Mandag 10. april 2017
Hippie-par i 1967: Et år der Engelbert Humperdinck var den store artisten i England, mens i USA solgte The Monkees mer enn Beatles og Stones til sammen. Foto: Lynn Pelham/The LIFE Picture Collection/Getty Images
Alternativet
1967 er rockeåret som «hadde alt», ifølge ny og original samleplate satt sammen av engelskmannen Jon Savage.

Retrosamler

Jon Savage’s 1967: The Year Pop Divided

Diverse artister

Ace Records/Border Music

Rammen, den tida planeten vår bruker rundt sola, er neppe ideell og i overkant konstruert for å forstå pop-kulturelle sprang og en ellers glidende utvikling. Men greit nok, vi kan alltids leke år vs. år, slik et knippe profilerte musikkbøker fra de siste 25 månedene legger opp til via sine slagordpregede undertitler. For ifølge Andrew Grant Jackson var 1965 «The Most Revolutionary Year in Music», året da rock & roll muterte til «rock». Mens for Jon Savage var 1966 «The Year the Decade Exploded», året da sekstitallet ble til «sekstitallet». Og hvis vi skal tro David Hepworth, var det kremt-kremt «Never a Dull Moment» i 1971, «Rock’s Golden Year» – søtt nok med en boktittel rappa fra en Rod Stewart-plate fra året etter. Legg til atter andre forfattere som hevder at 1969 var «året da alt forandret seg» og 1968 som «året som rocka verden», så kan man jo begynne å lure: Hvor ble det av gode, gamle 1967 i alt mylderet? Har den fancy femtiåringen som danset i sommerlig kjærlighetsrus til «Sgt. Pepper» mistet fargene?

Vel, riktignok er det grenser for hvor mange ganger den samme fortellingen kan gjentas – om rock som kunst, blomster i håret og motkulturmønstringa på Monterey – men å høre nittensekstisju uten å høre farger, virker fortsatt fjernt. For igjen kommer den retrofile luringen Savage til unnsetning og setter skapet på plass: «1967 hadde alt», nemlig. Som er konklusjonen i tekstheftet til en ny samleplate fra den engelske punk- og pop-skribenten, denne ved navn: «Jon Savage’s 1967: The Year Pop Divided», to cd-er på 24 spor hver, utgitt av Ace Records som oppfølgeren til boka og dobbeltalbumet Savage gjorde for 1966.

Uten en ny bok denne gang – som sagt, det er grenser for hvor mange ganger den samme fortellingen kan gjentas. Og med enda litt flere obskure låtvalg, passende nok, for det også grenser for hvor mange ganger de samme kanoniserte rockelåtene kan repeteres. Savage selv fylte fjorten i september 67, er oppvokst i Paddington midt i London, og husker året som det store gjennombruddet for den BBC-godkjente foreldrepopen, anført av easy listening-slagerne til den sentimentale favoritten til mor (og far): Engelbert Humperdinck, med blant andre Tom Jones, Petula Clark og Grand Prix-vinner Sandie Shaw i miksen for øvrig.

I Storbritannia går det et merkbart skille høsten 1966, omtrent samtidig som Beatles slutter å opptre live og etterlater seg et slags vakuum – som via tv og radio ikke først og fremst fylles av ungdommelig overmot og narkotiske eksperimenter, men av «Green Green Grass of Home» og «Puppet on a String». Som er selve grunnen til at Savage hører epoken som splittende, med psykedelisk alternativer på den ene siden og klissete kliss på den andre – for ikke siden Elvis’ gjennombrudd hadde listene vært like preget av velfriserte smørsangere som selv sensursugne statskanaler kunne svelge.

Ikke at årene 56 til 66 kom fritt for svisker, men såpass mange med såpass gjennomslag – det var det nye, ifølge Savage. Og selv om britene var ekstreme i sin MOR-tilnærming, så ser du de samme tendensene i Norge og til en viss grad i USA, der Lulus «To Sir With Love» tross alt var 1967s største singel, ikke «All You Need Is Love». Men der også singlene, for første gang, blir plassert i skyggen av albumet som det platekjøpende publikums foretrukne format. Rett og rimelig for et musikkår som 4. januar begynner med The Doors’ debutalbum og 27. desember avsluttes med Leonard Cohens første sanger – med en intens slippfest i mellomtida, inkludert debutene til The Dead, Velvets, Janis, Floyd, Van solo og Hendrix, der sistnevnte gjør som en haug med andre (fra Beatles og Stones til Beach Boys og Jefferson Airplane) og like gjerne slipper to fullengdere i samme kalenderår.

Uten at Savage bryr seg om noen av dem når han skal lage en samleplate for musikkinteressert ører i 2017, for her skal det flyte og her skal du overraskes og her skal du høre gamle sanger for første gang og her skal du høre gamle sanger på nye måter. Slik Savage har lyktes med tidligere, med kantete postpunk, flat electro, kontant Motown og ikke minst med 1966 som utgangspunkt, der han gjennom 48 spor gikk til undergrunnen og det halvpopulære for å skape kontraster til store, ikoniske rock- og soulklassikere som binder det hele sammen, fungerer som tidsmarkører, skaper tydelig motsetninger og levende overganger.

En mal han også følger denne gang. Og hvis musikken på «1966: The Year the Decade Exploded» viste at rockeundergrunnen allerede da var å regne med, så understreker «1967: The Year Pop Divided» den alternative bredden. Rått og ambisiøst og sannsynligvis en anelse rusa, i behørig avstand til Engelberts silkemyke grep om mikrofonen. Og inspirert av Savage sitt svært personlige forhold til datidas piratradio, som daglig hadde ti-femten millioner britiske lyttere, blander han oppvekstminner med grundig research – og ender opp med et sveip som nok en gang fungerer, uansett om du er novise, ekspert eller noe midt imellom.

Spesielt er den første 1967-disken en briljant sak som springer fra The Byrds til The Monkees og fanger både sarkasmen og uskylden, fra førstnevntes spydige og muligens Monkees-spottende «So You Want to Be a Rock ‘n’ Roll Star» til Micky Dolenz’ bemerkelsesverdige «Randy Scouse Git». En låt der Amerikas største band det året, karikerte tv-tryner med til sammen 29 uker på toppen av Billboards albumliste med fire forskjellige lp-er, snubler inn i det erkeengelske språket etter å ha besøkt Beatles på hjemmebane i Abbey Road. Med en tittel som kan oversettes til «kåt Liverpool-tulling» og i UK måtte døpes om til «Alternate Title», men likevel er mest oppsiktsvekkende på grunn av musikken – det punka garasjerockrefrenget, scattingen, vaudeville-versene og de hamrende trommene som Savage hører som «the exact rhythm of a London Underground tube train».

Og det er mye slikt her, nuggets som står støtt på egne bein og nuggets som løftes av låtene rundt, for eksempel R&B-sanger Rex Garvins gonggong-trigga LSD-trall mellom en tryglende Gladys Knight og et The Soft Machine der Kevin Ayers horror-vokal bare overgås av Robert Wyatts skeive skjønnsang. Eller den tettpakka ruta fra The Attack til The Action, eller hvordan Joe Tex og The Young Rascals høres ut som samme greia, eller hvordan James Browns funk-statement «Cold Sweat» står perfekt til Buffalo Springfields «Mr. Soul». Med en rockemusikk full av soul og med en soulmusikk som rocker, vandrende hånd i hånd og i hvert fall ikke på vei til Vietnam.

Ja, kuratert av Savage låter det som om svarte og hvite artister hører sammen som de ikke har gjort siden The Fab Four forandret de fleste regler, om hva et band er, om hva hår er. Så egentlig er det bare rimelig at de to eneste artistene med to kutt hver er Aretha Franklin og nevnte Brown med hans Famous Flames. Sannsynligvis burde Savage likevel inkludert enda flere rytmer i blått, la oss si 17-årige Stevie Wonder eller New Orleans’ Aaron Neville, så ikke disk to hadde rotet seg bort i akkurat litt for mange retningsløse syreturer.

Men da kunne man jo samtidig gått glipp av deep cuts som late «Lazy Life» av William E., eller Tomorrows freakbeat-novelty «Revolution», eller one-hit-wonderen til The Sandpebbles, eller for den del Captain Beefheart eller Dave Davies, begge på en rufset-fengende topp.

For naturligvis finnes det mange varianter av 1967 – de fleste langt mer kjent enn denne – men Jon Savage sin måte å formidle på, med smal og bred om hverandre, med kunnskaper en masse og ørene på plass – det er sjelden vare. Og et tungt argument for en utdøende rase: en godt satt sammen samleplate. Skrevet i stein på en måte mer flyktige spillelister aldri blir.

Så kan du stå der å rope etter egne favoritter. John Coltrane døde i 1967, Otis Redding i kjempeslag likeså. Merle Haggard og Loretta Lynn fikk sine store countrygjennombrudd. Toots oppfant reggae på Jamaica, Caetano Veloso tjuvstarta tropicália-bevegelsen i Brasil, mens kongolesiske Franco & O.K. Jazz hadde sin internasjonale platedebut. Og så må man kunne tillate seg å etterlyse California-kultheltene i Moby Grape og Love, og de litt for glemte soulsangerne Howard Tate og James Carr, samt Bob Dylan bortgjemt i Big Pink og Nashville – og den første lyden av Joni Mitchells låtskrivergeni via Judy Collins og Dave Van Ronk. Og når man har muligheten, må man alltid nevne «Waterloo Sunset».

Og så kan man selv prøve å sette sammen en prima spilleliste som matcher Savage i oppfinnsomhet, uten å lykkes.

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 20. april 2017 kl. 11.21
Mandag 26. juni 2017
I Bjarte Eikes alehouse er det klingende musikk, med røtter i en tradisjon der menneskene gikk på ølhusene for å ha det hyggelig, for å drikke og for å lytte til historier.
Mandag 19. juni 2017
Bieitos «Tosca» er teater på høyt nivå – som samtidig er en manifestasjon av Den Norske Operas formidable vekst, og en avskjed med noen av dem som bør takkes for dette løftet.
Mandag 12. juni 2017
Årets Primavera tok av da lørdag ble til søndag – og Arcade Fire skled over i Japandroids før overraskelsen Haim.
Mandag 29. mai 2017
På sitt nye album beveger Nattjazz-klare Oumou Sangaré seg med den største letthet gjennom malisk musikk, mens hun varierer temperatur, stemning og tempo.
Mandag 22. mai 2017
AlbumThe Mountain Goats«Goths»Merge/PlaygroundHHHHHIEt paradoks at John Darnielles hovedverk med The Mountain Goats er den...
Mandag 22. mai 2017
Gamle instrumenter i ny kontekst når natur og kultur møtes i Ivar Bjørnson og Einar Selvik sitt verk «Hugsjá», som urframføres under Festspillene i Bergen.
Mandag 15. mai 2017
I desember var Julius Eastman, som døde ­hjemløs og uutgitt i 1990, viet en festival i ­London. Til helga «debuterer» komponistens ­musikk i Oslo.
Mandag 8. mai 2017
En begivenhet: Den ferske utgivelsen av tidligere uutgitt Thelonious Monk-materiale, som også kaster nytt lys over en omveltende periode i hans liv.
Mandag 8. mai 2017
Er det slik at den enorme oppmerksomheten som gis til festivaler står i stil med det eventuelle løftet musikken får på friluftsscener verden rundt?
Mandag 24. april 2017
En av jazzens største stemmer: Lysende, rå, ustoppelig, leken, feminin, varm og balansert, men hvor kom den fra?

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk