Klassekampen.no
Mandag 6. mars 2017
Den økende uførheten blant unge menn er uverdig – og farlig.
Menn ingen trenger

Helsedirektøren og arbeids- og sosialministeren er ute i pressen og bekymrer seg over økningen i uførhet blant unge, i særlig grad unge menn. Bekymringen fremstår mer rituell enn troverdig, dette har vi visst lenge. Andelen uføre blant arbeidstakere over 50 år går ned, mens de unge som knapt har vært innom arbeidslivet uføretrygdes dobbelt så ofte nå som for ti år siden. Nettavisen skriver at «ulike psykiske lidelser er diagnosen for rundt 60 prosent av folk som blir uføre under 30 år. En av årsakene er at det har blitt lettere å få en slik diagnose – en annen er at arbeidslivet i større grad enn før skyver ut slike personer.»

Bingo! Bak «psykiske lidelser» skjuler det seg ikke alvorlig psykiatri som psykisk utviklingshemning, schizofreni eller psykoselidelser. Det store flertallet uføre på grunn av psykiske lidelser har «atferdsdiagnoser» eller «lettere psykiske lidelser».

Hvem er disse unge mennene, for det er klart flest menn, som får sin diagnose og deretter skyves ut av arbeidslivet før de kom i gang? Både samfunnsforskere og vi som til daglig møter enkeltmenneskene bak tallene vet mye om dem.

Kortversjonen er omtrent slik: dårlig start i livet med vanskelige familiære rammebetingelser, ofte rus og vold, lav inntekt og lav utdanning. De fleste begynte å ramle ut av normaliteten – i betydningen skole og utdanning – tidlig. De fikk aldri et yrke. Tiltakene fra Nav var preget av prosjekter uten kontinuitet og med tilfeldig oppfølging. Det brutale endepunktet er at dette er svak arbeidskraft som ingen arbeidskjøper vil betale for. Uføretrygd blir en «løsning» som «alle» er enige om. Det er dette som er det egentlige trygdemisbruket i Norge.

Retten til ytelser fra fellesskapet i form av sykepenger og uføretrygd når man av helsemessige grunner ikke er i stand til å jobbe var i sin tid en historisk seier for arbeiderklassen. La det ikke herske noen tvil om at debatten om sykefravær og trygdeytelser i bunn og grunn handler om klassemotsetninger, uansett hvor mye tilslørende retorikk som produseres om «enighet mellom partene i arbeidslivet» om «tiltak for å få ned sykefraværet». Under kapitalismen, også i det sosialdemokratiske Norge, vil de som kjøper arbeidskraft ha som sitt overordnede siktemål å sikre maksimal profitt mens de som selger arbeidskraften sin kjemper for trygghet i usikre tider der velferdsordningene er satt under press. Jeg har selv vært med i prosessen med å lage nasjonale retningslinjer for sykemeldere, der representanter for arbeidsgivere, arbeidstakere, Nav, leger og politikere satt sammen i utallige møter uten at elefanten i rommet – de reelle interessemotsetningene mellom de som selger og de som kjøper arbeidskraft – lot seg adressere.

Hva kan gjøres? Her er en enkel liste over kjente tiltak som ikke løser problemet, men som i alle fall kan motvirke noen av de årsakene vi allerede vet nok om:

Slutt å sette psykiatriske diagnoser på sosiale problemer

Begrens arbeidsinnvandringen slik EØS-reglene åpner for, slik partiet Rødt har foreslått

Bevar og styrk den offentlige enhetsskolen

Større vekt på praktiske fag i skolen

Nok og godt tilrettelagte lærlingplasser over hele landet

Kontinuitet og langsiktighet i oppfølgingen fra NAV

Et inkluderende arbeidsliv er en politisk illusjon, men verd å kjempe for. «Det er håpløst og vi gir oss ikke». Utenforskap er uverdig og potensielt farlig. Unge menn som støtes ut av fellesskapet kjenner heller ingen lojalitet til fellesskapet.

PS: Takk til Frode Grytten for lånet av overskrift. Den er smertefullt presis.

elswense@online.no

Artikkelen er oppdatert: 24. mars 2017 kl. 14.11

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk