Norsk rap utvikler seg i nye kryss-regionale retninger som opphever begreper som sentrum og periferi.

Det er både litt absurd og ganske naturlig på samme tid, hvor stor grad regionalt særpreg har farget norsk rap. Og da mener jeg estetiske valg, i lydbilde og tilnærming, som har preget rappere og produsenter fra de norske regionene, ikke de forskjellige amerikanske regionale lydbildene som også internasjonale rappere i overveiende grad forholder seg til som estetiske ledestjerner eller utgangspunkt. Absurd, fordi Norges samlede befolkning til sammen jo utgjør en liten brøk av en amerikansk «rapregion», særlig om man korrigerer for ratioen av rappere sett i forhold til samlet befolkning (OBS: med et mulig unntak for Bergen på siste punkt!).