia og megalomani som riket ikke hadde sett maken til siden Nero og Domitian – hvis vi skal tro de skriftlige kildene. Nye mordforsøk fulgte.

Hercules, sønn av Zeus

Etter hvert ble Saoterus og andre etterfølgere erstattet av en ny, notorisk, leder, Cleander, en tidligere frygisk slave. I år 190 fant imidlertid en konspirasjon mot Cleander sted, som laget store problemer for Commodus. En av de fremste ansvarshavende for de livsviktige kornforsyningene til Roma forårsaket med vilje en stor mangel på den viktige varen, og fikk lagt skylden på Cleander, som under opptøyer i Circus Maximus, veddeløpsbanen, ble myrdet av mobben.

Etter Cleanders død tok Commodus helt av, og hans megalomani nådde nye høyder. Han begynte å sammenligne seg med den fremste guden, Jupiter, men identifiserte seg først og fremst med den heltemodige halvguden Hercules. Han forlangte å bli kalt «Hercules sønn av Zeus», og iførte seg halvgudens attributter når han viste seg offentlig – et løveskinn og en klubbe. Han fikk også årets måneder oppkalt etter sine titler, og han begynte å kjempe som gladiator på arenaen, noe som ikke ble ansett for å være en keiser verdig.

Colonia Commodiana

Noe av det som provoserte folket mest, var imidlertid hans gjenoppbygging av en større del av byen etter en brann i år 191. Viktige templer forsvant i flammene, samt gudebildet, som etter en av byens gamle legender hadde blitt bragt fra det brennende Troja til Roma av romernes mytiske stamfar Aeneas. I stedet for å gjenoppbygge templene, lot Commodus bygge en ny bydel oppkalt etter ham selv – Colonia Commodiana.

I år 192 ble han til slutt utsatt for et nytt mordforsøk, som lyktes. Cleanders etterfølger Electus, lederen for praetorianergarden Quintus Aemilius Laetus, og Commodus’ favorittelskerinne Marcia begynte alle å frykte for sine liv. Misnøyen blant folket kokte, og de tre var redde for å bli myrdet sammen med keiseren. Marcia ga Commodus gift, men som et sjokk for de tre konspiratorene kastet keiseren opp giften. De sendte deretter inn en viss Narcissus, som klarte å kvele keiseren om natten.

Commodus’ ettermæle ble et av de verste i den romerske keiserhistorien, men hans etterfølger Septimius Severus så etter noen år til at han likevel ble guddommeliggjort, i et forsøk på å fjerne en skamflekk fra tronen, og styrke troen på keisernes rettskaffenhet. Ikke minst var Septimius Severus ivrig etter å knytte seg til det tidligere dynastiet, siden han selv var en oppkomling fra Libya – den første afrikanske keiseren – og derfor trengte all mulig legitimitet.

m.p.lindhagen@khm.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 10. mai 2017 kl. 13.03

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk