Klassekampen.no
Onsdag 19. april 2017
Penger for livet: Martin Luther mente at all økonomisk virksomhet måtte «tjene livet». Maleri: lucas cranach d.y., «Luther og wittenberg-reformatorene», ca. 1543 (utsnitt)
Luthers advarsler mot unyttig hamstring av kapital er like aktuelle i dag.
Luther som økonom

Mahatma Gandhi tydeliggjorde en gang sammenhengen mellom økonomi og religion da han i en tale kalte Jesus «sin tids største økonom». Den stille påskeuken fikk meg til å reflektere over årets Luther-jubileum, religion og økonomi.

Et aktuelt økonomisk tema som har vært med oss siden bibelske tider er forholdet mellom finanskapitalen og realøkonomien. Om dette temaet produserte Luther bestselgeren «Om Handel og Åger» (Von Kaufsfhandlung und Wucher) i 1524. Bortsett fra de gamle grekere Aristoteles og Xenofon var dette den første bestselgende økonomiboken, definert som en bok som kom i mer enn ti opplag.

For Luther må menneskets ve og vel stå i sentrum for økonomi og handel; all økonomisk virksomhet må «tjene livet». Penger må ikke hamstres, men sirkulere. Den samme tankegangen finner vi hos tidligere kirkeøkonomer, som biskop Nicolas Oresme (1320-1388). Oresme skriver billigende om Teoderik som var konge i Italia fra 493 til 526: «og derfor må ikke så mye (gull og sølv) bli tillatt brukt at det ikke er tilstrekkelig igjen til penger. Det var denne betraktningen som gjorde at Teoderik, konge av Italia, beordret alt gull og sølv som etter hedenske skikker var deponert i gravkamre fjernet derfra for å bli støpt om til mynter til fellesskapets beste. Teoderik sa ‘det var kriminelt å gjemme blant de døde og unyttige noe som kunne holde de levende i live’». Den samme tankegangen finner vi i Jesu lignelse (Matteus 25, 14-30) om tjeneren som grov ned pengene (talentene) han hadde fått av sin herre, og ble straffet fordi han ikke hadde satt dem i sirkulasjon.

Å bruke penger i produksjon og handel – og alt annet som måtte «tjene livet» – er Luther og hans religion komfortable med. Hamstring, å samle på uproduktiv kapital, var opplagt syndig. Den engelske filosofen Francis Bacon uttrykte i 1625 den samme ideen med en lignelse fra jordbruket: «Penger er som møkk, de er bare nyttige hvis de spres».

Tyske numismatikere daterer de nedgravde myntskattene de finner ved hjelp av årstallet på den nyeste mynten i graven. De kan dokumentere at det finnes et uvanlig stort antall nedgravde myntskatter nettopp fra årene Luther begynte sin aktivitet. Usikre tider førte til at folk hamstret til senere bruk. Avlatshandelen trakk også penger ut av sirkulasjon, og for Luther var dette et stort problem: disse pengene forsvant ut av landet og ble brukt til luksus og til hamstring i Roma.

For få år siden, i forbindelse med en ny engelsk oversettelse av Luthers bok «Om Handel og Åger», leste jeg med interesse hans betraktninger rundt ågerrenter. Luther mener det er bedre å konvertere lån til egenkapital, slik at pengene kan tjenes på å ta en teknologisk og/eller markedsmessig risiko istedenfor at de skal formere seg som renter gjennom en slags hamstring. I dag praktiserer muslimsk finans noe lignende.

Her kommer også ågerrentene inn. USA hadde i mange år en maksimalsats for renter på kredittkort. Dette tok en brå slutt da én stat, Syd-Dakota, opphevet forbudet mot ågerrenter og fjernet ethvert rentetak. De fleste store kredittkortselskapene flyttet da sin kredittkortvirksomhet til Syd-Dakota og til noen få stater som fulgte etter. I Finansmarkedsmeldingen 2016–2017 dukket ågerrenteproblematikken igjen opp også i Norge i forbindelse med såkalte forbrukslån.

I dag er pengemengden heldigvis ikke avhengig av fysisk sølv og gull. Men vi har fått et annet problem som i og for seg er det samme som Oresme og Luther bekymret seg over. Som Hyman Minsky forklarer oss oppstår finanskriser fordi finanssektoren stadig produserer mer likviditet (penger) enn realøkonomien er i stand til å absorbere på en lønnsom måte. Det er en sammenheng mellom denne «overflødige» kapitalen og boblemekanismer, kriser og ågerrenter.

Dagens verden synes fjern fra Nicolas Oresmes referanser til Teoderik i Italia for 1600 år siden. Likevel er parallellen med uproduktiv kapital som «ikke tjener livet» med oss fremdeles. Produksjonslivet i Hellas tynes nå ut for å betale en enorm gjeld. Gjennom Luthers briller kan vi innse at den bokføringsmessige motposten til denne austerity, som nå gjør så mange fattige, i praksis kan være like uproduktiv «hamstring» som pengene i de hedenske gravene som Teoderik den gang bestemte seg til å tømme for å tjene «fellesskapets beste».

eriksreinert@gmail.com

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Rune Skarstein, Camilla Øvald, Chr. Anton Smedhaug og Ebba Boye skriver onsdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 20. april 2017 kl. 13.10

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk