I tyske Maria Schraders spillefilm «Farvel til Europa», om den østerrikske jøden og forfatteren Stefan Zweigs seks eksilår på flukt fra nazistene, er det en bemerkelsesverdig scene, hvor Stefan Zweig (spilt av Josef Hader) i 1941 står på terrassen til en venns hus i brasilianske Petrópolis, i sin perfekte dress med vest. Han ser inn i et landskap hvor han helt entydig ikke passer inn, men han ser rett gjennom landskapet og mot noe annet. I den brasilianske urskogen synes han å gjenkjenne et stykke hjemstavn, mer presist Semmering i det østerrikske høylandet. Det frodige grønne er erstattet av palmer og sukkerrør, men ellers er illusjonen perfekt. Tilsynelatende, for riktignok er det gjenkjennelige trekk mellom de to landskapene, men det er to vidt forskjellige verdener. Zweig vil ikke se det, men samtidig har han allerede i lang tid sett det. Det er her på terrassen at Stefan Zweigs indre verden styrter sammen.