Klassekampen.no
Mandag 13. mars 2017
En sukret pille: Anne Lise Ellingsæter (til høyre) har ledet utvalget som har vurdert statens økonomiske familiepolitikk. Her overrekker hun utredningen til barne- og likestillingsminister Solveig Horne. Foto: Cornelius Poppe, NTB Scanpix
Velferden bør bygge på ordninger som er så gode at de omfatter alle.
Behovsprøvde barn

Et regjeringsoppnevnt utvalg som hadde fått i oppdrag å vurdere statens økonomiske familiepolitikk, la i forrige uke fram forslaget sitt. Utvalget, som ble ledet av professor Anne Lise Ellingsæter, hadde bundet mandat – det er unektelig en ganske trang ramme å bli satt til å vurdere statens støtteordninger til barn og barnefamilier med utgangspunkt i at det ikke skal brukes mer penger. Det betyr at når utvalget fremmer fornuftige og overmodne forslag om selvstendig opptjening av foreldrepermisjon for fedre og gratis barnehager til alle barn, så må pengene tas fra noe annet. Å fjerne kontantstøtten rekker bare så langt, og gevinsten regjeringen fikk ved å kutte i pappapermen, er allerede tatt ut.

Nå er igjen barnetrygden i spill. Utvalget har foreslått å behovsprøve denne med en ganske lav inntektsgrense, og sukret pillen med å foreslå å heve den for de verdig trengende – de som nok en gang skal stille seg i kø hos saksbehandlerne hos Nav. De vil det bli flere av. Det krever mye byråkrati å sjekke søknader og inntektsgrenser.

Å oppfostre barn er dyrt, og barnetrygden er en viktig del av systemet som omfordeler økonomien. Vi har altfor mange fattige barn, men nordiske land har verdens laveste fattigdomsrate. Det er et udiskutabelt faktum at sjenerøse, universelle velferdsordninger går sammen med lave fattigdomsrater. Jo større innslag av inntektsprøvde («rettet inn mot dem som trenger det mest») ordninger et land har, jo høyere andel fattige.

En fungerende velferdsstat må bygge på rettighetsbaserte systemer som alle er tjent med. Det må bygge på ordninger som er så gode at de omfatter alle. Når politikken blir omformet fra universelle, rettighetsbaserte ordninger til å handle om «de som trenger det mest», er omdreiningspunktet kjernen i velferdsstaten. For propagandaen om at det er så aldeles hinsides at foreldre med god råd får barnetrygd, kan lett overføres til andre områder. Skal ungdommer fra bemidlede foreldre ha rett på studielån, sykehus, skole? Hva med sykehjem? (Ja, jeg vet at kommunen tar 80 prosent av inntekten din hvis du har opphold lengre enn seks uker, men hvorfor ikke selge huset og ta bankinnskuddet?)

Hvorfor skal vi betale dette for de rike? I land vi ikke liker å sammenlikne oss med, har de ofte andre svar på slike spørsmål enn det vi har hatt de siste 70 årene.

Det regjeringsoppnevnte utvalget foreslår ny barnetrygd på maks 23.144 kroner årlig, og det er til de med dårligst inntekt. Det skal reduseres hvis familien har nettoinntekt over 481.400 kroner for par og 388.800 kroner for enslige, og det skal falle bort dersom inntekten overstiger henholdsvis 818.700 og 511.100 kroner. Den foreslåtte nye modellen for barnetrygd vil koste seks milliarder og redusere utgiftene til barnetrygd med ni milliarder. Med den foreslåtte modellen vil 39 prosent av alle barnefamilier med barn under 18 år motta barnetrygd.

Barnehage trenger man i 5 år. Barnetrygd får man i 18 år. Det henger ikke på greip å rettferdiggjøre gratis barnehage og en dobling av barnetrygden til et mindretall, med at flertallet helt mister barnetrygden. Svært mange av dem som vil få innvilget barnetrygd, vil også motta redusert barnetrygd.

«Vi skal skvise så mye tannkrem ut av tuba at Ap ikke får puttet det tilbake», sa Linda Hofstad Helleland i 2014, da hun var stortingspolitiker. Hun snakket riktignok om å konkurranseutsette jernbanen, men lignelsen om tannkremen er generell. Det har vi sett med kutting i pappaperm og fjerning av behovsprøvd barnetillegg til uføre, og med redusering av overgangsstønaden til enslige forsørgere og stipendordninger for ungdom.

Barnetrygden har ikke økt med ei krone siden 1996. Søskentillegget ble fjernet i 2001, og den ekstra barnetrygden enslige forsørgere fikk, ble i praksis også fjernet, sammen med småbarnstillegget, i 2003. Mens barnetrygden har stått stille eller gått ned for flerbarnsfamiliene, har gjennomsnittlig inntekt økt ganske mye.

Systemet som omfordeler økonomi mellom de som har og ikke har barn, er undergravd. Det må Arbeiderpartiet ta mesteparten av ansvaret for. Universell barnetrygd står sterkt på grunnplanet og blant velgerne i Ap, men er ikke forankret hos ledelsen. På landsmøtet i 2015 kom det forslag om å kutte i barnetrygden med 350 kroner for å finansiere skolemat. Vi er mange som satser på at Solbergregjeringens dager er talte til høsten, men vi må følge nøye med, for det er påtakelig stille fra Arbeiderpartiet.

asta.haaland@lyse.net

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton og Hedda Lingaas Fossum skriver i Klassekampen mandager.

Artikkelen er oppdatert: 27. mars 2017 kl. 18.26

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk