Lørdag 22. april 2017
Krevende prosess: Mattias Tesfaye endret sitt syn på den innvandringspolitiske debatten. Foto: Thomas Schou
Ordentlige folk
Integrering: Å følge 1990-tallets innvandringsdebatter er som å se en ulykke i slow motion, skriver Mattias Tesfaye.

Anmeldelse

Da arbeidsinnvandrer nummer én million ankom Köln sommeren 1964, ble han mottatt av et militærkorps og representanter for myndighetene. De overrakte ham en ny moped, så han kunne kjøre rett til sin nye arbeidsgiver. Tyskland, men også Norge, Sverige og Danmark åpnet grensene for gjestearbeidere. Etter få år var det slutt; landene lukket grensene. Da Stortinget vedtok innvandringsstopp i 1975, hadde Danmark hatt et tilsvarende stopp i fem år.

Likevel vedble folk med å komme, mange via familiegjenforening. Overalt skulle det by på store problemer, for samfunnene og for de politiske partiene – kanskje særlig de sosialdemokratiske. Dette er bakgrunnen for Mattias Tesfayes siste bok, en svært grundig gjennomgang av det danske sosialdemokratiets diskusjoner om innvandrings- og integreringspolitikk de siste fem tiårene.

Tesfaye er murer, forfatter og nyvalgt folketingsrepresentant for Socialdemokratiet. Kretsen han er valgt fra – Albertslund utenfor København – er en av kommunene som har tatt imot flest innvandrere de siste årene. Ordførerne fra kommunene vest for hovedstaden har stått for tre ulike «ordføreropprør», der de forsøkte å mobilisere for områdesatsinger, en mer aktiv integreringspolitikk og å dra partiets innvandringspolitikk i mer restriktiv retning. Boka er en støtteerklæring til disse. Men først og fremst er det en skildring av den interne kampen i sosialdemokratiet, som av noen er blitt kalt en strid mellom humanisme og sosialisme, av andre en strid mellom idealisme og realisme.

Fakta

Sakprosa

Mattias Tesfaye

Velkommen Mustafa

50 års socialdemokratisk udlændingepolitik

Dansk Gyldendal 2017, 386 sider

Tesfaye har intervjuet hovedpersonene fra de siste tiårenes stridigheter. I noen av bokas sterkeste passasjer får sosialdemokrater se tilbake og reflektere over egne standpunkter.

Tesfaye, som selv har bakgrunn fra ytre venstre, beskriver sin egen reise i den innvandringspolitiske debatten. Som ung oppfattet han innvandringsspørsmålet som en kamp mot rasisme. «Men allerede dengang mærkede jeg en nagende tvivl», skriver han. Standpunktet gikk liksom ikke helt overens med virkeligheten han hadde rundt seg.

Til et kurdisk bryllup med flere hundrede gæster røg vi os totalt skæve bag selskabslokalerne sammen med den 18-årige brudgom og hans grådkvalte danske kæreste. Siden har de aldrig snakket sammen igen. Jeg levede altså ikke afsondret fra indvandringens problemer. Alligevel skulle der gå flere år, før jeg selv afsluttede den samme politiske rejse, som de fleste af mine nuværende partifæller også har tilbagelagt.

Reisen handler om den krevende prosessen med å erkjenne at det finnes en grense for hvor mye innvandring et område kan klare – om man vil sikre integrering. De som forsto det først, var gjerne de som bodde i områdene innvandrerne flyttet til. Det er fortvilende å lese om hvordan de ble mistenkeliggjort, kalt rasister og oversett. De jobbet tett på menneskene det gjaldt, og forsøkte å formidle hva som var i ferd med å skje, gjennom grundig, nøktern og klar tale, og med forslag til konstruktive løsninger. Paradoksalt nok var det kanskje den klare talen som gjorde det vanskelig å bli hørt.

Da Socialdemokratiet etter hvert tok ballen, var de avhengige av støtte fra partier til venstre for seg. Det gjorde det vanskelig å få flertall for innstramminger, og bidro til at man la lokk på viktige, men vanskelige debatter. På den måten gikk det ikke bare galt i mange boligområder, det gikk også veldig dårlig med sosialdemokratene. Mellom 1991 og 2001 gikk de fra en oppslutning på 55 til 21 prosent blant faglærte arbeidere. I 2014 var Dansk Folkeparti blitt det største partiet blant de klassiske LO-medlemmene.

En analyse av Folketingsvalget i 2005 viste at 67 prosent av Enhedslistens og 65 prosent av Radikale Venstres velgere hadde artium; hos velgerne til Dansk Folkeparti og Sosialdemokratene var tallet henholdsvis 10 og 21 prosent. Med lengre utdanning fulgte også andre bostedsadresser og postnumre. Var det påståtte skillet mellom sosialisme og humanisme snarere et skille mellom praksis og teori?

En av dem som med rette får mye plass i boka, Vibeke Storm Rasmussen, ble som lokalpolitiker i Albertslund tidlig klar over integreringsutfordringen. Hun beskrev konflikten godt:

Der er stor forskel på, om man arbejder med de ting, man lever med tæt inde på hverdagen, eller om det hele er en stor gang teori. Det er svære ting at formidle til andre mennesker.

Rasmussen var medforfatter til en rapport med presise problembeskrivelser og konkrete løsningsforslag. Den ble begravd i en skuff. «Vi var ordentlige mennesker, der havde forsøgt at finde nogle løsninger på nogle problemer,» sier hun. At hun føler behov for å understreke at de var «ordentlige mennesker,» sier noe om debatten.

Tesfaye leverer overbevisende argumentasjon for at hovednøkkelen til integrering er språket – og da i mer enn én forstand. «Jeg er dum på dansk», sa Tesfayes egen far da sønnen kritiserte ham for å snakke etiopisk med vennene.

Men hva med danskene selv – snakker de samme språk? Tesfaye synes lokalpolitikerne han har møtt minnet om tidligere kollegaer i byggebransjen. De formulerer seg annerledes enn sånn man lærer inne på Folketinget på Christiansborg, skriver han, noe «arrogante mennesker» vil forklare med manglende intelligens. Men om du lytter vil du oppdage en dyp, varm og menneskelig innsikt i de verdiene som holder samfunnet sammen, skriver Tesfaye, og avslutter: «Det er muligt, at min far blev dummere, når han snakkede dansk. Men min påstand vil være, at Christiansborg blev dummere, da de i samme periode stoppede med at forstå dansk».

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 18. november 2017
Inne i Niels Fredrik Dahls nye roman om en mor finnes noen antydninger om en ganske annen roman, den om far: små glimt av en spektakulær historie, en eventyrlig oppvekst i utlandet, en eksotisk farfar, familieoppløsning og ensomhet. Kanskje er...
Lørdag 11. november 2017
Månedens poetOle HorvliHver måned kårer diktkammeret.no en månedens poet som blir intervjuet og trykket i Bokmagasinet. Horvli er molekylærbiolog og Diktkammeret-poet.
Lørdag 11. november 2017
Uredd: Asli Erdogan fornyer reportasjesjangeren når hun skildrer dagens Tyrkia med mot, redsel, sorg og raseri.
Lørdag 4. november 2017
Frysninger: Øyvind Rimbereid dikter om en mann som leter etter sin kjæreste – i en tid hvor ingenting ligger fast.
Lørdag 28. oktober 2017
Nabobesøk: Erika Fatland har begitt seg ut på en ambisiøs og innholdsrik reise, men noen ambisjoner har blitt borte på den lange veien.
Lørdag 21. oktober 2017
Koker: Erlend O. Nødtvedts første roman legger ut på en vill ferd langs fjordene for å finne en tapt landsdel.
Lørdag 14. oktober 2017
På talerstol: Noen historier handler om å overleve, denne handler om å leve.
Lørdag 7. oktober 2017
Nærgående: Monica Flatabø har laget gode kvinneportretter, men boka holder ikke mål som dokumentar.
Lørdag 30. september 2017
Utopi eller dystopi: Ville verden vært et bedre sted hvis kvinner hadde makten?
Lørdag 23. september 2017
Dynamisk: Kaja Schjerven Mollerin imponerer med eit portrettintervju av Vigdis Hjorth – forfattaren som ikkje let seg målbinde.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk