Klassekampen.no
Fredag 10. mars 2017
Oslo, 1973: Under 1970-tallets oljekrise ble det innført bilfrie dager. Men det var også starten på en storstilt utbygging av alternativ energi, skriver Øystein Heggdal. Foto: Ivar Aaserud, Aktuell/NTB scanpix
Dette er historien om to energikriser og hvordan vi reagerte på dem.
Energisjokk

Fra andre verdenskrig og i de påfølgende 28 årene vokste verdens oljeforbruk eksponentielt, fra seks millioner fat om dagen i 1945 til 58 millioner fat om dagen i 1973. Olje fant stadig nye formål, fra bil- og flybensin til oppvarming, plast- og elektrisitetsproduksjon. Og på tross av at stadig større andeler av denne oljen kom fra kronisk urolige land i Midtøsten, holdt prisene seg på mellom 2,5–3 dollar fatet. Ved alle kriser som oppsto, som Irans nasjonalisering av landets oljereserver i 1950, Suez-krisen i 1956 og Seksdagerskrigen i 1967, hadde USA ledig produksjonskapasitet og sto som en garantist for at oljekranene skulle holdes åpne.

Men i 1960 ble organisasjonen av oljeeksporterende land, Opec, dannet. Og mens Opec ikke ble sett på som noe annet enn en prateklubb i sine første år, skulle det radikalt endre seg høsten 1973. Dette var et tidspunkt da oljeforbruket hadde nådd igjen produksjonskapasiteten, USA hadde blitt netto importør og Opec var grinete fordi de ikke satt igjen med nok overskudd av oljeeksporten. Opp i denne potente miksen invaderte Egypt og Syria den 6. oktober Israel, i det som har blitt hetende Yom Kippur-krigen.

For å vise sin støtte til Egypt og Syria og straffe pro-israelske vestlige land, bestemte Opec seg å ta i bruk det såkalte oljevåpenet. Det medførte et forbud mot oljeeksport til USA, Nederland og Storbritannia, i tillegg til å redusere produksjonen med 4,4 millioner fat per dag, tilsvarende rundt 7,5 prosent av verdensproduksjonen. Resultatet var en firedobling av oljeprisen til tolv dollar fatet. I enkelte olje-auksjoner i de uoversiktlige og hysteriske dagene før jul i 1973, var prisen oppe i 22 dollar fatet.

Det er nesten vanskelig å se for seg sjokket den jevne forbruker i Europa og USA fikk. Mange visste ikke engang at store deler av oljen ble produsert i Midtøsten. Det var køer foran bensinstasjoner, det ble innført bilfrie dager og bensinrasjonaliseringskort. Vår egen kong Olav er avbildet på trikken når han lot bilen stå. Både i USA og i Europa ble det iverksatt storstilte forsknings- og utviklingsprogrammer på alternativ energi, som solceller, bioenergi og kjernekraft, i tillegg til programmer for energikonservering.

Resultatet var i grunn ganske imponerende. I de påfølgende 20 årene bygde Europa og Nord-Amerika ut hele 1600 terawattimer (TWh) med fossilfri kjernekraft og 440 TWh vannkraft, med den utilsiktede følgen at strømnettene i blant annet Sverige, Sveits og Frankrike ble fullstendig dekarbonisert.

Men på starten av 1990-tallet kom et nytt energisjokk, da det ble klart at CO2-utslippene fra brenning av fossil energi var i ferd med å øke temperaturen på Jorda. Det er vanskelig å tidfeste akkurat når vi ble oppmerksomme på problemet, men et sted mellom Rio-konferansen i 1992 og Kyoto-avtalen fra 1997 er vel et godt anslag.

Hva har så skjedd med energiproduksjonen i Nord-Amerika og Europa etter den tid? Vel, på tross av et villnis av statlige tilskudd, skattereduksjoner, forkjørsrett på strømnettet og prisgarantier, så har ikke de foretrukne energikildene sol, bio og vind økt med mer enn 900 TWh de siste 20 årene.

Dette forteller meg tre ting. For det første er vi mennesker mye flinkere til å respondere på en akutt hendelse som eksempelvis en firedobling av energiprisene, enn vi er til å respondere på en gradvis temperaturøkning over en lang tidshorisont.

Det forteller meg også at de verktøyene vi gikk løs på problemet med på 1970- og 80-tallet, var bedre enn de vi bruker nå. Kjernekraft er en mer effektiv måte å bygge ut storskala CO2-fri strøm enn sol, vind og bioenergi. Ingen land har de siste tjue årene dekarbonisert strømforsyningen med sol og vind kombinert med vannkraft eller strømlagring. Det var derimot en rekke land som gjorde dette med kjernekraft og vannkraft på 1970- og 80-tallet. Innbyggerne trengte ikke å avindustrialisere landet eller justere strømforbruket sitt etter når strømmen leveres. Tvert imot kunne de øke strømforbruket, elektrifisere oppvarmingen av hus og elektrifisere industriprosesser.

Det forteller meg at nå mer enn aldri er vi nødt til å ta i bruk en «all of the above»-strategi som inkluderer alle fossilfrie energikilder, ikke bare de som føles riktige.

oystein.heggdal@gmail.com

Øystein Heggdal, Marit Simonsen, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.

Artikkelen er oppdatert: 27. mars 2017 kl. 12.23

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk