Klassekampen.no
Mandag 20. mars 2017
Utfordrende: I Robert Wilsons Edda-oppsetning henger Odin i livstreet Yggdrasil iført en sølvskimrende Elvis-kostyme og elgitar. Forestillingen er en dekonstruksjon av den norrøne mytologien, skriver Gro Steinsland. begge foto: Lesley Leslie-Spinks, Det Norske Teatret
Robert Wilsons teaterstykke er ikke formidlet edda-mytologi som vi kjenner den, men et nytt mytologisk univers der regissøren er gud.
Hva skjedde med Edda?
Fimbulvinter: Verdens undergang står sentralt i teaterversjonen av Edda som går på Det Norske Teatret. Her sees Tor.

mytologi

Avisens lesere har trolig fått med seg at Oslo for tiden gjestes av den verdenskjente amerikanske regissøren Robert Wilson som har satt opp forestillinger på all verdens store scener. I mars og april innbyr Det norske teater til forestillingen «Edda» med Wilson som regissør. Stykker er tuftet på Jon Fosses bearbeiding av et utvalg eddadikt. Musikken spenner fra Arvo Pärts religiøst-meditative komposisjoner til nyskrevet popmusikk med engelskspråklige sangnumre av musikerduoen CocoRosie.

Med denne forestillingen henter Det norske teater frem arvesølvet i nordisk kulturhistorie. Edda – ordet slår opp døren til norrøn mytologi som hører til de store, felles fortellingene i verdenslitteraturen. En mytologi som rommer et konglomerat av fargerike guder og makter i samhandling og konflikt, fortellinger om skapelse og undergang, liv og død, en fremmed verden som har sin egen orden og visdom. Det sier seg selv at forventningene her hjemme er store til en forestilling med tittelen «Edda».

Fra faglig hold er Robert Wilson utropt som vår tids mest innflytelsesrike teaterperson, en teateralkymist som skaper magisk scenekunst av høyeste kvalitet. I kjølvannet av premieren har samtlige anmeldere rost forestillingen for et gjennomført visuelt og estetisk uttrykk, uvanlige skuespillerprestasjoner og et skyhøyt teaterteknisk nivå. På innholdssiden er omtalene noe mer reserverte, hva med teksten, drukner den ikke i alt det visuelle?

Fakta:

Robert Wilsons Edda:

• Den amerikanske stjerneregissøren Robert Wilson har satt opp forestillingen «Edda» på Det norske teatret i Oslo.

• Teksten er basert på Jon Fosses gjendiktning av Den eldre Edda, en rekke dikt om de norrøne gudene som ble skrevet ned på 1200-tallet.

• Edda spilles fram til onsdag 3. mai.

Mitt anliggende er ikke det teaterfaglige. Jeg er nysgjerrig på hva Wilson kan tilføre oss av innsikter i edda-mytologien, og hvordan han vil gestalte stoffet på scenen. Jeg vet at det kan ta et helt forskerliv å granske de norrøne kildene på jakt etter mening. Jon Fosse viser ærbødighet for kulturarven når han holder sin tekst tett på originalene. Rammeverket gjenkjenner vi fra eddadiktet «Voluspá», apokalypsen som avslører verdens historie fra skapelse over undergang til fremtid. Inn i dette rammeverket vever Fosse mytetekster fra flere norrøne dikt. Helt sikre på hva som er Fosses tekst og hva som er opprinnelig eddadiktning, kan man ikke være.

Forestillingen åpner med Arvo Pärts kosmiske lydmalerier ledsaget av store skymasser i bevegelse. Så går sceneteppet opp og rockemusikk dundrer ut over salen. En mannsskikkelse i sølvskimrende Elvis-kostyme iført elgitar heises opp i en lysende trekonstruksjon. Mannen er blindet på det ene øyet. Altså må dette være gudenes Allfader Odin som hengte seg i verdenstreet Yggdrasil. Scenen spiller på et av de dypeste mysteriene i mytologien: Guden som ofrer seg til seg selv, gjennomlider død og pinsler for å få tak i runekunnskapen som er i jotnenes eie. Scenebildet tolker jeg som et signal om et regigrep, her skal gamle myter transformeres inn i vår tid.

Men så blir det ikke riktig slik. Det går slag i slag med spektakulære scenebilder, utsøkte virkemidler som former fantastiske skikkelser, i rom og på reiser. Her er dansescener til fengende musikk, stiliserte bevegelser og hvitmalte maskefjes, et minimalistisk brodermord, reiser mot Hel, grufulle scener mot Ragnarok.

Men hvorfor blir jeg skuffet og tar meg i å lure på om Wilson kanskje har manglet faglig rådgivning? Det er presentasjonen av hovedskikkelsene som skurrer. En dukkeaktig volve med pipestemme, vuggende hofter og umotivert latter. Hun svinger sin volvestav til perfekt koreografi, men er fullstendig uinteressert i dramaet som utspilles rundt henne. Dette skal være vår nordiske sibylle, en avlegger av den mektigste kvinneskikkelsen som har levd gjennom alle tider og epoker i Europas historie. Sibyllen som har filleristet konger og verdensriker med sine syner! Og hva med fruktbarhetsgudene Frøy og Frøya, den erotiske kraften og saften i det førkristne panteon – her er de forvandlet til radmagre, dekadente pyntedukker. Frøy er åpenbart hjerneskadd av tunge stoffer.

Mytologien presenteres som en rekke tablåer uten indre sammenheng. Jevnt over er det ensomhet og mangel på samhandling og kommunikasjon som utspilles. Håpløsheten gjenspeiles i formen, skuespillerne agerer frontalt mot publikum, hver i sin verden.

Og de ler hele tiden, en uhyggelig, likegyldig latter som skaper avstand – eller er det ironi? Alt i alt desillusjonerende scener av et mytisk univers på vei mot undergang og destruksjon – fratatt edda-mytenes levende liv og skapende virke.

Forestillingen blottlegger en gudeverden som er tømt for mystikk, skapelsesenergi, ekte erotikk, livsfryd og sorg. Og jeg som forventet at Wilson skulle åpne edda-universet på nytt!

Min egen skuffelse ved teppefall ga meg ikke fred. Avstanden mellom Fosses respektfulle eddatekst formidlet via høyttaler og Wilsons sprelske scenebilder fortsatte å være et problem. Det ble maktpåliggende å skjønne mer av Wilsons teater. Etter noen dagers dypdykk fikk jeg en aha-opplevelse. Mine forventninger hadde vært gale.

Wilsons teater er inspirert av den franske teoretikeren Antonin Artaud og hans revolt mot ordet og teksten som det vestlige teaterets kjerne. Skuespillerne har siden Aristoteles terpet tekst for å gjenskape den, som om meningen skulle stråle ut fra teksten. Mot denne totusenårige tradisjonen gjør Wilson opprør. Teaterets språk er ikke ordet, men bevegelse, dans, lys, lyd. Enheten av disse elementene skal tale til de dypere lag i sinnet og åpne for ny erkjennelse. Mens et bibliotek er et fengsel av ord, er teateret noe annet. Mening skapes når regissøren i sin visjon står fritt i forhold til teksten og dirigerer hver minste detalj i forestillingen. Det må bety en allmektig regissør som forstår seg selv som forestillingens Dikter.

Først nå innser jeg at Wilson suverent har kreert sin egen edda-mytologi. For meg ser det ut som han bevisst har vektlagt de destruktive elementene i mytene. Hans Odin er ingen skapergud, men en middelmådig kunstner som ikke skjønner stort av sine erfaringer. Selv ikke når sønnen Balder blir drept, fatter han sin egen skyld, at det var han som slapp Loke inn i Åsgård. Frigg, Balders mor, ser dypere i tragedien, men hun gråter ikke av sorg som modergudinnen gjør. I kjølig tilbaketrukkethet avviser denne Frigg sorgen og savnet. Loke, brodermordets rådgiver og rettslig skyldig for drapet, benekter sin skyld, tre ganger som en Peter i forgården. Ingen har evne til kjærlighet eller ansvar.

For Wilson, som er opptatt av apokalypse og undergang, er den norrøne mytologien et skattkammer. Ragnarok var en forestående realitet i den førkristne kulturen. Men edda-mytene rommer håp og forsoning i sin visjon av en verden der det gode har overvunnet det onde. Selvopptatthet, mangel på fellesskap og ansvar preger Wilsons fremstilling av den norrøne gudeverdenen. Skal vi forstå dette som sivilisasjonskritikk fra Wilsons side?

I siste scenebilde unnslipper en aldrende Odin fra Ragnarok i båt i følge med volven. Når hun spår om stadig nye verdener som skal komme og forgå, så stemmer ikke det med den totale nyskapelsen som den norrøne kulturen håpet på. Wilson har ikke plass for den endelige forvandlingen fra ondt til godt i sitt sykliske, desillusjonerte verdensbilde.

Det som oppleves på scenen, er ikke formidlet edda-mytologi som vi kjenner den, men Wilsons Edda. Når Robert Wilson ut av edda-mytene suverent gestalter sitt eget univers, er det en lek som nærmer seg hybris. For ironisk nok utfordrer han med sin dekonstruksjon av diktene en kultur som satte ordet og diktekunsten høyere enn alle andre kunstformer.

Vikingtiden betraktet ordets kunst som den ypperste av alle idretter. Tiden skapte myten om Suttungsmjøden, skaldedrikken som var gjemt inne i berget hos jotunkvinnen og som på farefull vis ble hentet av Odin til beste for guder og mennesker. Man var klar over at dikterevnen var transformert fra kaos til kosmos og hadde guddommelig opphav.

Som leseren skjønner, endte ikke min teateropplevelse ved teppefall; der startet en prosess som åpnet nye dører, og det var kanskje Wilsons hensikt?

gro.steinsland@iln.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 28. april 2017 kl. 10.37

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk