Klassekampen.no
Onsdag 8. mars 2017
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Det finnes mange alternativer til dagens økonomiske politikk.
New Deal for Europa

Den 25. mars er Romatraktaten 60 år. Det økonomiske samarbeidet i Europa har jubileum, men det er lite å juble for. Etter mange år med vekst og velferd har de siste ti årene vært en nedtur. Mer enn 20 millioner mennesker er uten jobb, og de økonomiske prognosene fra EU-kommisjonen er deprimerende lesning. Likevel er nye løsninger i den økonomiske politikken sjelden på dagsorden. Snarere tvert imot. EU-kommisjonen benytter markeringen til en debatt om institusjonelle spørsmål.

Den utrettelige Yanis Varoufakis, Hellas’ tidligere finansminister, markerer jubileet med et forslag til New Deal for Europa. Det er ikke bare tittelen som er inspirert av president Roosevelts New Deal. Reformene som ble vedtatt i USA på 1930-tallet, tilla offentlige myndigheter ansvar for folks velferd. Dette ansvaret tar ikke EU i dag, mener Varoufakis. Han er frontfigur for organisasjonen Democracy in Europe Movement 2025. Deres mål er et reformert EU som tar ansvar for at innbyggerne har et trygt liv og en lønn å leve av.

I likhet med New Deal på 1930-tallet er finansmarkedene et sentralt tema i forslaget til en europeisk New Deal. Tradisjonelle tiltak for strengere reguleringer og kontroll er supplert med nye ideer for å demokratisere banksektoren.

Et av forslagene er en ny offentlig digital betalingsløsning som kan erstatte mange av funksjonene bankene har i dag. Et offentlig finanssystem, basert på skattesystemene, hvor innskudd kan lånes av staten. Sannsynligvis når aldri forslaget opp på den politiske dagsorden, eller det blir stemplet som urealistisk tøv fra ytre venstre. Det finnes selvsagt mange argumenter mot offentlige betalingssystem, men den største utfordringen er at det mangler politisk vilje og mot til å diskutere dem.

Finanskrisen avslørte at finanssektoren tar altfor store sjanser og feilvurderer risiko. Konsekvensene er enorme, og del av forklaringen på Europas økonomiske trøbbel. Dette må være mulig å gjøre noe med, mente økonomiprofessor Anat Admati ved Stanford. Hun la frem konkrete forslag til bankreform, men oppdaget at verken politikere eller bankfolk var interessert. Politikere har en «willful blindness» til kritikk av dagens system og forslag til reformer, mener Admati. De kan eller vil ikke forstå. I boka «The bankers’ new clothes: What’s wrong with banking and what to do about it» (2013) sammenlikner hun dagens situasjon med eventyret om keiserens nye klær. Ingen tør å se det åpenbare, i frykt for å bli utstøtt eller straffet. Finanssektoren er en mektig bransje, og interessen for å bevare status quo er sterk. Det er enklere å gjemme seg bak påstandene om at det ikke finnes noe alternativ.

I Norge leverte finanskriseutvalget en god utredning med flere konkrete forslag (NOU 2011:1). Mange av forslagene har blitt liggende i skuffen. I stedet blir det vedtatt litt høyere egenkapital, litt strengere tilsyn og krav om transparens. I en kommentar til de nye SMS-lånene som tilbys uten sikring, sa finansminister Siv Jensen at hun skulle se på regelverket for markedsføring.

Det er et akutt behov for en ny økonomisk politikk, ikke bare i finans­sektoren. Den gode nyheten er at forslagene finnes. Thomas Piketty har foreslått global formuesskatt, og Tony Atkinson utarbeidet et liste med forslag for å bekjempe ulikhet. Paul Collier oppfordrer til å tenke nytt om skatt og å vurdere om skattereglene også bør ta hensyn til hvordan pengene er inntjent. Joseph Stiglitz, Kalle Moene og en rekke andre toppøkonomer har fremmet åtte prinsipper for en ny økonomisk politikk i Stockholm Statement. Anat Admati og Martin Hellwig har lagt frem forslag til bankreformer, og Dani Rodrik konkretiserer rettferdig handel. Det er ikke mangel på forslag til ny økonomisk politikk, men det mangler en politisk vilje til å anerkjenne og diskutere dem.

Det finnes ingen fasit for hvordan den økonomiske politikken for Europa bør se ut. Den eneste løsningen er å diskutere alternative forslag, kontroversielle eller ikke, store og små. Ny økonomisk politikk kommer sjelden som en ferdig pakke et jublende flertall slutter seg til. Det gjorde det heller ikke på Roosevelts tid. Spørsmålet er om vi tør å tenke nytt, og finne en New Deal som inkluderer millioner av europeere som sitter med dårlige kort på hånda.

camillaovald@hotmail.com

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Rune Skarstein, Camilla Øvald, Chr. Anton Smedhaug og Ebba Boye skriver onsdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 27. mars 2017 kl. 11.06

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk