Tirsdag 21. mars 2017
Løsarbeidere: Stadig flere.
Kan vi begrense bemannings- bransjen? Jeg tror svaret er ja.
Ta kontroll

Her forleden kom jeg over en artikkel jeg skrev i medlemsbladet for Malernes og tapetserernes forening for over 17 år siden. Den handlet om en politisk streik vi kort tid før hadde deltatt i, mot Blaalidutvalgets forslag om å fjerne forbudet mot innleie av arbeidskraft. Grunnen var at vi var bekymret for at faste ansettelser skulle erstattes av innleie, og at maktforholdene i arbeidslivet ville forrykkes.

Da forbudet mot innleie ble opphevet, skulle fagbevegelsen sikres en nødbrems i form av en vetorett for de tillitsvalgte. Det var en god idé, men har vist seg vanskelig å bruke i praksis. Mange tillitsvalgte har opplevd det å skulle sette ned foten som veldig krevende, og har blitt satt opp mot hverandre av arbeidsgiverne: «Om dere ikke tillater innleie hos oss, vinner konkurrenten anbudet i stedet».

Noen år senere var vi igjen en del som tok til gatene, i en politisk streik mot EUs vikarbyrådirektiv. Et uttalt formål med det direktivet var å likebehandle bemanningsbransjen med andre bransjer. Vi som ikke ønsket en slik normalisering pekte på at bransjen ikke fortjente å bli likebehandlet med det ordinære arbeidslivet, fordi den er en unntaksbransje: Den har unntak fra ansettelsessikkerhet, unntak fra bedriftshelsetjeneste, unntak fra permitteringsregler og fra betalingsplikt ved permittering. I praksis har bemanningsselskapene fungert som en offentlig subsidiert døråpner for et mer utrygt arbeidsmarked, der lønnsutgiftene mellom oppdrag dels er blitt dekket ved å berøve den ansatte for lønn, og dels av fellesskapet i form av dagpenger fra Nav.

Hva så med nødbremsen? Vetoretten for de tillitsvalgte ble innført i en situasjon der omfanget av innleie var lite og håndterbart, flere år før EU ble utvidet østover. De mange arbeidsinnvandrerne som har kommet til Norge siden da, er sjelden blitt tilbudt faste ansettelser, og har enda sjeldnere fått språk- eller fagopplæring. I stedet har de blitt gående, år ut og år inn, som et B-lag på arbeidsplassene. Mange steder har slik innleie nå blitt en permanent del av bemanningen. Og dette gjelder ikke bare i byggebransjen. Da jeg deltok på Fellesforbundets Oslofjordkonferanse forrige uke, ble det for eksempel nevnt industribedrifter der innleieandelen ligger på bortimot det tredobbelte av de faste ansatte.

Da innleie fortrengte faste ansettelser ble også arbeidslivets førstelinjeforsvar, i form av fagforeninger og tillitsvalgte, svekket. Problemene vi i dag ser med arbeidslivskriminalitet og sosial dumping kan ikke forstås uten å forstå den maktforskyvningen.

Spørsmålet er så om vi kan gjøre noe for å snu utviklingen og gjenvinne kontrollen. Jeg mener svaret er ja. Vi kan avskaffe bemanningsselskapenes løsarbeiderkontrakter, regulere bransjen langt strengere, gjøre fagbevegelsens vetorett mer effektiv, og sørge for at reguleringene faktisk etterleves. I særlig utsatte bransjer kan det også vurderes enda strengere tiltak. I tillegg kan det offentlige legge til rette for økt organisasjonsgrad gjennom innkjøpspolitikken sin. Alt dette kan og bør vi gjøre både av hensyn til de innleide selv, ut fra krav til helse og sikkerhet på arbeidsplassen, og ut fra et behov for å sikre et velfungerende arbeidsmarked.

jonasbals@gmail.com

«De innleide har blitt gående, år ut og år inn, som et B-lag»

Artikkelen er oppdatert: 10. mai 2017 kl. 14.17
Tirsdag 19. september 2017
Valgkampen er over. Offentlig sektor har vært livlig diskutert, velferdsprofitører og støttespillere har fått fortjent kritikk. Polariserte fjernsynsdebatter egner seg best til spisse budskap, og jeg sitter igjen med...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk