Klassekampen.no
Lørdag 11. mars 2017
Neste år kan vi gå sammen, Aud Farstad

8. mars

Aud Farstad skriver i Klassekampen 8. mars at jeg ser kvinnetogene i USA «som del av den identitetspolitikken som splitter arbeidarrørsla og tilslører dei reelle problema». Hun etterlater også et inntrykk av at problemene jeg pekte på ved «storbymobiliseringene» i USA handlet om at det var kvinner som gikk i tog. Jeg kan forsikre henne om at så ikke er tilfelle.

Jeg har aldri ment at verken kvinnekamp eller såkalte «identitetspolitiske» kamper er underordnet arbeiderbevegelsens kamp. Tvert imot. Et eksempel: Da jeg for noen år siden deltok i en delegasjon med norske fagforeningsfolk og venstresideaktivister for å møte den lille venstresida i Litauen, var det noen som anbefalte litauerne å vente med å heise regnbueflagget ut fra en idé om at det ville bli vanskeligere for dem å mobilisere arbeidsfolk. Jeg argumenterte imot. En arbeiderkamp som ekskluderer slike spørsmål blir blind på det ene øyet, og langt mer utsatt for å bli en del av en reaksjonær dagsorden. Og viktigere: Om målet vårt er menneskers frigjøring, bør vi gjøre vårt for at de ulike frigjøringskampene henger sammen og styrker hverandre.

Problemet til venstresida i mange land de siste årene har vært at man har blitt blind på det andre øyet. Økonomisk interessekamp, trygghet for arbeid og trygghet i arbeid, har forsvunnet fra dagsordenen. Samtidig har skjevrekrutteringen til politikken skutt fart. Dette var bakteppet for reaksjonen min på de første mobiliseringene mot Trump. Normalt ville jeg blitt begeistret og inspirert av enhver slik mobilisering. I dette tilfellet var kanskje reaksjonen min for pessimistisk, og kanskje gjenspeilet ikke reportasjene jeg leste, bredden i marsjene.

Poenget var at det jeg så vekket minner om den globaliseringsbevegelsen jeg selv var en del av på 1990- og begynnelsen av 2000-tallet. En bevegelse som oste av kreativitet, karneval og engasjement, men som aldri omsatte energien til noe som kunne bygge reelle alternativer eller varig motmakt i form av organisasjoner eller institusjoner.

Siden har den svakheten blitt gjentatt flere ganger, senest med Occupy Wall Street. Mens Occupy vislet ut, har dens motstykke, den høyreorienterte Tea Party-bevegelsen, bokstavelig talt tatt makten i USA. Den brede, amerikanske venstresida klarte å tape mot Donald Trump. Det er til å bli deprimert av – og bør mane til dyp og alvorlig selvkritikk. Jeg tror en viktig del av oppgjøret er å gjøre noe med den totale klasseblindheten som har fått dominere.

Jeg er enig med Farstad i at kvinnebevegelsen har måttet og fortsatt må «kjempe kampene sine sjøl» (selv om jeg mener hun gjør for mye ut av motsetningene mellom arbeider- og kvinnebevegelsen). Som henne mener jeg at en viktig del av jobben består i å mobilisere, protestere, gå i tog. Men jeg vil også si at vi er mange menn som vil være med og gå. Hadde det ikke vært for at jeg måtte holde meg hjemme med sjukt barn i år, ville jeg hatt med meg både dattera mi og sønnene mine i 8. mars-toget. Kanskje ses vi der neste år, Farstad?

jonasbals@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 27. mars 2017 kl. 12.43

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk