Klassekampen.no
Lørdag 11. mars 2017
MANIFEST: Chimamanda Ngozi Adichie rådgir nye mødre.Foto: Dawani Olatunde / Wani Olatunde Photography
Kjære Ljeawele: Vi bør bli enda flinkere til å repetere ting. Verden rundt oss gjør jo det stadig vekk.
En stadig kamp

Er det lurt å belønne med klistremerker når barnet har tisset på do i stedet for i bleia? Er det ok å gå i barnehagen kledd i strømpebukser og shorts? Og hva slags type yoghurter er det egentlig innafor å ta med til lunsjen?

Når man er småbarnsforelder er ikke noe problem for lite til å rettferdiggjøre en lang Facebook-debatt - eller i det minste grundig refleksjon og samtale over middagsbordet. Og selv om jeg, i mine mest eplekjekke stunder, liker å avfeie debatten med et «de kommer uansett til å ha et eller annet å fortelle terapeuten sin når de blir 25», lar det seg vanskelig stikke under stol at hvilke små og store valg vi tar for ungene våre påvirker dem og gir dem grunnlaget de etter hvert skal vakle seg fremover på, på egen hånd.

Når man er nybakt mor, er det uansett vanskelig å navigere. Ytterligere komplisert blir det når man ikke bare har ambisjoner om å gjøre en enda bedre jobb enn ens egne foreldre gjorde, men også skal bryte med det som er vanlig i samfunnet ellers.

Dette er tema for Chimamanda Ngozi Adichies lille pamflett «Kjære Ijeawele, eller Et feministisk manifest på femten forslag», som gis ut i forbindelse med kvinnedagen. Hvordan skal vi som feminister oppdra jentene våre i et patriarkalsk samfunn?

Fakta:

ESSAY

Chimamanda Ngozi Adichie

Kjære Ljeawele, eller Et feministisk manifest på femten forslag.

Oversatt til norsk av Hilde Rød-Larsen

Gyldendal 2017, 60 sider

Teksten ble til etter at Adichie hadde blitt bedt om råd om feministisk barneoppdragelse, av en venninne som nettopp hadde blitt mor til en liten jente, og er utformet som femten forslag, noen praktiske, noen eksistensielle, om alt fra kjønnsroller og forventninger, til språk-analyse og sex.

For en som er det minste bevandret i feministiske spørsmål, i hvert fall i en norsk kontekst, er det ikke så mange av forslagene som er verken oppsiktsvekkende eller overraskende (med et mulig unntak av rådet om å betale ungene sine for å lese bøker, som jeg umiddelbart noterte meg til eget bruk). Det handler mye om nødvendigheten av å forvente og kreve at menn tar ansvar på hjemmebane, at det er greit å ha en jobb selv om man er mor, og at ekteskapet ikke er det eneste saliggjørende for en kvinne.

Men at det skal være nytt og revolusjonerende, er da heller ikke poenget, for det er selvsagt ikke maktpåliggende for feminister å bare uttale seg når de skal si ting som ikke har vært sagt før.

Tvert imot forteller denne boka meg at vi bør bli enda flinkere til å repetere ting. Verden rundt oss gjør det jo stadig vekk: at jenter skal leke med dukker og gutter med superhelter, at mensen og kroppshår er ekkelt, at man må være hvit og tynn og ung for å være attraktiv, og at man som kvinne «skal være sexy uten å være seksuell», som Adichie så presist formulerer det.

I det store og det hele: om feminister skulle uttale seg om kjønnsroller like ofte som kapitalismen gjør det, ville det knapt være plass til noe annet enn likestillingsdebatt i offentligheten.

Det er også derfor vi aldri må ta noe for gitt, og aldri tro at kampen er vunnet. Hvor absurd kjennes det ikke i dag, etter noen få uker med Trump som president i USA, at det for femten år siden var helt vanlig å hevde at det ikke finnes noe sånt som sosiale klasser? At det, tjue år etter at mange mente at likestillingen var gått for langt, knapt er mulig å kjøpe et puslespill som ikke spør hva slags kjønnsorgan barnet som skal leke med det er født med?

Feminismens vanskelighet er, i likhet med vanskeligheten til alle frigjøringsbevegelser, at undertrykkelsen så ofte internaliseres i ofrene slik at dens ansikt sjelden kommer til syne. Så når Adichie på en av bokas første sider skriver at «Ditt feministiske premiss bør være: Jeg betyr noe. Jeg betyr like mye. Ikke ‘hvis bare’. Ikke ‘gitt at’. Jeg betyr like mye. Punktum.», skriver hun også om hva som er feminismens mål.

For å forvente aksept, å forvente å bli verdsatt, å hevde sin egen rett til å eksistere er ingen selvfølge. For hver og en av oss som kommer dit, kan det oppleves som magi. Men for alle oss, sammen, er det en kamp.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 27. mars 2017 kl. 12.35

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk