Tirsdag 21. mars 2017
Oppflising: Tyrkisk-nederlandske Selçuk Öztürk og Tunahan Kuzu, som satt i parlamentet for sosialdemokratene, har startet partiet Denk som skal tale innvandrernes sak. Foto: Roel Wijnants, Flickr
I Nederland har innvandrere dannet sitt eget parti. Er nå det en god idé?
Tenk på Denk

Valget i Nederland ga flere interessante resultater – avslakking i framgangen for ytre høyre, sammenbrudd for det sosialdemokratiske partiet, kraftig vekst for de grønne og et sosialistparti som holdt skansene. Mindre bemerket er oppkomsten av partiet Denk, som kom inn i underhuset med to prosent og tre representanter, delvis fordi det nederlandske valgsystemet åpner veien for små partier. I en bydel i Amsterdam ble partiet nest størst, med 19,3 prosent.

«Denk» betyr «tenk» på nederlandsk og «likhet» på tyrkisk. Partiet er stiftet av to utbrytere fra parlamentsgruppa til sosialdemokratene, Tunahan Kuzu og Selçuk Öztürk. Begge er tyrkisk-nederlandske, og partiet har trukket stemmer fra velgere med tyrkisk bakgrunn og trolig noen fra andre minoriteter. «Det er et parti med klare populistiske trekk, et parti som har drevet valgkamp på å være en stemme for dem som ikke blir hørt», skrev Øyvind Strømmen i Aftenposten 17. mars i år.

Resultatet kan komme til å bety mye på sikt. På den ene sida er det godt at det gis stemme til mennesker som ikke høres. Partidanningen er legal og legitim. I Oslo har det vært stilt en egen innvandrerliste ved noen kommunevalg. Men at partiet er legalt, betyr jo ikke at dette er en klok og ønskelig vei. Argumentene mot etnisk baserte partier, spesielt partier basert på innvandringsminoriteter, er flere:

1. I en situasjon der enhet på et sosialt, klassemessig grunnlag er prekært, virker slike partier i motsatt retning. De splitter der en burde forene. Nå kan en si at et parti som Denk ikke er aleine om å bidra til en oppflising, enten det dreier seg om et dyrevernsparti i Nederland eller nye initiativer i Norge. Men skillene som Denk uttrykker og bidrar til, er potensielt mer dramatiske.

2. En splittelse kan dyrkes av dem som ønsker større avstand mellom folkegruppene i et land. Dette bidrar til å trappe opp forskjellene. Et utspill blir møtt med et kraftigere svar, og for ikke å virke veik, tas det enda hardere i. Midtposisjoner presses, over til et enten-eller. Geert Wilders må i sitt lønnkammer applaudere Denk.

3. Et problem kan oppstå der en innvandrergruppe har sterke bånd til en opphavsstat med ambisjoner om å nå ut til og eventuelt påvirke sine utvandrere. Reelt eller fiktivt – dette er i alle fall et kort som vil bli spilt fra høyrehold. Lojaliteten til staten vil bli et tema, slik Denk allerede beskyldes for å støtte Tyrkias Erdogan.

Så slike partidanninger er ukloke, for ikke å si negative. Men den misnøyen og bitterheten Denk springer ut av, finnes. Og den situasjonen som disse følelsene springer ut av, er reell. Derfor må det gis svar. Og svaret må bygge på den tanken, at i tillegg til likhet, enhet og klassefellesskap, skal det være rom for mangfold og forskjell. Historisk har ikke arbeiderbevegelsen vært god til å anerkjenne dette. Men å mestre begge deler vil være avgjørende framover.

Å organisere seg for nasjonale kulturelle og/eller religiøse formål må være helt kurant. Å ha adgang til det en ser som egen kultur er viktig for et menneske. Men da må det finnes kollektive sammenhenger; en kultur kan ikke være én persons eie. Ut fra en slik tankegang er det rettferdig med støtte til denne typen virksomhet på linje med støtte til liknende aktiviteter med utspring i flertallet.

I tillegg kan det være behov for organisering som fremmer saker som er felles for minoritetene (samtidig som de kan være like forskjellige innbyrdes som de er i forhold til flertallet). Felles saker kan være ryddige framgangsmåter ved ansettelser i stillinger, rett til morsmålsopplæring, sikring av pensjon og press på partiene for å oppnå politisk representasjon gjennom dem.

Og endelig dreier det seg å rydde et virkelig rom i de organisasjonene som historisk springer ut av flertallet – partiene, fagbevegelsen, kirkesamfunn, idretts- og fritidslivet, ja, hele det sivile samfunnet. Dette rommet dreier seg om politikken – og det dreier seg om det indre livet. Trass i framganger, er det et godt stykke igjen. Ennå kan ikke det norske samfunnet, heller ikke venstresida, si som Rjukan-arbeiderne sa da to utenlandske arbeidere ble utvist i 1912, at vi står «sammen med vore kammerater, som tilfeldigvis er føtt i et andet land.» Men den tida kan komme.

knut.kjeldstadli@iakh.uio.no

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klassekampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 10. mai 2017 kl. 14.17
Tirsdag 19. september 2017
Først en gratulasjon, til Senterpartiet, Rødt og SV, for å ha gått klart fram. Rødts drøm om å komme over sperregrensa manglet riktignok 55.000 stemmer for å bli virkelighet, men å få inn partilederen er også en fin...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk