Klassekampen.no
Mandag 24. april 2017
Det finnes ingen gode argumenter for stykkpris på legetjenester.
Fast lege, fast lønn

I bygda jeg bor i ble det inntil nylig avholdt årlige basarer på samfunnshuset til inntekt for korps og idrettslag. Gevinstene ble i forkant samlet inn blant bygdefolket – frivillighet og dugnadsånd på sitt beste. Av typiske gevinster kan nevnes dukker med hjemmesydd garderobe, fruktkurver og kjøkkenredskap.

Selv ble jeg en gang spurt av basarkomitéen om jeg kunne donere en legetime som altså skulle loddes ut. Det var, for å si det mildt, tankevekkende. Så innarbeidet var – er – forestillingen om legekonsultasjonen som en vare.

Ikke alle vet hvordan fastlegene er finansiert. Noen få er fastlønnede, kommunalt ansatte. Disse finnes nesten uten unntak i distriktskommuner der «kundegrunnlaget» antas å være for lite til å gi legen en konkurransedyktig inntekt. Det store flertallet fastleger driver sin egen butikk, der noe av inntekten er pasientenes egenandel og resten statlige refusjoner. Det kalles stykkprisfinansiering fordi hver enkelt konsultasjon utløser økonomisk gevinst for legen.

Diskusjonen om hvordan fastleger bør lønnes, ender som regel i en gjensidig og vulgær mistenkeliggjøring. Fastleger som jobber stykkprisbasert beskyldes for å tenke mindre på pasientenes beste enn på egen inntjening, mens legene på fastlønn får høre at de er ineffektive og produserer lite.

Påstandene lar seg vanskelig bekrefte eller avkrefte. Er det per definisjon umoralsk å eie sin egen bedrift? Er det et relevant mål på effektivitet å ha mange konsultasjoner per dag? Fokuset på legenes personlige moral er en lite fruktbar tilnærming til den prinsipielle diskusjonen om organisering og finansiering av legetjenesten i førstelinjen.

Min egen erfaring tilsier at de fleste leger ønsker å gjøre en god jobb for sine pasienter uansett, men fastlegeordningen slik den er finansiert i dag, er ikke bærekraftig.

Lenge har det vært en «sannhet» – som ikke minst er ført til torgs av legenes egen fagforening – at fastlegene ønsker å være selvstendig næringsdrivende. Argumentet har vært faglig autonomi, at legeprofesjonen er så spesiell at den ikke bør eller kan underlegges offentlig styring.

Nå tar de unge legene til motmæle. Fastlegeordningen sliter med rekruttering. Mange potensielle nye fastleger velger seg bort fra førstelinjen, nettopp fordi rammebetingelsene tvinger dem til å drive mer med butikkdrift enn med fag. De unge legene ønsker seg fast lønn og et offentlig, forutsigbart arbeidsforhold.

Den viktigste begrunnelsen for at fastlegene bør være offentlig ansatt på fast lønn, er likevel at helsetjenester ikke er varer, men velferdsgoder som skal fordeles etter en prioritering der de mest trengende skal sikres best hjelp.

Lite er gjort for å virkeliggjøre en slik målsetting i dagens fastlegefinansiering. Det er dyrt å drive et legekontor med hjelpepersonell, oppdatert utstyr og til dels skyhøy husleie. Legetjenesten i førstelinjen er – med noen få unntak – organisert etter en forretningsmodell som er basert på at kundene selv bestiller time, møter opp til rett tid og legger frem sitt anliggende på en håndterlig måte.

På noen venterom henger det fortsatt oppslag med «kun ett problem per konsultasjon» – en hån mot pasienter som kanskje omsider har våget å oppsøke lege. Oppslaget skyldes ikke enkeltlegers manglende empati, men er uttrykk for en systemfeil.

Å endre rammebetingelsene slik at fastlegene kan bruke tiden og kunnskapen sin til det beste for pasient­grupper som ikke passer inn i kundeformatet, er myndighetenes ansvar.

elswense@online.no

Artikkelen er oppdatert: 10. mai 2017 kl. 13.04

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk