Klassekampen.no
Mandag 27. mars 2017
Det avgjørende svaret: Gudsdommer, som ild- eller vannprøver, skulle gi endelig svar i vanskelige saker. Men det var nok av måter å omgå eller tolke Guds mening på, skriver Hans Jacob Orning. Maleri: Domenico Ghirlandaio, «Ildprøven foran sultanen», 1482–1485
For å finne sannheten i en rettssak i middelalderen, kunne til og med Gud i siste instans kalles inn som vitne.
Hva sier Gud om det?
Testet: Sagaen om Tristan og Isolde handler ikke bare om kjærlighet, men også om hvordan man utforsker saksforhold rettslig.Maleri: John William 8 Waterhouse, ca. 1916
Var middelalderens gudsdommer et utslag av overtro eller kynisme? Svaret er kanskje begge deler.

I 1218 var kong Håkon Håkonsson blitt valgt til norsk konge, men det hersket fremdeles usikkerhet rundt hans herkomst, siden hans mor Inga fra Varteig kun hadde vært en one night stand for kong Håkon Sverresson – i beste fall. Hvordan finne ut av dette før DNA-testenes tid? Gjennom å spørre Gud.

Det var mulig å henvende seg direkte til Gud for å be om hans mening. «Gudsdommer» kalles denne typen henvendelser, og de hadde mange former, hvorav vannprøven og ildprøven var de vanligste. Gudsdommen var middelalderens sannhetsserum.

Avfortryllingen av verden

Det er få ting som virker så fremmed på moderne mennesker som middelalderens gudsdommer, udødeliggjort i Monty Pythons heksesketsj. Vi vet at Gud ikke griper inn i verden, og at han i hvert fall ikke handler på menneskelig befaling. «Problemet» er bare at dette var også middelalderens mennesker klar over. Ved Det fjerde laterankonsil i 1215 ble gudsdommer forbudt med begrunnelsen at dette var å kreve Guds inngripen. Gud var til stede i verden, men kunne ikke kommanderes. «Herrens veier er uransakelige», som Bibelen sa.

Forbudet mot Gudsdommer må sees i sammenheng med det Max Weber kalte «die Entzauberung der Welt», «avfortryllingen av verden». I høymiddelalderen ble verden mer rasjonell og forutsigelig. Dette var dypest sett en avspeiling av de forbedrede materielle og politiske vilkår menneskene levde under: det var relativt fredelige forhold, og folk ble sjeldnere hjemsøkt av pest, uår og plyndrere.

I stedet for den romanske kristendommen, der Kristus var den strenge dommer og monstrene og helvete aldri var langt unna, kom gotikken med den lidende Kristus, dyrkingen av gudsmoderen Maria og de lyse, oppadstrebende katedraler. Kongen var ikke lenger Guds straff for Adam og Evas synd, han viste, ufullkomment riktignok, «Guds egen høyhet,» slik det norske Kongespeilet fra midten av 1200-tallet formulerte det.

Naturens regler

På samme måte ble naturen mer overskuelig. Kongespeilet framstilte naturen som regulert ut fra lovmessigheter. Det gikk an å forstå hvorfor vindene blåste slik de gjorde, eller hvordan vulkaner virket. Riktignok var man langt fra å se naturen som et stort urverk som fungerte etter mekaniske lover, slik Newton skulle hevde etter middelalderens slutt. I Kongespeilet var Gud fremdeles til stede i naturen, og han kunne forandre den. Vulkanene på Island var for eksempel innganger til helvete («nord og ned»), og i Irland fantes det tilfeller der Gud hadde snudd øyer opp ned som straff for at konger hadde dømt urettferdig. Men dette var unntak.

Når gudsdommer ble forbudt, var det ut fra den samme logikken: Gud var i verden, han trengte ikke utrette mirakler for at man skulle tro på ham. Det siste var direkte ukristelig, fordi det innebar å legge press på Gud. Inga fra Varteigs Gudsdom i 1218 kom på overtid, tre år etter forbudet i Lateranet, og er slik sett en påminner om hvor sakte informasjon fløt i middelalderen.

En kynisme uten grenser

Middelalderens mennesker satt imidlertid ikke passivt og ventet på Guds dom. I forkant av Inga fra Varteigs jernbyrd i 1218 ble kongens menn oppsøkt av en Sigar fra Brabant. Han sa at han kjente til en måte man kunne slippe uskadd fra ildprøven. Kongsmennene var på ingen måte uvillige til å låne øre til Sigar, og takket til og med Gud for at han ville hjelpe dem. Men da han kom med sitt råd – å gni seg inn med vanlig gress – ble de sinte og ville ikke ha noe mer med ham å gjøre. Motviljen var neppe prinsipielt begrunnet, da ville de avvist ham med en gang. Kongsmennene følte seg lurt.

Hvor kyniske middelalderens mennesker kunne være til gudsdommer, gis det et godt eksempel på i Tristrams saga, kjærlighetshistorien om Tristan og Isolde. Etter at Tristan ved en feil drakk av trylledrikken som var ment for kong Mark, var han og Isolde uløselig knyttet til hverandre. Spenningen i sagaen gikk ut på om kongen ville oppdage dette. Ut fra våre begreper er det utrolig hvor tålmodig og ettergivende kongen var. En gang så kongen de to i het omfavnelse, men trengte andre vitner for å være sikker, og da han kom tilbake med vitnet hadde de elskende forduftet. Gulatingsloven sa at ett vitne er det samme som ingen, to er det samme som ti.

Tristrams saga kan leses som en beretning om hvordan et saksforhold skal utforskes rettslig. Derfor er det ingen overraskelse at klimaks og den endelige testen i sagaen kom da Isolde skulle avlegge gudsdom på at hun aldri hadde rørt Tristan. Rett før hun skulle avlegge eden fikk hun Tristan, forkledd som en pilegrim, til å bære henne over et vad i alles påsyn. Hun sverget så ed på at ingen utenom kongen og pilegrimen her hadde rørt ved henne.

For oss framstår dette som rent bedrag, men i dette sagauniverset var denne formen for kynisme helt akseptabel. Det avgjørende var at Isolde var renvasket for beskyldninger om utroskap, ikke om hun reelt sett hadde vært utro.

Ritualets makt

Men er det så enkelt som at middelaldermenneskene enten var naive og overtroiske (de trodde på gudsdommer), eller kyniske og bedragerske (de trodde ikke på dem)?

La oss ta vår tro på ritualer, som for eksempel fotball. Den norske fotballspilleren Arne Larsen Økland vakte i 1981 en blanding av beundring og vantro da han i en kamp mot Bayern München fikk idømt scoring og deretter sa til dommeren at ballen ikke hadde vært inne, men hadde kommet inn via nettveggen. Innrømmelsen var nok enklere å komme med når hans lag ledet overlegent. Men det ble likevel heftig diskutert om det var rett å si ifra.

Ingen er i tvil om at fotball styres av regler. Men like utvilsomt er det at alle forsøker å omgå reglene, å utnytte dem til egen fordel. Derfor er Diego Maradona aldri blitt anklaget etter at han handset ballen i mål mot England, enda det er utenkelig at han ikke visste hva han gjorde (han har til og med kalt hånden sin «Guds hånd»!).

Det Økland gjorde da han fulgte reglene til punkt og prikke, uten hensyn til egeninteresse, var egentlig at han strippet hele ritualet for sin magi, for sin betydning. Han sa med det at det viktigste ikke var å vinne, men å delta. Fjernere fra toppidrett er det knapt mulig å komme.

På samme måte må vi se middelalderens ritualer. At folk trodde på dem betyr ikke at de ikke forsøkte å bruke dem til egen fordel, eller at de ikke var villige til å ta alle midler i bruk.

h.j.orning@iakh.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 25. april 2017 kl. 15.21

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk