Det må ha vært fordi jeg lengtet etter å befinne meg et annet sted, i en annen tid, omsluttet av en bestemt atmosfære, at jeg en kveld fortapte meg i «Efforts of Affection», Elizabeth Bishops portrett av Marianne Moore. Én poet om en annen. Én yngre om en eldre. Én venninne om et vennskap. Jeg har lest teksten før, og tenker påfallende ofte på den, antakelig på grunn av tittelen, som jeg liker så godt, men sikkert også fordi jeg lenge – uten egentlig å huske så mye av det som sto i essayet – mente å sitte igjen med et rikt og sammensatt bilde av Moore. Hvordan det kunne ha seg, at jeg opplevde å ha en slags intim kjennskap til Moore, uten å være i stand til å gjengi en eneste detalj ved hennes personlighet, var kanskje også noe jeg lurte på denne kvelden. I hvert fall ville jeg forsøke å finne ut av hva det egentlig var jeg hadde festet meg ved.