Klassekampen.no
Fredag 7. april 2017
Vi liker å tro at vi baserer meningene våre på fakta. Så enkelt er det ikke.
Kunnskapshullet

Forrige uke meldte NRK at en ny vitenskapelig artikkel viser at Grønlandsisen smelter tre ganger fortere enn før. Bjørn Samset, forskningsleder på Cicero, kommenterte om konsekvensene for lokalsamfunnet, for verden, og for vår forståelse av klimasystemet. Men i tillegg fikk klimaskeptikere plass i om lag en tredel av artikkelen, før Samset igjen fikk korrigere påstandene deres.

Å forklare og avvise myter på denne måten kan virke nyttig, men det gir dessverre ofte motsatt effekt. Jo flere ganger du leser en påstand, jo mer klistrer den seg fast i hodet ditt, uansett om du leser korrigerende informasjon samtidig. I en studie om effektiv vaksine­informasjon fikk folk lese kvalitets­sikret informasjon presentert som svar på velkjente vaksinemyter. Rett etter at de hadde lest brosjyren visste folk hva som var myte og hva som var fakta. Men bare 30 minutter senere kom tvilen om hva som var hva. Mange gikk ut døren og hadde fått forsterket ideen om at mytene var sanne, rett og slett fordi de var blitt repetert.

Når klimaskeptikeres forestillinger blir presentert, får man dermed forsterket tanken om at det finnes noe å stille spørsmål ved, selv om samme artikkel i oppfølgingen svarer og knuser mytene. Selve repetisjonen skaper spor. For å bøte på dette, kan man passe på at mengden korrekt informasjon man leser er tilstrekkelig, for da støyes mytene ut. Dessverre utviser mye av dagens klimadekning en manglende forståelse av skillet mellom kritisk journalistikk og journalistikk som inneholder kritikk.

Ett annet problem som oppstår når vi knuser myter slik, henger sammen med det engelske uttrykket «Nature abhors a vacuum». Hvis du besitter en grei forklaring på noe, og denne så blir fjernet gjennom myteknusing, sitter du igjen med et hull der forklaringen var tidligere. Hvis ikke dette hullet tettes godt igjen med en gang, kan du banne på at vås vil fylle det nok en gang. Hullene vi skaper når vi knuser myter, skaper rik grobunn for nye misoppfatninger, eller at den gamle forklaringen suges inn i tomrommet igjen.

Men den mest alvorlige risikoen som følger med denne typen myteknusing er knyttet til identitet. Vi vil så gjerne tro at vi endrer mening på bakgrunn av faktaene som omgir oss, og at vi villig sier fra oss feilaktige holdninger når de har blitt korrigert. Men sannheten er at vi ikke lett endrer mening, og spesielt ikke når det er snakk om påstander vi knytter identitetene våre til, i form av politikk, verdier og livsførsel. Hvem vi er og hvordan vi ser oss selv er nemlig mye viktigere for hvordan vi ser verden enn det vi liker å tro.

For mange mennesker er klimasaken fremdeles forbundet med hippielivsstil og rendyrket idealisme. Mange er også stolte av hvordan vi har utnyttet havsokkelens naturressurser til glede for alle i velferdsstaten. Det å bry seg om klima ser ut til å kreve ideologisk renhet og skam over noe vi er stolte av.

Da er det lettere å fornekte enn å forholde seg til fakta. Den personlige kostnaden av å akseptere de etiske konsekvensene av klimaendringene er skyhøy hvis man er oljearbeider, mens den personlige kostnaden for å ta feil om noen fjerne fakta kanskje bare er noen hevede øyenbryn. Når vi møter faktainformasjon som truer identiteten vår, avviser vi det så lenge det er mulig.

Løsningen på disse tre utfordringene må både de som snakker om klima og vi selv ta ansvar for. De som formidler, kan lese «The Debunking Handbook» av John Cook og Stephan Lewandowsky (2011), som gir løsninger på de ovenstående hjernesnublingene.

Vi som lesere kan også aktivt gå inn for å forme våre egne sinn. Hvis du opplever at du egentlig aksepterer klimavitenskapen, men likevel ikke gidder å handle, kan du passe på at du alltid leser nok korrigerende informasjon etter å ha blitt eksponert for en skeptikers syn – for å unngå at du sakte, men sikkert glir over i et mer komfortabelt verdensbilde.

For å fylle hull etter at du har lest at noe du trodde var feil, kan du aktivt oppsøke kvalitetssikret informasjon, som hos skepticalscience.com, for å fylle inn hullene som blir til. Du kan også sørge for å lese god klimajournalistikk jevnlig, eller plukke opp en bok som gir drypp i lengre tid. Og hvis det aner deg at klimasaken utfordrer kjerneverdiene dine, kan du finne klimaaktivister der ute som ikke er hippier.

marit.simonsen@gmail.com

Øystein Heggdal, Marit Simonsen, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.

Artikkelen er oppdatert: 20. juni 2017 kl. 11.30

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk