At Tysklands fremste filosof i det tjuende århundret, Martin Heidegger, var nasjonalsosialist, har man visst helt siden han holdt innsettelsestalen som nyvalgt rektor ved universitetet i Freiburg 27. mai 1933, fire måneder etter at Hitler tok makten. På dette tidspunktet var han allerede internasjonalt berømt, etter at han slo gjennom med hovedverket «Sein und Zeit» (Væren og tid) i 1927. De fleste hadde fram til da oppfattet ham som en typisk verdensfjern filosof som var opptatt av eksistensialistiske temaer som angst og «væren til døden» – temaer som bare angikk enkeltmennesket, og ikke samfunnet.