Onsdag 8. mars 2017
HINAS HISTORIE: Hina Qazi har kjempet mot æresrelatert vold i mange år og er kjent innenfor hjelpeapparatet. Nå forteller hun for første gang sin historie om hvorfor hun måtte forlate hjemmet for 16 år siden.
Fra hun var barn, har Hina Qazi blitt sett som en trussel mot pakistansk æreskodeks:
Hinas kamp om ære
Undersak

Stolt av de skamløse jentene

I dag skal Hina Qazi gå i tog under parolen: «Antirasistisk kvinnekamp mot sosial kontroll og æreskultur».

Det er et motsetningsfylt slagord. For kan antirasisme og frykten for å stigmatisere, hindre oss i å gripe inn?

– Jeg har kolleger som har fått rasistanklager rettet mot seg. Jeg får ikke det, fordi jeg er pakistaner. Men hvor farlig er det egentlig å bli kalt rasist? Det er verre å ikke bry seg, sier Qazi.

Hun mener god integrering er den beste vaksinasjonen mot både æresrelatert vold og rasisme.

– Integreringen går begge veier. Majoritetsnordmenn må ville integrere deg med «de andre» og vice versa. Det handler om å bygge tillit. Hvordan skal noen få lyst til å bli en del av vårt samfunn når de hører at de ikke har de norske verdiene. Innvandrere vil adoptere norske verdier etter hvert, hvis vi i praksis viser hva de verdiene er, sier Qazi.

Den «skamløse jenta» Nancy Hertz var inne på noe av det samme i portrettet Klassekampen gjorde med henne lørdag.

– Det verste jeg hører, er når folk sier «de er ikke norske, og de gjør ikke det og det». Det skaper et skille, sa hun.

Qazi er stolt over disse nye stemmene, selv om hun misliker at de kaller seg «skamløse».

– De er ikke skamløse. De er sterke, fantastiske og modige kvinner. Det gjør meg stolt at flere våger å ytre seg. Jeg tror det skyldes den innsatsen blant annet jeg, Fadime og Deeyah Khan og flere andre har gjort.

– Vi kunne ikke snakke sånn da vi var unge. Da risikerte vi å bli drept. Det er tegn på at ting forandrer seg og går i riktig retning.

Men ikke alle er like begeistret for de nye stemmene. To mannlige unge konservative samfunnsdebattanter, Qasim Ali og Sohaib Ahmad, har kritisert fenomenet «de skamløse jentene» for å være en «heltinneindustri», som de mener bidrar til å urettmessig stigmatisere et helt miljø.

– Min utfordring til disse unge mennene er: Hvor er dere i denne kampen? Dere kunne ha valgt å kjempe med disse jentene, i stedet for å kritisere dem og bidra til å svekke stemmene deres. Dere har tatt det feige valget. Vi trenger også brødrene og fedrene.

BAK DØRA: Hina Qazi ble nylig slått ned av familien til en ungdom hun hjelper. Bak døra hjemme har hun plassert et balltre.
SKOLEJENTE: Hina Qazi smiler på det gamle, svenske skolebildet. – Under den genseren var jeg svart av blåmerker, forteller hun i dag.
SE OSS: Ingen så volden Hina Qazi vokste opp med. Nå kjemper hun for at vi skal se ungdom som utsettes for ekstrem ­kontroll.

ÆRESVOLD

– Stemmen min kan bli stilnet. Jeg vil at den skal bli hørt, før det eventuelt skjer, sier Hina Qazi.

I dag settes ære på agendaen. Både i 8. mars-togene, hvor kampen mot sosial kontroll og æreskultur preger parolene, og i regjeringen, som nå legger fram en ny handlingsplan mot tvangs­ekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll.

Ære er ikke bare et negativt ladet ord. Hina Qazi har mye ære i form av personlig integritet og sterk vilje. Hun setter også sin ære i å hjelpe jenter og gutter med å ta egne valg. Selv fikk hun ingen hjelp da hun brøt med familien etter flere år med æres­relatert vold.

Qazi har blant annet jobbet på krisesenter og som minoritetsrådgiver med ofre for tvang og æresrelatert vold. Siden hun selv har pakistansk bakgrunn, har hun opplevd å bli særlig hatet og truet for å bringe skam over miljøet. Hun blir sett på som en skamløs pakistansk jente, ikke som en profesjonell. Fra andre profesjonelle blir hun iblant møtt med skepsis. Hun får høre at hun er «for engasjert».

– Men fordi jeg er «for engasjert», har jeg klart å avverge vold og trolig også et æresdrap. Det er lettere for meg med mine erfaringer å identifisere problematikken og forstå når det skal settes inn tiltak, sier hun.

Fakta

Ny handlingsplan:

• I dag legger regjeringen fram en ny handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønns­lemlestelse og negativ sosial kontroll.

• Ifølge NRK vil planen inneholde en mentorordning for oppfølging av unge gutter og jenter som bryter med familien.

• Dagbladet skriver at et av tiltakene i planen er å gjøre utenomrettslige tvangs­ekteskap straffbare. Det kan for eksempel være ekteskap inngått etter sharia gjennom en seremoni som ikke er godkjent i Norge.

• Et annet tiltak er å utvide avvergingsplikten til også å omfatte tvangsekteskap, skriver Dagbladet.

Balltre bak døra

Hun betaler en høy pris for sitt engasjement. I løpet av de to siste månedene har Qazi fått verbale trusler om vold og voldtekt fra familiene til ungdom hun hjelper. Hun er blitt oppsøkt på sin hjemmeadresse av menn som har ropt skjellsord mot vinduet hennes, og hun er blitt slått ned av to maskerte menn på vei hjem fra T-banen.

Vi besøker henne i hjemmet hennes sentralt i Oslo. Ved utgangsdøra står det et balltre hun er klar for å brukes dersom noen skulle trenge seg inn.

De siste hendelsene har ført til at hun har tatt en beslutning. Hun vil bidra i den offentlige debatten. Hun vil at hennes historie skal bli kjent i media. Qazi gjør det for å vise hva ære betyr og hvilke konsekvenser den har. Om det så skal koste henne livet.

– Parallellsamfunn er en realitet. Æreskulturen får fortsatt styre, også blant nye generasjoner innvandrere.

Ifølge henne har ikke problemene blitt mindre siden hun selv brøt med sin familie for 16 år siden.

– Mine erfaringer gir meg grunn til å kjempe mot dette hver dag. Jeg kommer aldri til å gi meg, sier hun.

Det første slaget

Hina Qazi ble født i Sarpsborg i 1984. Foreldrene var pashtunere, et folk som lever både i Pakistan og Afghanistan. Faren hadde kommet hit som arbeidsinnvandrer fra Peshawar i Pakistan og fikk jobb på en gummifabrikk. Moren var bare 14 år da hun ble giftet bort til faren som nærmet seg 50. På bryllupsdagen skal han ha sagt til henne: «Du er et barn. Jeg kan ta deg til Norge og gi deg et bedre liv. Du trenger ikke engang bo med meg.»

– Pappa ville hjelpe folk. Jeg er den i familien som likner ham mest, forteller Qazi.

Da hun var tre år, døde faren av hjerteinfarkt. Da hadde familien på fire flyttet til Sverige. Storfamilien mente det var en stor skam at moren var alene med to barn. Derfor fikk morens bror ansvaret for å gjenopprette slektas ære. Han tvang Hinas mor til å gifte seg med en pakistansk mann fra Punjab, som trengte oppholdstillatelse i Sverige.

– Det første slaget fikk jeg den dagen mamma skulle gifte seg med min stefar. Jeg visste ikke hva jeg skulle kalle ham, så jeg kalte ham onkel. Det skulle jeg ikke gjort. Han markerte det med å slå meg hardt i ansiktet og si: «Jeg er din pappa.»

Skam over familien

– Det var torturliknende tilstander i flere år. Hva enn vi gjorde, var galt. Han var en fundamentalistisk muslim. Jeg ble tvunget til å gå med skaut. Allerede da var jeg veldig sta. Jeg vet ikke om det betyr at man også er sterk. Uansett klarte han ikke å kue meg. Det drev ham til å hele veien være ute etter meg.

Vi kan ikke gjengi hele Qazis historie, fordi den også involverer hennes fem søsken. Derfor omtaler vi bare det som skjedde med Hina selv. Et eksempel var da stefaren sto på kjøkkenet og dunket med øksa på kjøkkenfjøla mens han skremte henne med at hånda hennes skulle hakkes i stykker.

Når Hina var ute i skolegården i friminuttene, pleide stefaren å spionere på henne. Hun var bare sju år den første gangen han slo henne helseløs, fordi han hadde sett en gutt dulte borti henne. Han fortalte henne at hun hadde brakt skam over hele slekta.

– Mamma ble smittet. Hun slo faktisk hardere, sier Qazi.

Hun trøster seg med at moren aldri fikk en sjanse i livet. Hun ble tvangsgiftet to ganger og fikk aldri noe hjelp.

Men til slutt søkte hun hjelp hos politiet.

– En morgen vekket mamma oss og sa: «Guttene er borte. De er kidnappet av pappa.»

Det viste seg at stefaren hadde en affære med en etnisk svensk kvinne. Nå var planen hans å ta med seg sønnene og den nye kjæresten til Pakistan, hvor de skulle starte et nytt liv. Døtrene fikk bli igjen. De hadde ingen verdi. Stefarens nye kvinne var en universitetsutdannet konvertitt til islam. Hun gikk med heldekkende nikab. Ifølge stefaren var hun en bedre kvinne enn Qazis mor.

– Mamma hadde ringt politiet og fortalt om volden og mishandlingen vi var blitt utsatt for. Politiet tok det på alvor. Vi fikk ti minutter på å pakke før politibilen kom med guttene, som de hadde hentet. Så fikk vi beskyttelse og ble plassert på et familiesenter, forteller Qazi og legger til:

– Det som er spesielt her, er at i flere år har mamma levd med oss i et voldshelvete. Men hun forlater sin mann først når han er utro, og det går ut over hennes ære. Alt det vi ble utsatt for, var mindre viktig enn hennes ære.

Stefaren ble til slutt dømt til tre års fengsel i tingretten for mellom annet mishandling av kone og seks barn. Straffen ble redusert til ett år i hovretten (den svenske lagmannsretten). Klassekampen har lest dommen, som er omfattende. Av hensyn til søsken og mor går vi ikke inn i detaljer. Det Hina Qazi har opplevd er på ingen måte typisk for en muslimsk eller pakistansk oppvekst.

– Det er et ekstremt tilfelle, men det er også en virkelighet. Ingen så den virkeligheten vi levde i, sier Qazi.

Mer enn noe annet ville hun at noen skulle se. Da Qazi skulle ta vaksine på skolen, dro hun ikke bare opp ermet. Hun tok av hele genseren for at helsesøster skulle se at hun var svart av blåmerker. Likevel skjedde det ingenting.

Nettopp det at ingen så, tenker hun også på som ekstremt i dag.

– Det er disse erfaringene som gjør at jeg blir så sint når folk kaller meg engasjert. Mye er blitt bedre nå. Hjelpeapparatet har mer kompetanse på æresrelatert vold. Men kunnskapen er ikke godt nok spredt. Den nasjonale handlingsplanen fungerer ikke godt nok. Vi fanger ikke opp alle vi bør fange opp. Miljøene er også blitt flinkere til å tilpasse seg, så de ikke blir tatt. Det er fortsatt altfor mange jenter og gutter som blir oversett. Få med at gutter også rammes av tvang og ekstrem kontroll. De pleier å bli glemt.

Ingen redning

Etter at stefaren forlot dem og flyttet til Pakistan, var det moren som fortsatte mishandlingen av Hina, som ble sett på som uregjerlig.

– Fy faen som mamma slo. Hun var rabiat. Hun hatet meg, sier Qazi, som reagerte på volden med å bli mer og mer rebelsk. Da hun kom i tenårene, fikk hun kjæreste og begynte å røyke.

– Jeg ville leve som andre svenske ungdommer.

I ettertid har hun reflektert mye over hvorfor hun tross alt har klart seg så bra.

– Det var ingen som kom og reddet meg. Jeg har ikke en sånn historie. Det var bare det at jeg visste at det fantes noe annet. Noe som var bedre. Jeg var avhengig av å finne det.

Hun forteller at moren slo så hardt at hun fikk brudd over hele kroppen. Likevel klarte moren å overtale det svenske barnevernet til å tro at Hina hadde psykiske traumer og at hun slo seg selv.

– Mamma trodde hun slo meg til taushet. Men jeg ropte bare høyere og høyere for hver gang. Hun ringte slekta i Pakistan og leste opp dag­bøkene mine for dem. De ville sende meg dit. Jeg visste at dersom det skjedde, ville jeg bli steinet til døde. Det var nok også mammas mål. Hun rådde ikke med meg. Jeg var ukontrollerbar, sier Qazi.

Fadimes historie

Hina Qazi bodde i en periode i Uppsala, der den ni år eldre svensk-kurdiske Fadime Sahindal også bodde. Fadime og Hinas familie visste om hverandre.

– Selv om de var kurdere og vi var pakistanere, hadde de en fellesnevner, og det var æreskulturen. Alle minoritetsfamiliene i byen med samme æreskodeks hjalp hverandre med å kontrollere hverandres barn. Jeg opplevde å bli slått på gata av fremmede menn. Trolig fordi mamma hadde gitt dem beskjed om det, sier Qazi.

Fadime var den som for alvor satte æresrelatert vold på den politiske agendaen. Hun ble truet og mishandlet av faren og broren fordi hun vanæret familien med å ha en svensk kjæreste. Fadime var aktiv i det sosialdemokratiske ungdomspartiet og deltok i offentlige debatter hvor hun fortalte åpent om sin utsatte posisjon.

I 2002 ble Fadime Sahindal skutt og drept av sin far.

– Det var viktig for meg å gå i begravelsen hennes. På den tida hadde jeg brutt med familien, og jeg ble overrasket og sint da jeg fant mamma sittende gråtende sammen med Fadimes mor: «Hva gjør du her?»

Qazis sterkeste minne fra begravelsen var da en ung kvinne med myndig stemme ba mennene om å sette seg da de skulle til å bære ut Fadimes kiste: «Dere tok hennes liv!», sa hun.

Bare kvinner bar Fadime ut til hennes siste hvilested.

Selvmordsforsøk

Qazi ble ikke drept som Fadime. I stedet for å bli sendt til Pakistan, ble hun sendt til morens bror. Det svenske barnevernet var enig i at det var en god løsning.

– Det var også et helvete. Der ble jeg ikke slått, men veldig hardt psykisk mishandlet. Jeg fikk magesår i en alder av 12. Jeg sparte tablettene – og så tok jeg livet mitt.

– Men du sitter jo her?

– Det var et mirakel. Jeg døde. Og så kom jeg tilbake igjen.

– Hjertet ditt stoppet?

– Jeg kom inn med veldig lav puls. Så ble jeg nesten vekk. Jeg var i koma i noen dager før jeg kom tilbake. Jeg gjorde det for å bli reddet.

Etter eget ønske ble Qazi plassert på Oasen familjsenter der de først hadde vært etter bruddet med stefaren. Det var det eneste stedet hun hadde opplevd trygghet. Moren hadde samtykket i at hun ble plassert der. Dermed kunne hun også hente henne hjem. Hun ringte ofte og truet med at hun nettopp skulle gjøre det. Qazi fortalte at hun var redd. Personalet oppfordret henne til å jobbe med familierelasjonen.

– Jeg husker at jeg mistet håpet. Jeg følte meg fanget. Det var ingen som trodde på meg. Var det egentlig verdt å leve?

Den andre gangen Qazi tok livet sitt, var det for å dø.

– Jeg husker at jeg våknet en uke etterpå. Da satt mamma ved siden av meg. Og så ble jeg sendt hjem til en ny runde med problemer.

– Til slutt ble jeg plassert i fosterhjem. Da var det mamma som ikke orket mer av meg. Jeg bodde i mange fosterhjem på veldig kort tid.

Bruker erfaringene

Da Qazi var blitt 16 år, orket hun ikke mer fosterhjem. Hun gikk til den kvinnelige lederen for firmaet som drev fosterhjemmene og opplevde å bli hørt for første gang.

– Hun ga meg datterens gamle leilighet. Da jeg flyttet inn, var jeg livredd. Jeg hadde aldri før betalt en regning. Jeg hadde aldri før kunnet kle meg som jeg ville. Plutselig fikk jeg ansvaret for mitt eget liv.

I et intervju med NRK har integreringsminister Sylvi Listhaug varslet at regjeringen i sin nye handlingsplan vil komme med tiltak rettet mot ungdom som er i den vanskelige fasen etter bruddet med familien. Hina Qazi er glad for de signalene.

– Vi sier at de skal gjøre noe så vanskelig som å bryte med hele familien. Det skal bryte med det de kjenner. Det trygge. Selv om det er en vond trygghet, så er det en trygghet. Det de får igjen, er retten til å bestemme over eget liv. Vi må fortelle dem hvor tøft det er, og så må vi bli flinkere til å hjelpe dem til et nytt liv. Hvis ikke, går de bare tilbake til familiene sine igjen.

Qazi prøvde også å gå tilbake. I dag har hun ingen kontakt verken med søsknene eller moren. Veien til et nytt, selvstendighet liv gikk gjennom jobber i kafé- og restaurantbransjen. Innimellom reiste hun på lange backpacker-turer til fattige land i Asia og Afrika. Hun trengte å se andres misere for å takle sin egen.

– Det ble min måte å bli hel igjen på, sier hun.

For ti år siden gjorde hun som mange andre svenske ungdommer, reiste til Norge for å jobbe. Etter det tok hun opp fag, slik at hun kunne ta en bachelor i freds- og konfliktstudier.

– Jeg har jobbet hardt med meg selv for å kunne bruke mine erfaringer i profesjonelt arbeid for å hjelpe andre, sier hun.

Tryggest i sorg

I år skal Hina Qazi gifte seg med sin norske samboer. Når hun sitter rundt et bord med hans familie, kjenner hun på savnet av å ikke ha «sine» representert. Hun blir minnet på alt hun ikke har.

Noen ganger synes Qazi det er vanskelig å takle et stabilt og kjærlig samliv.

– Jeg er tryggest i sorg, jeg er tryggest i kaos og jeg er tryggest når jeg er mest redd. For det kan jeg. Det her kan jeg ikke, sier hun og slår ut med hendene.

I leiligheten hun deler med sin samboer er det friske blomster i vaser, og lapper med kjærlighetserklæringer. Men balltreet ved inngangsdøra minner oss om at utryggheten også er til stede.

aseb@klassekampen.no

«Jeg har jobbet hardt for å kunne bruke mine erfaringer i profesjonelt arbeid for å ­hjelpe andre»

Onsdag 20. september 2017
INTRIGAR: Fylkesordførar og Giske-venn Tore O. Sandvik meiner skuffa Ap-rådgivarar er anonyme intrigemakarar. – Nokon må tøyla rådgivarane, seier han.
Tirsdag 19. september 2017
STILLE I FJØSET: Tidlegare Ap-topp Helga Pedersen meiner partiet må innsjå at dei ikkje nådde gjennom med distrikts­politikken.
Mandag 18. september 2017
NÅR UT: Regjeringen har nådd millioner av potensielle asylsøkere med skremme­budskap via Facebook, hørespill og tegneserier. Å framstille nordmenn som rasister er ett av virkemidlene som brukes.
Lørdag 16. september 2017
PÅ STEINGRUNN: KrF må stå ved det partiet lova før valet, meiner fleire av partiets talent. No byrjar kampen om framtidas KrF.
Fredag 15. september 2017
CV: Høgare utdanning og erfaring frå offentleg sektor og organisasjonslivet kjenneteiknar det store fleirtalet av Aps stortingsrepresentantar. Politikarar frå privat sektor er ein minoritet.
Torsdag 14. september 2017
ENIGE: KrFs vippeposisjon kan bety et politisk skifte i velferds­politikken. Nå er de klare for å gå sammen med Rødt om å stanse veksten i kommersielle velferds­selskaper.
Onsdag 13. september 2017
BYGDEOPPRØR: Ap taper stort i distriktene. En rekke fylkesledere mener partiet har inngått for mange forlik med de borgerlige.
Tirsdag 12. september 2017
UENIGHET: Det blir oppvask i Arbeiderpartiet etter det dårligste valget på 16 år. Flere kilder forteller om sand i partiets valgkampmaskineri.
Mandag 11. september 2017
SV legger sperregrensespøkelset bak seg. Partiet nærmer seg seks prosent og går fra sju til elleve mandater.
Mandag 11. september 2017
UT: 320 ansatte i bemanningsbyrået Propuro har fått brev fra sjefen hvor de bes melde seg ut av Fellesforbundet innen en uke. Ledelsen i selskapet advarer mot forbundets støtte til Ap.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk