Lørdag 18. mars 2017
8illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Det mest forstemmende i Frankrike er ikke Marine le Pen.
Bankmannen, skurken eller fascisten?

Den 21. april 2002 bodde jeg i Frankrike. Det var søndag, jeg hadde vært en tur i svømmehallen, og sannsynligvis kjøpt med meg en pose smågodt på veg hjem, siden kvelden skulle tilbringes foran TV-en for å følge med på resultatene fra første runde i presidentvalget.

Det var en dag som alle andre, og det skulle være et valg som alle andre. Rundt meg var interessen for valgkampen og de ulike kandidatene laber: de aller fleste forventet at de to ansiktene som skulle dukke opp på TV-skjermen klokken 20, da valglokalene stengte, skulle være Jacques Chirac og Lionel Jospin, henholdsvis kandidater fra det konservative og det sosialistiske partiet.

I stedet fikk vi servert et sjokk – det som i dag ofte omtales som det største politiske traumet Frankrike har opplevd etter andre verdenskrig: Nasjonal Fronts leder, den åpenlyst fremmedfiendtlige og antisemittiske Jean-Marie Le Pen, fikk 17 prosent av stemmene, og tok seg til andre valgomgang.

Før andre valgomgang 7. mai, hadde jeg mange og lange diskusjoner med min daværende samboer, en fransk statsborger: når valget sto mellom én som hadde uttalt at Holocaust var «en detalj i historien om andre verdenskrig» og én som var avhengig av å bli gjenvalgt som president for ikke å bli stilt til retten for unndragelse av offentlige midler, skulle man da holde seg hjemme, slik alle politiske instinkter tilsa, eller skulle man holde seg for nesa og stemme Chirac for å demme opp for det verst tenkelige alternativet?

Som mange andre valgte min samboer det siste, og «stemte på skurken, og ikke på fascisten», som et populært slagord lød. Og om kvelden 7. mai kunne Jacques Chirac hilse folket som gjenvalgt president av republikken, med mer enn 80 prosent av stemmene på sin side.

Når resultatene fra den første valgomgangen tikker inn om kvelden den 23. april i år, er det eneste som er noenlunde sikkert, at et av de to ansiktene som vil rulle over skjermen, er den nåværende lederen av Nasjonal Front, Marine Le Pen.

Denne uken ble det igangsatt etterforskning av François Fillon, det konservative republikanske partiets presidentkandidat, på grunn av påstander om unndragelse av offentlige midler. I løpet av sine mange år i nasjonalforsamlingen har Fillon brukt både sin kone og sine barn som godt lønnede assistenter. Praksisen er ikke forbudt i seg selv, spørsmålet gjelder hvorvidt disse virkelig har utøvet slike funksjoner, og om lønnen har stått i forhold til kvalifikasjoner og arbeidsoppgaver.

Det er første gang i historien at en av hovedkandidatene til presidentvalget driver valgkamp samtidig som han er under etterforskning. Mistanken mot, og senere etterforskningen av Fillon, har svekket hans kandidatur betydelig – men til tross for stor motstand innad i sitt eget parti, står han fast på at han ikke vil trekke seg.

Dét baner veg for Emmanuel Macron, sentrumskandidaten som inntil for noen måneder siden var finansminister i François Hollandes regjering, men som siden da har gjort sitt ytterste for å unngå å assosieres med ruinene av det tidligere så stolte og dominerende sosialistpartiet. På de fleste meningsmålingene ligger nå Macron omtrent likt med Le Pen, med omtrent 25 prosent av stemmene, mens Fillon ligger noen poeng bak, på rundt 20 prosent. Sosialistpartiets egen kandidat, den progressive Benoît Hamon, og radikale Jean-Luc Mélenchon, ligger begge an til å få cirka 13–14 prosent av stemmene.

Men det mest forstemmende med den politiske situasjonen i Frankrike i dag, er ikke at Marine Le Pen har etablert seg som en av de sterkeste kandidatene til republikkens lederverv: Det er at ingen av de kandidatene som har en reell sjanse til å vinne, kan demme opp for høyreekstremismen på lengre sikt.

Fillon går til valg på et verdikonservativt og økonomisk ultraliberalt program, mens Macron, som har bakgrunn fra forretningsbanken Rothschild, mener at skillet mellom høyre- og venstresida ikke lenger har noen relevans. «Du skremmer ikke meg med T-skjorten din. Den beste måten å skaffe seg en dress på, er å jobbe», uttalte han til to streikende arbeidere i mai i fjor, da han fortsatt satt som finansminister.

Det er knapt mulig å overdrive hvor dyp den politiske krisen i Frankrike er. Siden det store traumet i 2002 har forskjellene mellom folk, og ikke minst mellom folk og politikere, økt. At Fillon åpenbart mener at han er i sin fulle rett til å tappe det offentlige for midler som han selv ønsker, er talende nok i seg selv – men vel så talende var det da han for noen måneder siden ble spurt om han visste hvor mye det kostet for et pain au chocolat – altså den sjokoladefylte butterdeigskaken franskmenn elsker å spise til frokost – og han svarte «ti centimes», noe som tyder på at det begynner å bli en del år siden han sist satte sine føtter i et bakeri (det riktige svaret på spørsmålet er: 1,20 euro).

Så hvem skal man stemme på: bankmannen, skurken eller fascisten? Man er fristet til å trekke på skuldrene.

sandra.lillebo@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 24. april 2017 kl. 16.00

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk