Klassekampen.no
Tirsdag 11. april 2017
Verdiskapingen: Det norske folket eier den norske strømforsyninga i fellesskap. Her vannkraftverket Saaheim ved Rjukan.håndkolorert dias: Anders Beer Wilse, 1915
Hvorfor skal vi la overbetalte direktører «konkurrere» om sine egne eiere?
Vi eier kraftverkene

En skal ikke spekulere lenge på private småproblemer før en risikerer å oppdage at de kan være skapt av store, kollektive samfunnsproblemer. Et eksempel: Vi kjøpte for noen år siden et eldre hus – med oljefyr fra 1928. Den må sjølsagt bort. Fyrkjelen og olja må erstattes av noe som skader miljøet mindre.

Vi lurer på å skaffe oss en moderne elektrokjele, slik at vi kan bruke de gamle og gode radiatorene i huset – med energi fra el-nettet. Det kan en til og med få støtte til.

Men nå leser jeg denne avisen grundig hver morgen, og særlig det som min gamle arbeidskamerat Odd Handegård skriver om kraftkabler til Europa. Vi vil gjennom slike kabler bli en del av fellesmarkedet for strøm – og risikerer å få tyske strømpriser her i dette kalde landet.

I så tilfelle vil det være en kjempetabbe å satse på elektrisk oppvarming. Og om Handegårds innsikter blir forstått av mange, kan vi kanskje snart risikere å få et bystyre som lar folk beholde oljefyrene sine. Vi veit jo alle hvordan effekten på private lommebøker kan forpurre tiltak som er nødvendige for at verden skal bli bedre.

Men denne risikoen burde gjøre oss mer opptatt av et annet viktig fellesskapsproblem: Hvem har i dag eierinntekter av kraftverkene, som hvert sekund til evig tid skaper svært store verdier? Og hvordan fastsettes de prisene som vi eiere må betale for vårt eget produkt?

La oss ta utgangspunkt i norsk kraftverkshistorie, lokal versjon:

Folk i Torsken kommune på Senja var på 1930-tallet lei av sølet med parafinlamper, og det ble oppnevnt et kraftverkstyre som skulle sette i gang utbygging av Osterfossen. De søkte lån i Kommunalbanken, men fikk det bare om de kunne garantere mange nok abonnenter, slik at styremedlemmene måtte gå fra hus til hus med lister. Alle abonnentene måtte også stille med spett og spade og arbeide nesten gratis i 20 dager.

Arbeidet kom i gang i juni 1936, og dugnaden gikk så greit at vi kunne slå på lyset alt før jul det året. (Berg og Torsken Bygdebok, bind II.) Slik ble fedrelandet elektrifisert, selv om stat og fylker ofte gjorde de jobbene som fiskeskippere og bygdelærere på kommunalt nivå måtte påta seg på Senja. Likevel må det gå an å kalle elektrifiseringa av Norge et kollektivt, folkelig prosjekt, selv om våre skattepenger har betydd mer enn våre dugnadsbidrag med spett og spade. Det er altså det norske folket som i fellesskap må være eiere av den norske strømforsyninga.

Som i tilfellet med Torsken Kommunale Kraftverk, må det være eiernes, altså brukernes demokratiske organer som bestemmer strømprisen – altså hvor mye som må kreves inn fra eierne/abonnentene for å vedlikeholde, nedskrive og fornye anleggene.

Er det slik nå? Det har vi eiere ufullstendig kunnskap om. Derfor kan vi ta feil, men vi har inntrykk av at det er konstruert en slags halvprivatiserte eierorganisasjoner med godt betalte direktører og generøst honorerte styremedlemmer som «konkurrerer» om sine eiere (oss) som «kunder». Vi må regne med at norsk elektrisitet blir helprivatisert om investorpartiene kommer til makta for alvor.

Det som skjer i vasskraftsektoren er karakteristisk for forfallet i «den norske modellen». Noen tilegner seg systematisk stadig større deler av dette folkets kollektive eiendom. Skal kraftverkene gå den samme veien som våre felles fiskestammer?

Et alternativ: Et parti som jeg stemmer på, gikk til valg på et forslag om el-kraftreformer som kunne sikre alle eierne av Det Norske Kraftverket, altså alle hushold i dette landet, nok rimelig kraft til at det ikke ble dyrere for oss enn for mellom-europeere å holde ei 100 kvadratmeters leilighet varm. Brukte en mer, måtte overforbruket betales med tyske priser, og om vi kunne bruke mindre, ville vi bli honorert for det. Alle som vil, bør kunne se at dette ville være et middel ikke bare mot overforbruk og utplyndring av oss alle, men også mot ulikhet – som alle partiene sier at de er imot.

Men det løfterike forslaget er visst bare blitt seriøst fremmet i interne parti-møter.

ottar.brox@gmail.com

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klasse­kampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 1. mai 2017 kl. 11.31

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk