Lørdag 18. mars 2017
Klår tanke: Diktlesingane til Torunn Borge er ærlege, kloke og lærerike. Foto: Morten Brun
Alltid ettertid
Glødande: Skriftene til Torunn Borge prangar ikkje, men ber fram klåre tankar og klokskap.

Melding

«Jeg kan tydelig se at det Torunn og jeg skrev, ofte er preget av hennes språk. Det er et gjenkjennelig språk med en del presise, delvis innfløkte resonnementer som er lett å følge om du bruker tanken». Jeg-et som talar her, er Henning Hagerup, i samtaleboka «Leseren» av Alf van der Hagen. Saman med Ingrid Storholmen og Dagfinn Carlsson har Hagerup redigert og skrive føreord til Torunn Borges skrifter i utval og sett den treffande tittelen «Tankens lystprinsipp» til dei. Føreordet gir ein ektefølt presentasjon av Borge og ei effektiv innføring i korleis dei har tenkt: Boka er meint som ei hyllest til kritikaren, men også vennen Torunn Borge. Det set eg pris på at redaktørane er opne om.

I utvalet finn ein tre av tekstane Borge og Hagerup skreiv saman. Hagerup har rett i at Borge sitt språk er gjenkjenneleg. Medan dikta hennar har fleire røyster, inntek ulike haldningar og rett og slett «oppfører seg forskjellig», slik Inger Elisabeth Hansen treffande påpeikar i føreordet til Borges «Dikt i samling» (2015), talar prosatekstane hennar for det meste med same røyst, trass i at dei er skrivne i ulike sjangrar: «Tankens lystprinsipp» inneheld både artiklar og essay, føreord og etterord, intervju, portrett, reportasje, og opnar med ein prosalyrisk tekst.

Fakta

Sakprosa

Torunn Borge

Tankens lystprinsipp

Skrifter i utval

Redigert av Dagfinn Carlsson, Henning Hagerup og Ingrid Storholmen.

Forlaget Oktober 2017, 245 sider


Eg må vedgå med det same at Borges språk treff meg sterkare i poesien enn i prosaen. Kanskje fordi ho i stor grad blir til gjennom å omtale andre, opplever eg ikkje alltid den saklege stilen hennar som like særmerkt. Den er i alle fall aldri prangande. Ein del tekstar er dessutan prega av sjølvkommenterande vendingar, som «det er ikke opp til undertegnede å gå inn i denne diskusjonen» og «bare et par ting til før jeg […] avslutter for denne gang». Borge kan bruke eit stort og fint ord, og så punktere det ved å påpeike at det er «store ord, men». Ho kan gleppe ut med setningar som «litteratur er et digert felt» eller påpeike at det «å være reaksjonær er en alvorlig ting og bør definitivt unngås». Når føreordskribentane nemner at Borge sjølv planla å gi ut essaya sine i bokform, lurer eg på om ho ville ha luka ut fleire slike formuleringar.

Tankane og lesingane hennar når like fullt rett heim: Særleg diktlesingane er tett knytte til sine objekt, utan at tanken er bunde fast til dei. Det gjer dei ærlege, kloke og lærerike. Borge stiller ofte skarpt inn på motiv i dikta, og i heile forfattarskap, og røskar dei laus frå sine tilvande tankebaner. Slik får ho fram uvande sider ved ei rekkje poetar, og held til dømes alltid tekstane opne for politiske refleksjonar, om det er hos Tor Ulven eller Arnold Eidslott.


Borge siterer mykje og godt. Det er ein liten kunst i seg sjølv, og saman med sitatkunsten vitnar dei meir poetikk-liknande tekstane om ein kritikar med poetisk erfaring og forstand. Særleg skarp er ‘Harmoni og opprør – Tenk om jeg visste hva poesien het!’ (Vagant, 2003), der ho les to diktsamlingar av Henning H. Bergsvåg og Frank Hiis mot kvarandre. Ho reknar dei som ytterpunkt i bokåret 2003, og i møte med dikta formulerer ho viktige innsikter om poesien, som at den «ikke bare er, men […] handler med oss, den er redskap for tanken og følelsen». Vi forventar at poesien skal verke på oss, «som ei murerskje, som spett, tvinge eller greip». Når verknaden ikkje er der, kan det ifølgje Borge vere fordi dikta seier ting rett ut, «uten å legge inn brudd eller åpninger i utsagnet». Ho er open for at ikkje alle dikt treng vere allmenne, varige, fullenda, men at lesinga kan gjere sjølv skisseaktige og vage dikt viktige; «i kraft av manglene peker slike dikt på poesiens illusjonskraft: For diktet er aldri ferdig, det vi kaller et godt dikt, ser bare slik ut. Vi prøver oss frem, plutselig sitter det, så er det over, et nytt dikt tar til».

Borge skriv òg innsiktsfullt om poetar med «metafysiske tilbøyelegheiter», som nemnde Ulven og Eidslott, Gunvor Hofmo og Steinar Opstad. I omtalen av Eidslott viser ho korleis innhaldet i trua til Eidslott er uløyseleg frå forma på dikta hans, og les han som ein poet som inderleggjer det personlege ansvaret. Det er ei viktig formulering for å forstå Eidslott, men også Borge, for som ho skriv, sette Eidslott henne «på sporet av den litteraturen der det politiske […], det historiske og det metafysiske ikke er antagonister». Interessa for denne litteraturen har gjort henne til ein god samtalepartnar for Steinar Opstad sine dikt: «Diktene snakker til meg, jeg roper eller mumler tilbake».


Kanskje aller best er Borge når ho skriv om Inger Elisabeth Hansen. Tekstane dei to har skrive om og til kvarandre, er forvitnelege; dei vitnar om to ulike litterære lynne, og kastar gjensidig lys over forfattarskapane. Borge set ord på ei kritisk kraft hos Hansen, ei kraft som kan omrokkere hierarki utan å forsvinne i relativisering: «Denne forfatteren gir seg ikke på harde møkka når det gjelder å holde hodet kaldt og hjertet varmt». Nokre av karakteristikkane kan også vendast attende mot Borge og dei like politiske som åndelege skriftene hennar: Dei har begge ein klår, glødande tanke, som snart byd til andakt, snart til samtidig indignasjon eller raseri.

Det er alltid ettertid, erkjente Tor Ulven – og Torunn Borge. Med «Tankens lystprinsipp» har ettertida fått tilgang til dei ettertenksame skriftene hennar for alltid.

bokmagasinet@klassekampen.no


Lørdag 22. april 2017
Integrering: Å følge 1990-tallets innvandringsdebatter er som å se en ulykke i slow motion, skriver Mattias Tesfaye.
Lørdag 8. april 2017
Mor og datter: Kirsten Thorups klartenkte, men litt uformelige roman har potensial til å bli en feministisk klassiker.
Lørdag 1. april 2017
Voldtekt: Thordis Elva har skrevet bok med mannen som voldtok henne. Resultatet er en fortelling med uvurderlige perspektiver.
Lørdag 25. mars 2017
«Where are we now» spurte David Bowie, med myk baryton, i en av sine siste sanger, full av allusjoner til død og etterliv, utgitt to dager før han døde.I Laura Lindstedts roman, «Oneiron», nylig oversatt fra finsk og nominert til Nordisk råds...
Lørdag 25. mars 2017
Jeg har lest noen noveller av israelske Etgar Keret før, men min sterkeste assosiasjon til ham er minnet om en morsom og sympatisk forfatter som snakket på Litteraturhuset i Oslo for ni år siden. Siden boka stadig kommer tilbake til hvor mange slike...
Lørdag 25. mars 2017
Eg hugsar ikkje kvar, men ein stad har Christian Kracht uttalt at han prøver å leggje inn minst éi historisk unøyaktig opplysing på kvar side i romanane sine. Den mistenksame stemninga som oppstår i historisk medvitne lesarar som følgje av det, gjer...
Lørdag 25. mars 2017
For to år siden skrev jeg en tekst i Expressen om den «flinke piken», som jeg syntes ble så dårlig behandlet i den svenske offentligheten. Ordentlige jenter og kvinner (den flinke piken er et fenomen som finnes i alle aldre) ble i både bøker og...
Lørdag 25. mars 2017
Therese Tungens første skjønnlitterære bok består av seks solide noveller, bredt anlagte, i et spenn mellom liv og død, men nærmest død.Mange vet at hun både kan tenke og skrive om litteratur. Nå tar hun et modig steg inn i det skjønnlitterære...
Lørdag 25. mars 2017
Det var i 2011, i den vesle byen Elko, Nevada – en type by der alle hoteller har casino i førsteetasjen og rancherne jobber for å holde hodet over vannet. På Gold Country Inn and Casino satt en unggutt i enden av baren, i mutt forventning om å falle i...
Lørdag 25. mars 2017
Oss og dem: Johannes Anyuru ser islamofobien og terrorfrykten fra innvandrernes ståsted.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk