Meg, mig selv og i: En av popmusikkens ypperste semipopulære låtskrivere vender blikket innover – delvis, i hvert fall.

Iscenebesettelsen

EssayAlbumessayEirik Blegeberg
Tilbakeblikk: «Om jeg har lest Knausgård? Det spørsmålet har venner og journalister stilt meg det siste året. Men svaret er nei. Jeg ville unngå memoaraktige bøker i arbeidet med denne platen, og da virket det som dårlig timing å gyve løs på Knausgård», sa Stephin Merritt til Musikkmagasinet i februar. Foto: Christopher Olssøn

Ingen annen enn Stephin Merritt kunne laget «50 Song Memoir», en slags svarplate til mesterverket «69 Love Songs».

Vår tids Cole Porter. Innsalget er såpass forslitt at det sannsynligvis har irritert Stephin Merritt i en liten evighet. Som det meste annet, for øvrig. Fra hvordan han siteres i intervjuer – feilaktig, hvis du spør «50 Song Memoir» – til hvordan han framstår i den sju år gamle dokumentarfilmen «Strange Powers: Stephin Merritt and the Magnetic Fields», der hovedpersonen smått overraskende trekker på smilebåndet av sitt eget dunkle vidd. En film han selvsagt ikke ville være med i, ikke egentlig og hvis han kunne velge. Bu-hu-hu.