Etter uavhengigheten fra Frankrike og utover på 70-tallet vokste en behagelig vellyd ut av en storby hekta på kubanske folketoner og vest-afrikansk pop.

Som en kveld på klubb Baobab, sa den eldre fruen med de eksotiske smykkene mens hun smilte fra øre til øre. Senegals Orchestra Baobab, det tidligere husbandet fra favorittnattklubben i Dakar, byen hun jobbet i på syttitallet, hadde nettopp avsluttet en av de praktfulle konsertene sine i Oslo, på Cosmopolite den gang scenen lå i Møllergata. Dette var vel senhøsten 2002, og orkesteret hadde nylig gjort comeback, 15 år etter at Youssou N’Dour gjorde dem overflødige og 25–30 år etter at de ble Dakar-popens største stjerner. Mens min nye strålende venninne delte friskt fra minnet, husket hun å skyte inn det åpenbare: De var best, vet du.