Klassekampen.no
Onsdag 12. april 2017
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Alt som publiseres i fagfellevurderte tidsskrifter blir ikke til sannhet.
Falsk forskning

Tidligere i år fikk jeg en henvendelse fra et radioprogram i Storbritannia. Produsenten hadde lest at jeg var kritisk til ekspertisen til Det internasjonale pengefondet (IMF). Etter litt fisking skjønte jeg at de ville ha meg med som ekspert som underbygde det den konservative politikeren Michael Gove hadde uttalt i sin kampanje for å få Storbritannia ut av EU.

Gove kom med tall tatt ut av løse lufta når det gjaldt hvor mye penger Storbritannia ville spare om de gikk ut av EU. Da IMF sine økonomer avviste dette som tøv, uttalte Gove at man ikke bør stole på «eksperter». Jeg skulle stille i den paradoksale rollen som eksperten som sa at eksperter ikke er til å stole på. Jeg tvilte på at nyansene ville bli med etter redigeringen og takket høflig nei. For det er ikke en lett balansegang. Med Trump sin breiside mot ekspertise og åpne avvisning av forskningssannheter blir det politisk risikabelt å undergrave forskningsfunn og -metoder.

Jeg skriver denne spalta på forskningsbesøk ved American University i Washington, D.C. 22. april blir det her arrangert en «March for Science», og samme dag vil en støttemarsj finne sted i Oslo. Bevegelsen er viktig og bør sette søkelyset på krefter som prøver å diktere retningen i forskningen og på undergraving av uavhengig forskning.

Samtidig finnes det en ubehagelig naiv tro på vitenskapen og en opphøyelse av «peer reviewed science», altså fagfellevurdert vitenskap, i programerklæringene. Det kan ikke være sånn at alt som er publisert i ett fagfellevurdert tidsskrift skal og må aksepteres som en sannhet. Vi holder allerede fagfellevurderinga for høyt.

Ekspertenes autoritet undergraves i dag fordi så mye av forskningen holdes i stramme politiske tøyler. I min egen forskning på IMF har jeg sett hvordan fakta ofte mangler, eller at fakta rett og slett må vike for det som anses som politisk viktig. Og om man ikke tenker helhetlig systemkritisk, er det åpenbart at markedsinsentivene virker veldig godt på enkeltforskere. Det er ikke alltid en ond kraft som drar i trådene; den usynlige hånda er i sving i kunnskapsmarkedet også.

Det er dårlig stilt i mange vitenskapelig miljøer, men det er vel særlig ernæringsforskning og atferdspsykologi som har blitt tatt med buksa nede. Det er ikke tilfeldig. Hungeren etter overraskende og besnærende forskningsfunn er stor. Bak avisoverskrifter som «Rødvin er bra mot kreft» og «Du blir i bedre form av å tenke på trening» sitter det en svett og trett forskergruppe som har massert sine databaser med litt for stor iver etter å finne noe.

En av verdens mest suksessfulle ernæringsforskere, Brian Wansink ved Cornell University, ble tatt for dette for en måned siden. Wansink har vært med på Oprah Winfrey Show takket være funn som at menn spiser mer når kvinner er i nærheten. Hans oppdagelse at mat smaker bedre bare den er merket «økologisk» ble blant annet tatt med i Norges egen Folkeopplysning på NRK. Mye av det Wansink fant ut virket for utrolig til å være sant – og etter at andre anerkjente forskere har gått gjennom de statistiske metodene i hans fagfellevurderte artikler, har det vist seg å være nettopp det.

Nobelprisvinner Daniel Kahneman beskriver i boka «Thinking, Fast and Slow» en studie der forskerne ga deltakere tilsynelatende tilfeldige ord de skulle lage setninger av. Noen fikk mange ord som refererte til alderdom. Etterpå målte de hvor langt tid deltakerne brukte på å gå ned gangen ut av laboratoriet. Det viste seg at bare det å bli utsatt for ord som refererer til alderdom, gjør at du går saktere.

Om det bare var sant. Seinere prøvde andre å gjenta eksperimentet, men fant ingen forskjell. Så gjorde de eksperimentet en gang til, men denne gangen lot de halvparten av de frivillige vite hva de egentlig ønsket å finne ut av. Denne gangen fungerte det, men bare for dem som var informert om hva forskerne lette etter.

Kahneman har utalt at han aksepterer at funnet ikke stemmer, men forsvarte seg med at han hadde stolt på det fordi det var fagfellevurdert.

Utfordringen fra «fake news» bør ikke møtes med å opphøye vitenskap til sannhet og avvise tvilen. Snarere er det på tide med større åpenhet. Vi trenger mer kritisk forskning på hvordan forskerne blir presset til å levere de funnene kreftene i samfunnet vil ha.

mortenjerven@gmail.com

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Rune Skarstein, Camilla Øvald, Chr. Anton Smedhaug og Ebba Boye skriver onsdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 1. mai 2017 kl. 11.50

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk