Etter at Nora Ephron døde, hun som laget så å si alle de romantiske komediene som faktisk er verdt å se («Søvnløs i Seattle», «Da han møtte henne» og så videre), begynte et utdrag fra en av Ephrons etterlatte dagbøker å versere på nettet. Utdraget inneholder to lister, den ene heter «What I will not miss» (Ephrons utvalg: tørr hud, dårlige middager, å vaske håret, begravelser, paneldebatter om kvinner i film), og jeg tenker på hva jeg selv ikke kommer til å savne – håndklær som loer, sykkelkjeder som spretter av, barn som krangler, overivrig bruk av «reply all»-funksjonen, boligmarkedet i Oslo, å snakke om boligmarkedet i Oslo, tørre kontaktlinser, invitasjoner til barnebursdager mellom 12 og 14 på en perfekt, blank lørdag, den lille, snurrende regnbuesirkelen på Macen, å måtte stå på tærne for å skifte sengetøy i overkøya på barnas vaklevorne køyeseng, senger som knirker, dører som knirker, statistikk, søndagsvakter som faller på årets første varme vårdag, statsråder som tvitrer, Twitter generelt, hår i sluket, smålig språkpirk, omgangssyke. Den andre lista heter «What I will miss» (Ephron: barna mine, vafler, konseptet vafler, en tur i parken, ideen om en tur i parken, Paris, neste år i Istanbul), og jeg tenker at Ephron er inne på noe. Hva jeg vil savne: barna mine og å tenke på hva barna mine sa den morgenen de var tre år gamle, en sjelden kveld på restaurant med mannen min og ideen om en kveld på restaurant med mannen min, lange, lange frokoster i Berlin og mimring om lange, lange frokoster i Berlin, å reise på ferie med venner og bildene av alle ferier med venner, en perfekt avokado, speilegg, knitrende reint sengetøy, å glede seg til helga, selve helga, og håpet om en ny tid. Og så videre. Spurven