Lørdag 18. mars 2017
Etterlyser optimisme: Martin Walser på kafé med hatt i 2003. Foto: Birgitte Friedrich
Jubileum: Martin Walser fyller 90 år. Han er aktuell med en original roman, men vil bli husket for opphetede debatter.
Begavet med følelser

Det politiske magasinet Cicero utarbeidet i desember sin årlige liste over de 500 viktigste tyske intellektuelle. Øverst på pallen sto ikke Handke, Sloterdijk, Habermas eller Enzensberger, men derimot en person som kun de færreste i utlandet kjenner til, nemlig romanforfatteren og essayisten Martin Walser. Hans horisont har alltid vært den hjemlige. Walsers essays kretser rundt erketyske emner, og den tyske middelklassen har vært hans foretrukne litterære sosiotop. Som forfatter er han et utpreget følelsesmenneske – full av temperament, stridslyst og språkglede.

Walser er kjent for en ustoppelig produktivitet. Han har gitt ut minst én bok hvert år siden debuten i 1955, i alt mer enn 40 romaner og 17 skuespill har det blitt til. Til tross for den suverene synligheten i hjemlandet har han ikke riktig slått igjennom i utlandet. Av hans mange romaner er kun fire oversatt til norsk.

24. mars fyller han 90 år. Som opptakt til festen har Walser kunnet lese usedvanlig begeistrete anmeldelser av romanen «Statt etwas oder Der letzte Rank» som han ga ut i januar. I denne opplagt selvbiografiske romanen møter vi en eldre brumlebasse som i filosofisk lune gjør opp status over livet. Utvalgte forsmedeligheter fra Walsers liv passerer i revy, og leseren føler seg som lenket til en stol på gamlehjemmet, for det skjer ingenting i romanen. Men det holdes dommedag. Ikke på den gravalvorlige protestantiske måten, snarere i en sørtysk, hymnisk avtapning med skyldbevissthet i farger og en liten djevelsk latter i bakgrunnen.

Fakta

MARTIN WALSER

• Martin Walser ble født 24. mars 1927 i Wasserburg i Bayern. Han tjenestegjorde som soldat fra 1943 til 1945. Etter krigen studerte han filosofi og litteratur i Regensburg og Tübingen. Han skrev dktoravhandling om Franz Kafka (1952).

• På 1960- og 1970-tallet tilhørte Martin Walser (sammen med Max Frisch, Uwe Johnson og Hans Magnus Enzensberger) den innerste kjernen rundt forleggeren Siegfried Unseld i forlaget Suhrkamp.

• Viktigste oversettelser til norsk er romanene «En flyktende hest» (Gyldendal, 1979), oversatt av Sverre Dahl, og «En springende kilde» (Solum, 2000), oversatt av Alf B. Glad.

• I 1998 kritiserte Walser i en tale «instrumentaliseringen av Holocaust» og utløste en av de voldsomste tyske debattene om landets omgang med nazifortiden.

• Romanen «Tod eines Kritikers» (2002) ble tolket som angrep på litteraturkritikeren Marcel Reich-Ranicki, og utløste en debatt om hvorvidt Walser er antisemitt.

• Walsers fire dagboksbind på 2600 sider som dekker perioden 1951–1981 regnes som en moderne klassiker innen sjangeren forfatter-dagbok.

• Henrik Keyser Pedersen er fagreferent for tysk på Universitetsbiblioteket i Oslo, og fast kritiker i Bokmagasinet.

Middelklassekamp

Walsers varemerke som romanforfatter har vært den grublende og muntert selvpiskende ektemann og patriark. Hovedpersonen er som regel en hvit heterofil mann i sin beste alder – en periode som gjerne strekker seg fra 25 til 75 år. Walser er en minutiøs psykolog med svart belte i mindreverdskomplekser. Han har gitt litterært liv til den mindre sympatiske tyskeren, skapt hverdagslige figurer som til tider stemmer forbløffende overens med våre fordommer om den karrierejagende småborgeren i provinsen.

Samliv og vennskap har vært sentrale temaer hos Walser. I tysk diktning finnes det en stolt tradisjon for maskulin høysensitivitet som Walser viderefører, når han avdekker sine hovedpersoners sårbarhet i avhengigheten av andre mennesker. Talestrømmen er Walsers rette element, han skriver forførende om ordenes forførende kraft, om hovedpersoner som i følelsenes vold setter den indre krigspropaganda i høygir. Martin Walser omtales gjerne som Forbundsrepublikkens historieskriver. De årlige romanene har bestandig hatt samtiden som scene, og tidsånden som bakteppe.

Politikk og litteratur

I taler, romaner og skuespill kritiserte han tidlig på 1960-tallet krigen i Vietnam og de tyske politikernes unnfallenhet overfor USA. Umiddelbart ble han stemplet som kommunist. Sannheten var at Walser, i likhet med Günter Grass, åpenhjertig støttet opp om SPD-politikeren Willy Brandt. Senere beveget Walser seg noen skritt lenger til venstre og viste sympatier for det tyske kommunistpartiet (DKP). Resultatet av denne flørten kunne avleses i romanen «Die Gallistl’sche Krankheit» (1972).

Da samfunnsengasjementet ebbet ut av 1960- og 1970-tallets litteratur, ble neste bølge omtalt som «Ny sensibilitet» med økt fokus på selvutvikling, karriere, fitness og parpsykologi. Walsers største romansuksess, «Ein fliehendes Pferd» fra 1978 (på norsk «En flyktende hest»), var et av de mer underholdende eksempler på trenden. Historien om gymnaslærer Halms 45-årskrise har fått æren av å bli kanonisert pensumstoff i Tyskland, og filmatisert så sent som i 2007.

Nasjonal intellektuell

Mer enn ti år før murens fall erklærte Walser sin misnøye med Tysklands deling: «Hvorfor aksepterer vi en deling som en naturlov, når vi kan innse at den helt og holdent er oppstått av historiske grunner», spurte Walser i 1979, og fortsatte: «Jeg føler behov for en historisk overskridelse av tilstanden Forbundsrepublikk». Slike følelser ble på den tiden stort sett latterliggjort og parkert som håpløst høyrekonservative. Men Walser holdt fast ved temaet og nektet å godta at tysk patriotisme automatisk kunne avfeies som sjåvinistisk. Romanen «Dorle und Wolf» (1987) ga litterær form til Walsers stigende opptatthet av tragedien knyttet til tysk deling. Slik sett var han svært tidlig ute med refleksjoner rundt muligheten for at et gjenforent Tyskland en dag kunne bli en – om ikke normal nasjon – så i hvert fall en nasjon som moderne tyskere kunne være stolte av. En del av Walsers folkelige popularitet kan spores tilbake til dette framsynte engasjementet på 1980-tallet.

Auschwitz uten ende

Mange vil mene at Walsers reflekterte appeller til tysk nasjonalfølelse nådde en logisk og tragisk kulminasjon i den famøse takketalen han holdt 11. oktober 1998. Walser hadde fått enda en litterær pris, denne gangen den prestisjetunge fredsprisen til de tyske bokhandlerne som årlig deles ut på bokmessen i Frankfurt. Sjeldent har en fredstale stiftet mer ufred. Uten å nevne navn gikk Walser til angrep på noe han opplevde som en instrumentalisering av Holocaust. Hvilken funksjon har de stadige påminnelser om fortidens grusomheter, spurte han: «Intet seriøst menneske benekter Auschwitz; intet tilregnelig menneske sår tvil om grusomhetene i Auschwitz. Men når jeg hver dag konfronteres med fortiden i mediene, merker jeg at noe i meg vender seg mot den konstante utstillingen av vår skam», sa Walser. I salen ble den halvtimelange talen møtt med stående applaus, men Walser hadde stukket hånden i et vepsebol. Talen utløste umiddelbart en bitter og intens debatt om landets omgang med nazitiden, den mest omfattende siden 1980-tallets «historikerstrid».

Ignatz Bubis, lederen av det jødiske sentralrådet i Tyskland, kalte Walser en «åndelig brannstifter», og for mange ble Walser stemplet som høyreekstrem.

Litteraturpaven

Da Vigdis Hjorth i februar tok imot årets Kritikerpris la hun i sin takketale ikke skjul på at forfatterne ofte har et ambivalent forhold til kritikerstandens dommer. Hun etterlyste litterære behandlinger av det til tider anspente kjærlighetsforholdet mellom forfatter og anmelder. Også i dette minefeltet har Martin Walser gjort noen høyst interessante erfaringer. Hans forsøk på å ta til litterært motmæle mot den maktfulle kritikeren Marcel Reich-Ranicki må stå i en litteraturhistorisk særstilling.

Den polsk-tyske jøden Reich-Ranicki (1920–2013) var etterkrigstidens mest innflytelsesrike kritiker i Tyskland, hans status som litteraturpave var ubestridt. I 13 år ledet han det populære TV-programmet «Literarisches Quartett». Mest kjent i utlandet er kanskje hans sjokkerende behandling av Günter Grass’ roman «En lang historie» (1995), som han bokstavelig talt reiv i stykker på forsiden av Der Spiegel.

Striden etter talen i Frankfurt gikk inn i historien som «Walser-Bubis-debatten». Men leser man talen grundig, er det tydelig at Walsers vagt formulerte irritasjon over misbruken av Auschwitz hadde en ganske konkret foranledning. Et par måneder før hadde Walser nemlig gitt ut sin store selvbiografiske roman «En springende kilde», og han var opprørt over at man i «Literarisches Quartett» hadde avferdiget romanen alene med henvisning til at ordet Auschwitz ikke forekom i en oppvekstroman fra nazitiden.

En kritikers død

Som kritiker hadde Marcel Reich-Ranicki fulgt Walsers forfatterskap siden 50-tallet, og hans vedvarende negative omtaler av Walsers verker var et kjent faktum i tysk litterær offentlighet. At Reich-Ranicki i sin selvbiografi fra 1999 i tillegg advarte mot de latent antisemittiske holdningene til Walser, gjorde ikke forholdet mellom de to forhenværende vennene bedre. I 2002 gikk Walser til motangrep med boka «Tod eines Kritikers» (En kritikers død), en satirisk nøkkelroman, der forsvinningen til en usympatisk litteraturkritiker som har mange likhetstrekk med Marcel Reich-Ranicki, fører til en rekke underholdende anklager og misforståelser i litteraturbransjen.

Satiren i boka er utvilsomt ondskapsfull. Men igjennom mer enn 40 år hadde Marcel Reich-Ranicki øst så mye kritikk og nedlatende ros over Martin Walser og hans verker («Tysklands smarteste skravlebøtte»), at det er lett å få forståelse for forfatterens litterære vendetta. Femten slakt er også et slags mord. Lest på avstand er boka først og fremst en kritikk av en usunn symbiose mellom markant litteraturkritikk og høytropende medieunderholdning.

Boka ble en av de største skandalesuksesser i nyere tysk litteratur. Allerede før den var på gata ble den nedsablet av Frank Schirrmacher, kulturredaktøren i Frankfurter Allgemeine Zeitung, som kalte romanen en antisemittisk mordfantasi og trakk tilbake sitt tilbud om å forhåndspublisere deler av den i avisa. Walsers forlegger Siegfried Unseld døde under manusarbeidet, og forlaget Suhrkamps nye ledelse fikk kalde føtter. Romanen kom på gata i en strippet versjon: ingen vaskeseddel, ingen reklame, ingen pocketutgave. 2004 forlot Walser Suhrkamp, som han hadde vært tilknyttet i 50 år.

Tilbake til start

Talen i 1998 og kritiker-mord-boka har skaffet forfatteren et «antisemittisk» omdømme. Walser har ikke trukket utspillene tilbake, men for to år siden ga han ut en bok om den store jiddiske 1800-talls forfatteren Salomon Abramovitsj, og i den anledning sa han: «Det har med årene blitt stadig tydeligere for meg, at vi tyskere står i gjeld til jødene. Betingelsesløst. Altså absolutt. Uten alle slags meninger fram og tilbake. Vi kan ikke gjøre det godt igjen. Kun forsøke å gjøre mindre galt».

Noen trodde kanskje dette var helt nye toner fra en angrende Walser som søkte rehabilitering, men egentlig var det en gjenformulering av innsikter og refleksjoner om Auschwitz som han hadde offentliggjort et halvt århundre tidligere, og dermed lenge før de fleste andre snakket åpent om Holocaust. Walser var, i likhet med kollegaen Peter Weiss, til stede under de langvarige rettssakene mot det menige leirpersonalet i Auschwitz. I klassiske essays som ‘Vårt Auschwitz’ (1965) og ‘Auschwitz og ingen ende’ (1979) hadde Walser levert svært avanserte og personlige analyser av den komplekse, tyske holocaust-arven. Med rette følte Walser at hans innsats på dette området hadde gått i glemmeboka. Nylig lot han derfor alle sine artikler om omgangen med nazifortiden trykke opp på nytt i boka «Vårt Auschwitz. Drøftelser av tysk skyld» (2015).

Det er mange år siden Walser ble omtalt som kommunist og venstreintellektuell, men heller ikke i kategorien høyreintellektuell synes han helt å høre hjemme. I 2007 ba han i et åpent brev Angela Merkel om å trekke de tyske styrkene ut av Afghanistan. Samtidig omfavnet Walser Merkels velkomstlinje overfor flyktningene. «Klarer vi det?» har mange spurt seg i Tyskland. «Ja», svarte Walser for et år siden i essayet ‘Språket avgjør alt’, der han etterlyste politisk visjonære språkhandlinger og en sterkere vilje til optimisme. På vegne av forfatterstanden slo Walser et slag for integrasjon via kasus og ordforråd. Budskapet til flyktningene var enkelt: Snakker du ordentlig tysk, så er du hjemme.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 24. april 2017 kl. 16.55

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk