Klassekampen.no
Mandag 6. mars 2017
Til høystbydende: I tillegg til å leve ufrie liv ble kvinnelige slaver ofte seksuelt utnyttet, skriver Marina Prusac. Legg også merke til barnet til høyre – slavers barn ble selv slaver. Maleri: Jean-Leon Gérôme, «Slavemarked i Roma», 1884
I Romerriket fantes det ingen ­menneskerettigheter. Var man slave, så var man det – og eieren bestemte.
Et romersk slavinneliv
Eiendom: Slaveeieren kunne gjøre hva han eller hun ville med slavene. Her en borgerlig romersk kvinne med to slavinner.mosaikk: Musée National de Carthage
I frykt for opprør lot romerne slavene sine gå i ulike tunikaer – slik at de ikke skulle oppdage hvor mange de var.

antikken

Hun måtte arbeide hardt fra morgen til kveld, over de varme grytene i kjøkkenet, i stallen, der hun matet dyr med kjøkkenavfall, på gårdsplassen, som skulle feies og holdes ren, og hun måtte skure gulvene inne, passe barn, og hadde ikke et øyeblikks fred hele dagen.

Hun måtte tidlig opp neste morgen, før soloppgang, for å holde liv i ilden, selv om hun ikke hadde sovet mer enn et par timer.

I eierens vold

Eieren hadde forgrepet seg på henne, igjen og igjen, fordi hun fremdeles var ung og ikke ennå for ødelagt til at hun kunne virke attraktiv. I virkeligheten var hun for ung, kanskje ikke mer enn elleve-tolv år, og eieren var gammel. Han var fet, hadde skitne ringer som rev rifter i huden hennes, som ble infisert. Han stinket, for han brydde seg ikke alltid om å gå i termene og holde seg ren. Han var ofte full når han tok henne, og var så tung at hun holdt på å revne.

Hun ba til gudene om at han ikke måtte gjøre henne med barn, for selv om barnet var hans, ville det bli født slave, og kunne bli solgt når som helst, etter eierens forgodtbefinnende. Hans hustru var sint på grunn av atferden hans, og tok det utover slavinnen, slik at hun alltid fikk de tyngste oppgavene. Hente vann og ved, vaske klær i elven, som selv sommerstid var kald, for ikke å snakke om på vinteren.

Før hadde hun rødmet og følt seg glad når en annen slave, en gutt på hennes alder, hadde sett vennlig og kjærlig på henne. Nå våget hun ikke løfte blikket når han kom forbi, for hun følte seg skitten inni, og var skitten utenpå. Hun fikk ikke vasket seg, så hun følte at hun ikke luktet godt, og håret hennes satt stramt oppsatt, slik at ingen skulle se hvor fett det var.

Født som slave

Selv om det i dag finnes visse former for slaveri i fattige deler av verden, har situasjonen endret seg dramatisk etter at universelle menneskerettigheter tok form. I Romerriket fantes det ingen menneskerettigheter. Var man slave, så var man det, inntil en god eier – i beste fall – bestemte seg for å frigi en. Dette skjedde med de færreste, men vi vet at noen slaver fikk opplæring i bestemte yrker, og kunne til og med få litt lønn, slik at de med tiden kunne kjøpe seg fri og drive sin egen butikk.

De som ble frigitt, eller kunne kjøpe seg fri, ble kalt «frigivne». I romersk keisertid ble det mulig for slaver å gifte seg, fordi borgerklassen forsto at det var en rimelig måte å produsere nye slaver på. Avkommet ble automatisk slaver, og eierne kunne selge dem videre, også mens de ennå var ganske små.

Angst for opprøret

Det meste vi vet om slaver i antikken, er hentet fra de skriftlige kildene, og gjengir informasjon fra eiernes perspektiv. Det er lite, om noe overhodet, som forteller om hvordan slavene selv opplevde sin tilværelse.

Det vi vet er at det kunne være store forskjeller på det å være slave. De som bodde på landet hadde oppgaver knyttet til jordbruk, og de som bodde i byene hadde gjøremål som speilet det urbane liv. Vi vet at de var kledd i tunikaer, i motsetning til borgerne, som hadde på seg togaer, og kvinnelige slaver gikk i kortere tunikaer enn de borgerlige kvinnenes stolaer – lange kjoler.

Vi vet også at tunikaene ikke var helt like, for borgerne ville ikke at slavene skulle oppdage hvor mange de var. Det kunne ledet til opprør. Romerne visste hvor farlige slaveopprør kunne være. Det mest kjente, Spartacus-opprøret i 71 f.Kr., ble dynket i blod, og seks tusen slaver ble korsfestet langs Via Appia.

En frisk slave jobber mer

Hvordan endte man opp som slave? Mange ble tatt som krigsfanger og solgt på slavemarkedet. En stor del menn endte opp som gladiatorer, hvor de etter lang trening måtte slåss for livet mot andre gladiatorer eller ville dyr. Det innebar at de måtte trene hardt og lenge med det formål å antakeligvis bli brutalt drept på arenaen.

Andre – menn og kvinner – endte sine korte liv i gruvene, der man knapt så dagens lys. Før romerne omsider forsto at en sunn slave kunne arbeide mer og lenger enn en utmattet slave, ble de behandlet som avfall, men med tiden viste det seg at det lønnet seg å ta vare på slavene. De av dem som fikk et yrke og kanskje ble frigitt, kunne nyte stor anseelse. Det kan man blant annet se på deres påkostede gravstener. De som lenge ikke hadde hatt noe, ville vise hvor velstående de hadde blitt.

Kvinnelige slaver

Det som kanskje skilte de kvinnelige slavene mest fra de mannlige, var sannsynligvis at flere av dem ble seksuelt utnyttet av sine eiere. Dersom det fikk døden til følge, ble ingen stilt til ansvar. En eier kunne gjøre hva han ville med sine slaver, også de mannlige. Alle eiere var imidlertid ikke like ille, og noen – spesielt de som friga slavene – kunne være rettferdige.

I tillegg til å være underlagt en annens vilje hele tiden, kom mange av slavene som hadde blitt tatt som krigsbytte fra steder langt unna. De ble splittet fra sine familier, og fra andre som kunne det samme språket. De hadde kanskje andre guder, og minner om en helt annen kultur, som gjorde det ekstra vanskelig å forstå den romerske kulturen og det systemet de levde i.

m.p.lindhagen@khm.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 24. mars 2017 kl. 14.11

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk