Klassekampen.no
Fredag 21. april 2017
15.000 til av disse, takk: Sleipner-anlegget er blant de få anleggene i verden som fanger og lagrer CO2. For å nå togradersmålet, må vi dra til litt mer, skriver Øystein Heggdal. Foto: Marit Hommedal, NTB scanpix
Verdens skarpeste hoder må ty til tallmagi for å nå togradersmålet.
Djevelen i modellene

Hvis du ikke fant noe fengende påskekrim, kan jeg anbefale Cicero-forsker Glen Peters sin bloggpost fra sjette april. Der oppsummerte han modellene som Det internasjonale klimapanelet (IPCC) bruker for hvordan energisammensetningen kan se ut i framtiden dersom verden holder seg innafor de ønskede to gradene med global oppvarming.

Utfordringen er at vi bare har en gitt mengde klimagasser som kan slippes ut i atmosfæren. Verdens energibehov kommer til å øke, og vi har ikke andre teknologier til rådighet i modellene enn de vi har i dag: sol, vind, biomasse, kjernekraft, kull, olje og gass.

En måte å gi oss mer tid på å forandre energisammensetningen, er å legge til karbonfangst og lagring (CCS), både fra fossile energikilder og fra biomasse. Noe vi i Norge forsøkte med helt middels suksess på Mongstad. Grunnen til at dette er god påskekrim, er at dimensjonene av CCS og biomasse i disse modellene er fullstendig hårreisende.

I følge Peters fanger og lagrer det vanlige CCS-anlegget i dag omtrent én million tonn CO2 årlig. Vi gjør det på Sleipner-feltet med CO2 som blir med naturgassen opp. Det samme gjøres ved In Salah i Algerie og ved to kullkraftverk i USA. Men nå har jeg snart nevnt alle CCS-anleggene i verden, da vi i dag ikke fanger og lagrer mer enn 7,5 millioner tonn CO2 i året.

For å tilpasse oss IPCC sine modeller må vi dra til litt mer. Modellene antar en årlig CO2-fangst i 2060 på 15 milliarder tonn. Vi trenger altså femten tusen slike anlegg som vi har i dag. Om vi åpner et sånt anlegg hver dag fra i dag til i 2060, rekker vi det akkurat. Så må vi også bygge opp en infrastruktur som komprimerer, pumper, transporterer og injiserer 15 milliarder tonn CO2 i året, eller omtrent 32 milliarder kubikkmeter.

Til sammenlikning pumpet, transporterte og lagret verdens oljeindustri i 2013 et volum på 5,3 milliarder kubikkmeter. Denne ekstremt profitable industrien har det tatt 150 år å bygge opp og resultert i noen av de største formuene i verdenshistorien, inklusive vårt eget oljefond. I modellverdenen skal altså en ny industri bygges opp på 40 år som håndterer et volum som er seks ganger større. Og fortsatt er vi ikke helt i mål.

For modellene er også veldig avhengig av bioenergi for å få tallene til å gå opp. Bioenergi er muligens den mest omdiskuterte av alle fornybare energikilder. Bare det å bytte ut tolv prosent av drivstoffet i Norge med bioetanol eller biodiesel vil kreve at vi leier et areal i utlandet som tilsvarer norsk kornareal. Men det er en liten hageflekk i forhold til togradersmodellene til IPCC. I dag utnyttes det 50 exajoule (EJ) med biomasse, mye av det i form av ikke-bærekraftig vedhogst til fyring og matlaging i svært fattige deler av verden. I modellenes verden må vi dra på litt med vedhogsten, for vi skal faktisk opp på mellom 200 og 300 EJ. Seks ganger mer enn det vi ikke blir enige om er bærekraftig i dag.

Problemet er nok en gang størrelsesorden. Peters skriver at dette vil kreve at vi høster biomasse fra et areal på størrelse med India – men det må være med det laveste anslaget på bioenergi og ekstremt effektive planter som sukkerrør i tropiske strøk. Hvis vi heller regner med det høyeste anslaget på 300 EJ og mer vanlige planter i tempererte strøk som raps, hvete og sukkerroer, som David J.C. MacKay bruker i boka «Energy Without The Hot Air» fra 2008, er vi på et areal to ganger større enn Canada, seks ganger Indias areal eller to ganger all verdens dyrka mark. Dette er arealer som må gjødsles, sprøytes og vannes for å få nok avlinger. Skal biomassen komme fra kommersielt skogbruk, må arealet dobles igjen.

Modeller er veldig fint å ha. I modellenes verden protesterer ikke urbefolkningen fordi vi legger en rørledning med luktfri, gjennomsiktig og dødelig gass tyngre enn luft over reservatet deres. Der er det ingen naturvernere som lenker seg fast til trær, eller dyrearter som utryddes på grunn av tapte leveområder.

Modeller er også fint å ha for å vise hvilke vanvittige antakelser verdens fremste hjerner på feltet har vært nødt til å gjøre for å få regnestykkene sine til å gå opp slik at svaret blir to grader Celsius. Sånne modeller viser oss ikke hvordan vi kan oppnå togradersmålet, nei, de viser oss at vi ikke vil oppnå togradersmålet.

oystein.heggdal@gmail.com

Øystein Heggdal, Marit Simonsen, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.

Artikkelen er oppdatert: 24. april 2017 kl. 17.03

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk