Klassekampen.no
Lørdag 25. mars 2017
Om småbruk i vår økonomihistorie

statistikk

Jeg blir kanskje ikke trodd når jeg nå skriver at jeg er glad for den gjennomført kritiske artikkelen om mitt arbeid som Klassekampen trykte 18. mars, signert tre SSB-forskere. Først og fremst fordi jeg har ventet på kritikk fra økonomihistorikere, som ikke har latt høre fra seg gjennom det halve året siden den siste boka mi kom – selv om den inneholder andre forklaringer enn de velkjente, både på vår raske økonomiske vekst og på våre relativt små inntektsforskjeller. Men jeg er også godt fornøyd med at det imponerende trekløveret fra SSB ikke har klart å finne noe reelt argument mot hovedbudskapet i boka.

Det jeg kritiseres for, bortsett fra noen kryptiske antydninger om at jeg er på ville veier politisk, er nesten bare min bruk av jordbruksstatistikken – som at jeg ikke har tatt hensyn til at «småbruk i byer» kan være med i ei telling, men ikke i andre. Først og fremst framhever de at mange registrerte bruksenheter er for små til å ha hatt noen økonomisk betydning.

Men denne statistikken har jeg ikke brukt til testing av hypoteser om vårt lands økonomiske utvikling. For meg kan statistikk først og fremst inspirere en samfunnsforsker til å stille interessante spørsmål om de menneskelige beslutninger som samlet skaper viktige samfunnsendringer. Statistikk gir oss sjelden interessante svar, men av og til kan den hjelpe oss til å stille viktige spørsmål.

Fra mange lokalhistorier og mine egne feltarbeider veit jeg at tallet på småbruk fram til etter krigen har økt i mange bygder. For eksempel på Ytre Senja, der en i Bygdebok for Berg og Torsken, bind I, kan finne flere grender (matrikkelgårder) som har vokst fra for eksempel tre hushold i 1865 til 18 i 1950, eller fra fire i 1865 til 44 i 1950, og her betyr et hushold nesten alltid det samme som et småbruk med ei ku eller to.

Mange kommuner økte folketallet sterkt i første halvdel av forrige århundre – uten at det var andre former for økonomisk aktivitet der enn småbruk og yrkeskombinasjoner. I gode jordbruksbygder var det nok mindre tilvekst av nye småbruk, men overalt finner en frikjøpte husmannsplasser og småbønder som har latt sine barn dyrke opp utmarksteiger. Og i store jordbrukskommuner som Nes i Akershus dyrka bureisere opp 76 nye bruk – stort sett i mellomkrigstida. Konkursen i ei gruve i Nord-Troms på 1930-tallet førte til etablering av 250 nye bureisingsbruk i nabolaget, og antakelig til like mange yrkeskombinerende småbrukere.

Det jeg trodde jeg kunne bruke jordbrukstellingene til, var bare å finne tallmessige uttrykk for en vekst som definitivt har foregått. Jeg har altså ikke brukt den sterke veksten i tallet på norske bruksenheter til å teste hypoteser om utviklinga av norsk økonomi, men bare å stille dette spørsmålet: Hvordan kan vi forklare at tallet på småbruk økte i Norge, mens det ble stadig færre jordbrukere i mange andre industriland?

Svarene har jeg ikke funnet i offisiell statistikk, men i økologi, gjennom lokalt feltarbeid, publiserte lokalhistorier og nasjonal politikk. Nøkkelgrepet er sammenlikning med industrialiseringsprosesser i andre land. Svaret på det statistikk-inspirerte spørsmålet må være at fattigfolk hadde adgang til jord i Norge fordi mesteparten av den norske jorda var kommersielt verdilaus, og derfor relativt lett tilgjengelig for alle.

Men vi må også ta med at den store småbrukerklassen i Norge siden 1830-åra har hatt større politisk makt enn det «peasants» hadde og har i andre småbrukerland. Småfolk på bygdene hadde sterk støtte av Venstre i dette partiets velmaktsdager, og av Arbeiderpartiet og sentrumspartier i seinere faser.

Det jeg har vanskelig for å forstå, er mine tre kritikeres bastante avvisning av den mulighet at mange småbrukere kunne ha det slik at deres sjølforsyning – kombinert med deltidsarbeid eller for eksempel fiske – kunne gi dem en bedre økonomi (etter deres egen subjektive vurdering) enn flytting til en industriby der de kunne få en heltidsjobb. Her må trekløverets tvil være ideologisk, og ikke erfaringsmessig motivert.

At folks subjektive levestandard kan være vel så god for sjølsysselsatte som for folk i lønnsarbeid, har jeg ikke tvilt på siden mine feltarbeider i Nord-Norge på 1960-tallet. Da var det ikke lett å finne etablerte småbrukerpar med kanskje 6–7000 kroner i skattbar inntekt som valgte flytting til et industristed med tre-fire ganger høyere inntektsmuligheter, men også høyere boligutgifter og kjedeligere arbeid.

Det kritiske trekløveret tillegger meg også oppfatninger som jeg ikke har gitt uttrykk for – som at jeg nedvurderer tariffavtaler, offentlige overføringer og subsidierte offentlige tjenester som midler til reduksjon av økonomisk ulikhet. Det jeg har sagt, er vel at det er lettere å drive lønnskamp om alle er i arbeid, og det gjelder selv om noen arbeidsfolk har inntekter uten arbeidsgivere – slik som yrkeskombinerende småbrukere. Slik arbeidsmarkedet utvikler seg i mange andre land – der erfarne fagarbeidere må konkurrere om oppvaskjobber i restauranters bakrom – kan vi komme til å trenge noen slike muligheter som våre besteforeldre hadde i den nå tilbakelagte småbruksalderen – altså å kunne klare seg økonomisk uten arbeidsgivere.

ottar.brox@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 25. april 2017 kl. 14.38

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk